Denne historien er fra boken min «Stadsbygd – Før i tia». Du kan se alle mine bøker her.

Svæv eller Devlan. Han var beriket med to kallenavn.

«Achness», pleide han å si. Han brukte dette spesielle ordet ofte – når han møtte noen, eller for å understreke noe. Han kunne f.eks. bruke ordet om vær og vind også, «Achness, det er kaldt i dag». Og så rista han seg.

Johan Arnt Ludvigsen er vel den eneste i landet som har fått tittelen orgeldrager over navnet sitt på sin gravstøtte etter å ha forlatt denne jord. Han var en mann langt utenom vanlig standard, om vi skal tillate oss å si det på den måten. Historiene om Johan Arnt er mange, uendelig mange. De lever på folkemunne fortsatt, og det vil de nok gjøre i lang tid framover. Han har skrevet sitt navn i bygdas lokalhistorie, og hans gravstøtte vil helt klart bli bevart som kulturminne. 

Johan Arnt Ludvigsen var født i Lensvik 18.10.1876. Det er uklart når og hvorfor han kom til Stadsbygd, og hvor gammel han var på det tidspunktet. Han kom sammen med sin familie, det vet vi. De første årene bodde de på husmannsplassen Helsetsvævet. Derav klengenavnet Svæv som skulle henge ved han hele livet. Ikke nok med det – han ble også kalt Devlan, et klengenavn han fikk med seg etter noen år i drengetjeneste på gården Devle i gamle Strinda kommune. Det har til alle tider vært lett å bli tillagt klengenavn i Stadsbygd, Johan Arnt fikk to som han måtte bære med seg hele livet. Sjøl kalte han seg for Ludvigsen, som var hans egentlige navn (etternavn).

Familien flytta etter noen år fra Helsetsvævet til et hus på Tuva, på en tomt eid av Isak Kvidal. Der bodde de til mora døde. Da flytta søstra til Trondheim og Johan Arnt ble alene. Han flytta så opp i Kassetmarka og starta der som bureiser. Det var på den tiden lagt til rette for folk som ville etablere seg som bureisere med tilskudd til husbygging, og dyrkingbidrag. Johan Arnt kom aldri så langt at det ble noen gårdsdrift i tradisjonell forstand. Naturen var slem med han og tok mye tilbake av det han fikk dyrka. Plassen, eller rommet, fikk selvfølgelig raskt navnet Devle på folkemunne etter klengenavnet hans. Det fortelles at han i en periode hadde en ku, men det gikk ikke så helt bra med husdyrholdet. Etter kort tid måtte Johan Arnt ut på det «åpne marked» for å få melka han trengte. For melk måtte han ha i havregryna, noe han ofte understreket på sine turer bygda rundt med melkespannet. Dette spannet var rustent og ikke helt tett i bunnen, så heimturen burde ikke ta for lang tid. Han gikk til forskjellige gårder på sine melkerunder, kjøpte aldri melka på samme gård. Det ble sagt at han gjorde det sånn for å få tak i mest mulig nytt, han var alltid interessert i ting som skjedde i bygda. Desto flere han besøkte, desto mere nytt var det å få med seg. Radio, TV, telefon og aviser hadde han selvsagt ikke tilgang til, og da var det å søke kontakt med folk i bygda. Mannen var fargerik han, så folk likte å slå av en prat, et hyggelig avbrekk fra en ellers noe kjedelig hverdag. Betaling for melka var som oftest ikke noe tema. Av og til spurte han for høflighets skyld, men ingen tok betaling av Johan Arnt for et spann melk. Folk i bygda var snille mot Johan Arnt som ikke var så godt stilt verken materielt eller intellektuelt.  Baker Foss var kjent for å være svært snill mot han, og mang en brødpose bar han med seg heim derifra. For den fattige bureiseren og orginal i Kassetmarka spilte det ingen rolle om brødet var fra dagen før, eller hadde litt feil fasong.   

En orgeldrager like viktig som prest og klokker

Jobben som orgeldrager i Stadsbygd kirke skjøttet Johan Arnt godt i mange år. Lønna var ikke så stor, men for en fattig bureiser var hver blanke krone velkommen. Begynnerlønna var kr. 15 pr. år. Den steg til kr 30 i følge bygdebok for Stadsbygd. Kr. Rein har tydeligvis funnet noen bilag i gamle kommunale arkiver. Johan Arnt var ikke skrivekyndig og måtte ha hjelp for å sende regning/timeliste for utført arbeid til kommunen. Det skal ha vært lett for han å få slik hjelp, for dette kunne folk ha moro av. På en slik regning kunne teksten for eksempel være: «For liturgisk bistand, kr. 25» En annen viste teksten: «An levert luft, kr. 30». Vi kan se for oss mye morsomheter rundt dette.

Som nevnt var Johan Arnt en pliktoppfyllende orgeldrager. Det var ikke andre måter å forsyne orgelet med luft på den tiden enn med håndmakt. Det var en slags spake som måtte løftes opp og ned, som en slags pumpe. Jobben kunne forståelig nok føles kjedelig noen ganger for en orgeldrager. Det gikk bra så lenge han kunne lytte til musikken, verre var det under prekenen, da hendte det ofte at han sovnet. Prekenene var lange i gamle dager, og ikke alle prestene av den gode gamle sorten hadde evne til å tale et språk en bureiser eller fisker forstod. Olaf Buan (1895-1968) var organist i kirka, og han har fortalt en del om orgeldragerens store tilbøyelighet til å falle i søvn. Det gikk som regel fort å få han våken og i gang igjen. Ola Schei f. 1929, er kanskje den eneste i dag som har fått prøve jobben som orgeldrager. I året 1942 ble han spurt av organist Olaf Buan om å stille som vikar for Johan Arnt, det skulle være bryllup i 1942, Kristine og Morten J. Askjem skulle gifte seg. Det måtte være bryllupsmarsj og mere til. Ola forteller om denne begivenheten med glede. Han fikk levert den lufta organisten trengte. Alt gikk bra, brudeparet ble gift – og de levde lykkelige til sine dagers ende, som det heter i de norske folkeeventyrene. Nye tider og nye moderne orgler har gjort orgeldragere overflødige.  Epoker slutter, og nye overtar.

En flittig gjest på bedehuset

På den tiden var det ofte sammenkomster på bygdas bedehus. Misjonsforeningene holdt basarer så godt som hver eneste lørdag i vinterhalvåret. Det var mange misjonsforeninger i bygda. Emissærer var stadig på farten rundt om i bygder og grender og holdt møter. Og det var mange juletrefester i romjula og utover nyåret. Johan Arnt var en flittig gjest på arrangementene som ble holdt – ikke for at han var blant de mest fromme, men for bevertningens skyld. Kaffe med råstok og mandelbrød var noe den enslige nybrottsmannen fra Kassetmarka satte stor pris på. Det var alltid mye folk på basarene da det ikke var så mye annet å ta seg til på den tiden, og på basarene traff en sambygdinger og slik kunne en utveksle nyheter om hendelser både fjern og nær. Det var det mange fine gevinster en kunne vinne. En gang ble en spark loddet ut. Det var Ola A. Finserås som hadde laget den og gitt den til misjonsforeningen, og den var fint plassert oppe på senen. Dette var i året 1937. Og folk kjøpte lodder, 10 øre pr. stk. kostet loddene den gangen. Johan Arnt kastet nok mange blikk opp på den fine sparken, men dessverre ble den ikke hans. Om han kjøpte så mange lodder vites heller ikke. Det var bevertningen han kom for. «Achness», pleide han å si både når han møtte noen, og når han skulle framheve noe. Etter kaffen pleide han ofte å si: «Achness – det var god mat».

Juletrefestene gikk heller ikke orgeldrageren hus forbi. På disse var ofte bevertningen enda bedre, sikkert også brødfat med julesylte, fårerull og annen god julemat. Ola Schei minnes meget godt en juletrefest for småskolen som han deltok i. Det var tredjedag jul disse juletrefestene for småskolen ble holdt. Ola gikk i tredje klasse denne vinteren. Han husker godt det var to fulle ringer rundt juletreet. Den tredje ringen rakk ikke helt rundt. Ola gikk helt på enden av den tredje ringen og hadde ene armen ledig. Plutselig kom Johan Arnt og tok i Ola sin ledige hand, og gangen rundt juletreet gikk videre. Ola forteller at da han kom heim etter juletrefesten kjente han en voldsom kløe oppe i ene armen, og da han fortalte foreldrene om juletrefesten og gangen rundt juletreet, så ble det slått full alarm i stua. Det ble lagt en avis på gulvet, og Ola tok så av seg klærne på overkroppen. En stor lus falt ned på avisa. Det var ikke videre tvil om hvor lusa kom fra. Johan Arnt sto, som rimelig var, ikke videre høyt i kurs hos niåringen Ola etter dette.  Andreas Brødreskift f. 1930 husker Svæv godt. Han forteller at han og jevnaldrende gutter ofte gikk på besøk hos han, men de hadde streng ordre heimefra om ikke å gå inn der. Men de ble alltid godt mottatt. Svæv hentet munnspillet og underholdt guttene på trappa. Han satte tydeligvis pris på at barna besøkte han.

Bant og solgte sopelimer

Johan Arnt var viden kjent for sine prima sopelimer, de skulle være de beste på markedet, og det var stort i hvert fall i byen. Lokalt på bygda laget nok de fleste sopelimer sjølve til eget bruk. Johan Arnt var ofte å se på Staværingen med sin store sekk med limer. Han hadde sin faste plass i salongen lengst framme, og der satt alltid bare mannfolk. Det var vanlig at de vek unna når han satte seg, så han fikk alltid god plass på benken han pleide å sitte på. Vi vil neppe tro det var av høflighet de ga orgeldrageren og sopelimeselgeren så romslig plass i salongen. Johan Arnt kunne skryte. Han var ikke beriket med teoretiske evner, og kunne verken kunne skrive eller lese. Men taleevnen var det ingenting i veien med. Snakke for seg kunne han. Om bord i båten la han stor vekt på sitt gode forhold til sjefen sjøl på Felleskjøpet som han omtalte som en nær venn. Det var en butikk på brygga der Felleskjøpet hold til, en slags maskinbutikk som solgte tradisjonelle landbruksredskaper. Der pleide Johan Arnt å gjøre sin entre, og hver gang ba han om å få snakke med firmaets øverste sjef. Ingen andre var god nok for å ta imot sopelimene han kom for å levere. Sjefen tok alltid godt imot den prominente staværingen og hans sopelimer. Han så nok på disse besøkene som hyggelige små avbrekk fra hverdagens mas. Johan Arnt var en fargerik mann utenom «standard», og det er lett å tenke seg at de to hadde en hyggelig prat hver gang de møttes. God vørterkake ble alltid servert under disse handelsbesøkene, og Johan Arnt fikk klar beskjed om å komme snart tilbake med ny forsyning limer. «Ingen lager så gode sopelimer som deg, Johan Arnt», pleide sjefen å si.

På disse handelsturene til byen var ikke Johan Arnt alltid så villig til å betale for seg på Staværingen. Han var ganske kreativ når det gjaldt å unngå billettøren som gikk rundt om bord og solgte billetter. Det var ved landgangen de vanskeligste utfordringene oppsto når han ikke hadde noen billett å levere. «Æ har det travelt, æ ska møte sjæfen på Felleskjøpet», pleide han å si. Eller han fant på noe annet. «Dokk ska få pængan når æ reise heim», men som regel var det et eller annet da også. Det ble nok sett litt mellom fingrene fra mannskapets side når det gjaldt Johan Arnt. Underholdningen som fulgte med orgeldrageren var nok mer verdt enn pengene.

Da de murte ny pipe på Kasset

Sverre Vemundstad f. 1924 husker Johan Arnt godt. Det var alltid noe morsomt der den spesielle karen deltok. Da de bygde ny pipe på Kasset var selvsagt Johan Arnt tilstede. Med eget teglverk var bygda godt forsynt med teglstein, og mang en gråsteinpipe ble revet ned og erstattet med en moderne teglsteinpipe. Johan Arnt var en skikkelig kraftkar, sterk som en bjørn. Han likte og å vise det når det var mange mennesker tilstede, og folk syntes det var morsomt å utfordre han. Mureren var nå kommet over taket og hadde gjort seg klar til å fortsette oppe på mønet. Da sa Ola Kasset til Johan Arnt: «Bær du opp på taket 50 steina på ein gong ska du få 5 kronå» Johan Arnt var ikke sein om å plukke 50 steiner i en stor sekk, slengte sekken på ryggen og gikk mot stigen. Her skulle det bli raske penger. Da Ola så hvor lett orgeldrageren så ut til å takle oppgaven, så angret han bittert at han hadde satset et så stort beløp. 5 kroner var mye penger den tiden. Nei, nei, stopp, ropte han, stigen holder ikke. Dermed sparte han pengene sine.

Det gikk, og går fortsatt, historier om Johan Arnt sin styrke. Kanskje blir slike historier noe overdrevet, men at han var en kraftkar, er det ingen som helst tvil om. Det fortelles at han hadde kjøpt en slipestein i byen som han fraktet med på Staværingen til Røberg. Han skal ha båret den tunge slipesteinen hele vegen opp igjennom bygda og heim. Det fortelles og at han løftet opp tømmerstokkene alene til han som laftet sammen hjørnene på tømmerkassen til fjøset på nybrottsbruket. Alle som husker han har omtalt Johan Arnt som en snill mann som ikke brukte sin fysiske styrke til å gjøre så mye som en katt fortred.

Hesten en kjær venn

Hesten hans sto han veldig nært og ble som en familiemedlem for eneboeren. Det går mange historier om han og hesten. Folk pleide å spørre han om hvordan det sto til med hesten. Achness, svarte han og rista på kroppen, han er sprek hesten. Han er veldig sterk, du kan henge hva du vil etter han og han vil dra det. Han klarer å dra hva det måtte være. En gang ble han anklaget av dyrevernet for påstått vanskjøtsel av hesten. Hesten var ikke mager, så det var ikke det dyrevernet heftet seg i. Det var nok andre forhold. Det skal ha vært en episode i forbindelse med et besøk på gården at sorenskriveren stilte spørsmålet: «Er han normal den mannen!» Johan Arnt hørte dette, men hørte ikke helt riktig, og repliserte: «Ja, æ e normann, ja.»  Han kom seg godt utav alle anklagene, bl.a. med god hjelp av gode sambygdinger som hjalp han med å style opp hesten slik at den så ut som den var hentet fra eventyrene om prinsen og prinsessa. De lånte han det fineste seletøy og den fineste karjolen som fantes på bygda, ja –  til og med en kappe med blanke knapper. Så orgeldrageren og nybrottsmannen så ut som futen sjøl i karjolen da sorenskriveren og herredsretten kom til gårds. Episoden ble selvsagt et yndet samtaleemne på bygda i tiden som fulgte, og gode fortellere på bygda serverer den gode historien om Devlan og hesten hans i gode lag den dag i dag.

Men allting har en ende, også livet til en hest som i mange år har vært en nær venn og hjelper. Den dagen kom da hesten ikke orket å reise seg opp i båsen. Det var den tyngste dagen i Johan Arnt sitt liv da han måtte sende bud på slakteren. Orgeldrageren ble aldri den samme etter at hesten hans gikk bort. Livsmotet forsvant og helsa ble stadig dårligere. Han orka ikke lenger pliktene sine i kirka. Et liv et godt stykke unna det vi betegner som vanlig gikk etter hvert mot slutten. Han hadde ingen som sto han nært av familie eller venner som han kunne støtte seg til. Hesten hans var gått bort. Han var alene. Men medlemmer i Stadsbygd sanitetsforening og flere av bygdas folk stilte opp for han med det de kunne bidra med.

14.06.1950 forlater orgeldrager og nybrottsmann, Johan Arnt Ludvigsen, denne jord. Han fikk ikke de samme livsvilkår som de fleste. Ressursene han fikk utdelt var små både åndelig og materielt. Men folk som husker han sier han var lykkelig i sin verden. Han tok godt vare på de små gledene livet tross alt hadde å gi han.

Her hviler orgeldrager Johan Arnt Ludvigsen. Grava hans er fint pyntet. Han levde et liv litt utenom det vi regner som vanlig, men vi tror han levde et godt liv likevel på sin måte. I Himmelen vil vi tro en med lang praksis som orgeldrager ved Stadsbygd kirke vil være sikret en hedersplass.                                                                                                                                                                                                                                                                                              

Å brenne «likhalmen» etter en som er gått bort har vært vanlig, nesten som en tradisjon på bygda i uminnelige tider. Eller i hvertfall så lenge halm er blitt brukt som underlag i senger. Så skjedde også etter Johan Arnt Ludvigsen`s bortgang. Da de tok ut halmen fant de til sin store overraskelse rester etter seks tusenkronesedler som musa hadde forsynt seg godt av. Seks tusen var mye penger i 1955.

Matteus 6. 19.  «Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle eder skatter i himmelen, hvor verken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler.»

Skriften sier intet om risikoen for muser og andre gnagere i sengehalmen. Nå vil vi tro at Johan Arnt også hadde opparbeidet seg skatter i himmelen gjennom sitt virke i kirkens tjeneste som leverandør av luft til orgelmusikken mens han vandret her på jorden.