Sigrun kom til Stadsbygd i 1923 som nyutdannet jordmor. Hun var datter av Peter Andreassen Bratberg Solheim og hustru Karoline f. Taraldsen. Sigrun tiltrådte stillingen som distriktsjordmor i Stadsbygd i en alder av 24 år, og her i bygda ved Trondheimsfjorden skulle hun bli til sine dagers ende. Hun skulle få ta imot mange gode staværinger, og samtidig sjøl få sette mange barn til verden.

«Verdens viktigste yrke»

Historiene er mange om den legendariske jordmora og hennes virke i bygda. Det var ikke bare jordmoryrket som opptok henne. Hun var spesielt aktiv innen sanitetsforeningen. Etter krigsutbruddet i 1940 tok sanitetsforeningen ansvar på mange områder, blant annet ble det satt fokus på forebyggende helsearbeid blant spebarn og småbarn. Det var viktig å påse at barna fikk tran, melk, og annet som var nødvendig for en god helse. Sigrun var også med i Stadsbygd kommunestyre, og hadde ellers en rekke kommunale verv. Det var naturligvis helse og sosialt arbeid som opptok henne mest.

Med bygdas første og eneste bil var Johan sikret jordmorkjøringen

Johan Kristoffersen Buan hadde bygdas første bil. Han ble raskt rekvirert for jordmortransport, noe som skulle resultere i at det utviklet seg et forhold mellom bileier og jordmor. Og bryllup ble det.  I året 1927 ble det unge paret viet til rette ektefolk i Solberg kirke i Beitstad. Sigrun, som inntil da hadde bodd på Bjørklund, flyttet nå til Buan. Stående fra venstre på bildet ser vi Nils Buan og en rissværing, Elling. Så ser vi Astrid Tung, sykesøster – gift med Erik Tung, og i baksetet Sigrun jordmor.

Bilen ble kalt «Hopp-klenka». Det skal ha noe med bilens fjæring å gjøre, eller mangelen på fjæring. Vegstellet på bygda var svært dårlig på denne tiden, beregnet for kun hest og vogn. Johan drev drosjekjøring i tillegg til jordmortransporten.

Jordmor Sigrun i sin arbeidsuniform. Bare de eldste husker henne i dag, men minnene om henne lever videre. Det var betryggende å ha henne i nærheten når en fødsel var nært forestående. Min mor og min mormor snakket ofte om jordmor Sigrun som hun sto veldig høyt i kurs hos. Hun fikk ta imot meg to måneder før freden våren 1945.

Freden kom på mor sin 25-årsdag – 8. mai. Denne våren ble naturligvis ofte nevnt av mor og far, og da var alltid jordmor Sigrun med i fortellingen. Mor og far likte å fortelle meg om denne helt spesielle våren hele livet – til de gikk bort etter å ha passert 95 år.

Jeg har hatt hyggelige samtaler med Brynhild og Per om deres mor og far. Far Johan var i 40 år i postverket. Fra 1930 som postbud, og fra 1945 som poståpner i Stadsbygd. I tillegg drev han drosjekjøring. Mor Sigrun var stadig på farten som jordmor og i helsetjenesten, hun visste aldri hvordan neste dag ville bli. Av og til måtte hun til Rissa også, for å ta imot rissværinger når det trengtes. Hun hadde et godt samarbeid med jordmora der som på den tiden het Berta Dahle. I tillegg til alt dette hadde de heimgården på Buan. Det sa seg sjøl at de måtte ha hjelp med de daglige gjøremål på gården. «Mor visste aldri når hun måtte rykke ut», forteller Per. Han husker to «tauser» de hadde, Ida Rørvik Overegseth var i mange år, og Kristine Grønning «Gitte». Med god hjelp klarte de å holde det gående.

Klesvask i Prestelva

Klesvask i Prestelva sommeren 1930. Sigrun til høyre. Hun til venstre er fra Bjørnerås, men Per husker ikke mer om henne. Mor er gravid med meg her kan Per fortelle. Det var tørrsommer i 1930, og det fortelles om mange slike somre før i tia. Med mye folk på gården klarte ikke brønnen å levere nok vann, da var Prestelva god å ha i nærheten. Per husker han likte å være med ned til elva på  vaskedager som liten gutt. Da fikk han sitte på med hesten på «langvogna». Det gikk en gammel kjerreveg fra gården og ned til elva i gamle dager minnes Per.  Alle spor etter denne er borte nå.

Med mor som jordmor og far som postmann skulle kanskje noen tro det var ting å prate om ved middagsbordet som andre familier ikke hadde. Slik var det ikke. Per kan ikke huske at foreldrene pratet verken om saker i posten, eller om forhold i heimene mor fikk greie på gjennom jordmorjobben. Det gikk i hovedsak på prat om vær og framkommelighet rundt om på vegene.  – Ja, mor fortalte at satsen for en fødsel var 30 kr, forteller Per, og det kunne være tungt å betale for enkelte familier. Om hun hadde fast lønn utenom dette kan ikke Per erindre, men det må vi gå ut fra at hun hadde. Da hun sluttet ved oppnådd aldersgrense ble alle bøker og dokumenter innlevert til Trondheim, forteller Brynhild..

Historier om uvær og dårlig framkommelighet er det nok av. Mye omtalt er den gangen et fryktelig uvær herjet bygda og de måtte ha jordmorhjelp hos Anne og Julius Solstrand. Det var ikke lange vegen å gå til fots, men det skulle bli en strabasiøs tur i natten i et forrykende uvær. Området ved Røberg er velkjent for å være svært værutsatt, og denne gangen var det ekstra ille. Hun fant omsider fram til gården til Per Røberg, der fikk hun vekt folk og fikk komme inn. Per fulgte henne videre til Solstrand. Hun kom trygt fram til den fødende, men sterkt forsinket. Alt skal ha gått bra.

En annen gang skulle Bjarne Selbekk ha jordmorhjelp til sin kone Marta. Det var for øvrig ikke første gang Sigrun hadde oppdrag der i gården. Denne gangen lyktes det ikke Bjarne å nå fram på telefonen, uvisst av hvilken grunn. Men Bjarne visste råd, han hadde rask hest og sulky, og det tok han ikke mange minuttene å nå fram dit jordmora bodde. Og like fort gikk det tilbake –  med jordmora og hennes koffert sammen med seg på sulkyen. Hjelpen kom tidsnok, og alt gikk som det skulle også denne gangen.

Vi som er godt voksne husker henne og stopper gjerne opp ved den vakre grava – i hvert fall alle oss som hun har tatt imot. Jordmor Sigrun oppnådde ingen høy alder, men hun oppnådde så mye annet. Hennes navn er skrevet i bygdas historie for alltid.