Fra midten av 1970-tallet og i mange år fartet jeg rundt i bygdene som selger samtidig som jeg jobbet skift i Fosen Trafikklag. En grei kombinasjon, det var godt å komme ut og rundt omkring. Jeg traff og ble kjent med mange hyggelige mennesker. Historier ble fortalt, og en av disse skal jeg nå fortelle etter hvert.

Det var vaskemidler jeg solgte, og det var noe alle trengte. Jeg opparbeidet meg en god og stabil kundekrets. Helst var det folk i utkantene et stykke unna butikker, og de kjøpte som regel så de hadde noen måneder. Det fulgte som regel en lang prat og mange historier med disse handelsbesøkene.

Jeg ble godt kjent med kundene og vi ble nærmest som personlige venner. Det vi pratet om ble mellom oss, jeg tok meg sterkt i vare for ikke å fare med «slarv». Det hendte nok at noen forsøkte å spørre meg ut om noen andre, men det snakka jeg fort bort.

En historie ønsker jeg gjerne å fortelle videre, en meget sterk historie som jeg anonymiserer etter ønske fra familien. Mannen som fortalte meg den er gått bort for mange år siden. Jeg velger her å kalle han Johan. Han bodde på en gård i en bygd på Fosenhalvøya, og jeg var innom han et par ganger i året. En trivelig kar som likte en lang prat, og det var tydelig han satte pris på mine besøk. Og en god handel ble det alltid før jeg dro.

Så til historien. En dag begynte Johan å fortelle meg om en opplevelse han hadde i forbindelse med en koldbrann han hadde i en fot for en del år siden. Det var en alvorlig sak, han var på sykehuset og legene ville amputere foten samme dag. Det satte jeg meg imot, fortalte Johan, han ba om utsettelse til over helga for han måtte heim og ordne med forskjellig først. Trolig var det dyra i fjøset han tenkte på. «Kommer du over helga må vi nok amputere ovenfor kneet», sa legen..

Johan trosset legen og reiste heim. Smertene i foten ble bare verre, og ut på kvelden ble de så ille at han ropte til Gud. Med ett så ser han et vesen, som en ildsøyle mener jeg han fortalte. Og han hører en stemme som sier «reis deg opp». Han gjør som stemmen sier, og foten er god. Koldbrannen og smertene er borte.

På mandag reiser han likevel inn til byen og sykehuset, til timen som var satt av til han. Han syntes han måtte gjøre det. Da flokket legene seg rundt han og slo fast at han hadde hatt besøk av en «høyere makt». Det er alvor i det Johan forteller og jeg blir sterkt grepet.

Men historien endte ikke med dette. Johan blir fortalt når mennesker i hans nære omgivelser skal dø, og han blir bedt om å gå til disse med budskapet slik at de får gjort seg klare. Dette tok Johan svært tungt.

En dag får han beskjed om å overbringe budskapet til en han kjente godt, for øvrig en kjent mann i bygda. Hva skulle han gjøre? Dette følte han svært vanskelig. Til slutt bestemmer Johan seg for i hvert fall å besøke mannen, og det gjør han. Han ble godt mottatt og de har mye å prate om. Midt under samtalen spør mannen kona si etter Det Nye Testamentet som han fikk av presten til konfirmasjonen for mange år siden. Kona ga tydelig uttrykk for at dette hørtes merkelig ut – «Du har da ikke sett så mye i det tidligere», var hennes kommentar. Men hun fant det fram og ga det til han. Med Det Nye Testamentet i handa sovnet han inn der han satt.

Johan fortalte meg flere lignende historier, men de husker jeg ikke godt nok til å kunne gjengi.

Han følte dette svært vanskelig og gikk til presten i håp om at han kunne hjelpe han. Etter det fikk han ikke flere beskjeder.

Johan gjorde et sterkt inntrykk på meg. Vi må nok innse at det er ting vi ikke kan forklare med annet enn at det finnes en Gud som styrer alt.