Et femtiårsminne.

Historien om Bjørn Lage Møllegård fra Rissa, den hyggelige bussjåføren som folk flest kjenner, startet en morgen i mars måned i året 1966, nærmere bestemt 18. mars. Som oss andre fikk han en god start i sin mors liv – vinteren 1965-66. Litt ut på dagen 18. mars begynte Bjørn å varsle sin mor om at han ville ut i den store verden. Magnhild hadde født fire barn før, så hun tok varslene med avslappende ro. Hun ringte nabokona, Mary Larsen, for å fortelle hvordan saken lå an.  Det var ikke mulig å få kontakt med jordmor i Rissa, så Mary anbefalte å ringe etter drosje – kanskje for å komme til jordmor i Vanvikan. Situasjonen var ikke mere stressende enn at mor ønsket å vaske meierispannene før hun dro, og dette rakk hun. Men det begynte etter hvert å bli litt uroligere. Det ble ringt Skalmerås for drosje, og sjåfør Sverre Haugerø møtte raskt med en bil for videre transport til Vanvikan.  Der lå ferja Lagatun inne, og de kjørte direkte om bord. I Vanvikan bodde jordmor Dagfrid Bolsø like ved ferjeleiet, og Ingvald Dypvik sprang opp til huset hennes for om mulig å få henne med over fjorden. Men jordmora var ikke heime. Det var ikke vanlig at jordmødre hadde mobiltelefoner på den tiden – ja, knapt nok drosjesjåførene.  Det var ikke annet valg enn å dra til Trondheim uten jordmor med. Avgang fra Vanvikan var da kl. 16.30 , om Rørvik kai til Skansen. Situasjonen ble ikke sett på som så prekær at det ble vurdert å sløyfe anløpet av Rørvik som naturligvis forlenget overfartstiden med en halvtime. På den tiden anløpte ferjene Vanvikan-Skansen kaia på Rørvik to ganger daglig, morgen og ettermiddag.

Etter avgang Rørvik

var tiden kommet – hun skulle føde en sønn.. Men det skjedde ikke helt uten dramatikk. Drosjen var ikke noe egnet sted for fødsler, så mor ble båret ned til matroslugaren til Reidar Sund. Drosjesjåfør Haugerø var med på å bære den fødende ned trappene, men trakk seg så tilbake. Da var fødselen i gang. Vakthavende kaptein var Erling Wold, «Frosta-Wold», som han populært ble kalt –  veteranen fra den gamle dampbåten Lagatun som i mange år gikk ruta Leksvik-Frosta-Trondheim med flere mindre anløpsstedet langs leksvikstranda. Det var ikke styrmann på disse ferjene i tillegg til kapteinen, og besetningen hadde heller ikke videre opplæring i å takle slike situasjoner. Kaptein Wold hadde trolig lært litt, men dette ville han ikke ha noe med. Han takket bestemt nei til deltakelse, og beordret matrosene til å ta seg av saken. Anton Kvithyll, som seinere skulle forbli hele sin yrkesaktive karriere om bord i ferjene på Trondheimsfjorden, var da en ung matros i begynnelsen av 20-årene. Anton har aldri vært den som har unndratt seg ansvar og forpliktelser når det har røynet på. Det samme gjaldt Reidar Sund, de to unge matrosene satte  så i gang med å koke saks og annet utstyr de regnet med å få bruk for ved mottakelsen av en ny fosning og verdensborger. Hermann, som vi alle husker med et smil fra de gamle fosenferjene, engasjerte seg og sterkt i forberedelsene.

Berit Bedin var blant passasjerene

Anton kom til å tenke på at han like etter avgang Vanvikan hadde solgt billett til en dame fra Rissa som han kjente godt, og som han visste var sykepleieutdannet. Han var raskt opp trappene til salongen og fikk alarmert Berit, eller Bella, som hun populært ble kalt. Bella satt og strikka da Anton kom opp i salongen. Hun handlet fort, tok kommandoen, og fikk situasjonen raskt under kontroll.

Garntråd til å knyte navlestrengen

Bella og Anton fikk den store gleden å ta imot en frisk og velskapt ny rissværing om bord i ferja Lagatun mellom Rørvik og Trondheim. Om Bjørn ble født i Rissa eller Trondheim kan neppe noen si med sikkerhet. På brua kaptein Wold som sikkert ga det han kunne for å komme fortest mulig over. Tråd for å knyte navlestreng på nye verdensborgere fantes ikke om bord. Anton var fisker på fritida, og han hadde et fiskegarn under arbeid om bord som han i ledige stunder jobba litt med. Så her var gode råd dyre, han fikk klipt av en bit garntråd som de knytte navlestrengen med. Selvsagt måtte den i kokende vann først.

Alt var nå bare fryd og glede om bord. Før de kom til Skansen var alle oppe i drosjen, Magnhild gikk sjøl. Vi regner med at kaptein Wold var den første som ble orientert om den store begivenheten som hadde funnet sted om bord i hans skip. Om flagg ble heist, det sier historien ikke noe om. Det ble vel helst glemt i stresset og travelheten. Berit Bedin fulgte med i drosjen til E.C.Dahls stiftelse som var fødestue for Trondheim og omland på den tiden. Der ble mor og sønn tatt godt hånd om og fikk være noen dager før de kunne dra heim til Rissa. Om det ble Lagatun på heimturen og – det sier historien ikke noe om.

Bjørn har selvsagt ofte blitt fortalt om denne helt spesielle dagen mange ganger. Det var en særdeles fin vårdag med sol, god temperatur og en blikkstille Trondheimsfjord.

Bjørn forteller om en lang prosess for å få tak i skipsklokka fra Lagatun som han inderlig ønsket seg til femtiårsdagen. Han var på huggeriet i Stoksund i 2011 hvor han visste ferja var til opphugging, men der var den ikke. Den var fjernet før den kom dit, antagelig forsvant den mens ferja lå på Kvernhusvika på Hitra. Den ble etterlyst på Facebook. Bjørn var i kontakt med flere han kjente som han trodde kunne vite noe. En tidligere skipper / pensjonist fra Hitra var innom Kvernhusvik verft og lette etter klokka i 2015. Den var trolig levert til Fosen Trafikklag A/S i Trondheim. Så ringte Bjørn gamle teknisk sjef Hofstad i tidligere Fosen Trafikklag og spurte om han visste noe. Han anbefalte Bjørn å sende mail til teknisk sjef i Fosen Namsos Sjø. Det gjorde Bjørn, og etter 6 uker fikk han telefon fra teknisk sjef Joakim Næss om at han bare måtte komme og hente den. Bjørn var på Gran Canaria da han fikk telefonen fra Næss, han var ikke sein om å hente klokka straks han var heime fra ferien. Da Bjørn fikk den var den hvitmalt. Han hadde en stor jobb med å få av malingen og etterpå pusse den blank. Men det var en jobb han gjorde med glede.  Endelig hadde han lyktes med å få tak i skipsklokka fra ferja Lagatun – hans fødested for 50 år siden.

Ferja Lagatun. Bygd ved Storvik mek. verksted og satt i rute i forbindelsen Vanvikan-Skansen sommeren 1964. Den hadde en liten salong under bildekket. Pluss matroslugarer.  I en av disse ble Bjørn født fredag, 18.mars 1966 kl. 17.10.

50 år etter. Bjørn viser stolt fram skipsklokka fra Lagatun.

Det var nok sterke følelser i sving hos Bjørn da han fikk den prektige skipsklokka i handa.

Bjørn var den første som ble født om bord i denne ferja. Han fikk mellomnavnet Lage etter ferja Lagatun, og Berit «Bella» Bedin ble hans gudmor.

Bjørn syns det er hyggelig at også den nye ferja som snart skal trafikere Rørvik-Flakk også skal hete Lagatun.

Han takker Fosen Namsos Sjø for den fine gaven.

Anton forteller gjerne om den store begivenheten på fjorden for 50 år siden.

Anton husker godt denne helt spesielle hendelsen han havnet midt oppe i som ung matros på ferja Lagatun, 18. mars 1966 – for over 50 år siden. Sjøen er fortsatt Anton sin store interesse. Her ser vi han i arbeid men en båt han restaurerer, og som snar er klar for sjøsetting.

Skriv ut