Olav Thorsø er en kjent mann for mange. Han kom til grenda Kråkmo som 9-åring. Jeg avlegger Olav et besøk på Leksvik helsetun, 27. april (2019) for en prat om gamle dager. Vi er gode gamle kjente fra før Olav og jeg, så praten kommer lett i gang. Olav sier han trives veldig godt her han nå er, men savner likevel Sjølyst bosenter i Vanvikan hvor han tidligere bodde. Han beklager sterkt at Sjølyst må vike for ny videregående skole i Vanvikan i Indre Fosen Kommune.  Etter at han flytta ut fra Sjølyst har han vært innlagt på Levanger Sykehus en periode, og ble deretter plassert i Leksvik for et rekonvalesentopphold. Formen er nå god og han ser riktig frisk og sprek ut også, så målet er nå å få komme heim til Kråkmo. Det går bra å bo heime nå som det går mot sommer, mener han. Verre kan det bli vinterstid med problemene som følger den årstiden.

Olav er en sosial kar som kjenner mange og som liker å prate. Han har et vesen som gjør at han blir godt likt av alle. Og han er «full av historie». Det er nok få som kan hamle opp med den karen når det gjelder vår nære lokale historie.

Kom til Kråkmo, 6. desember 1943

Olav husker godt datoen han som 9-åring kom til Kråkmo. Det var helt spesielle omstendigheter som førte han til den da svært avsides lille grenda. Olav er altså ikke innfødt strandamarking. Han er opprinnelig bygutt, fra Tempe i Trondheim. Han har noen minner fra de første barneåra i byen, bl.a. husker han at de evakuerte fra Tempe i starten av krigen. Da var han 6 år. De evakuerte ikke langt, bare til Byåsen hvor familien vurderte det tryggere å bo. Det skulle snart bli familiære problemer som overskygget farene for krigshandlinger. Olav var nummer to i en søskenflokk på fire. Alle ble plassert i forskjellige fosterheimer. De to yngste havnet på Hitra, og den eldste på Ulsberg. Olav kom altså til Kråkmo i daværende Leksvik kommune. Han kom til sin nye heim like før jul i krigsåret 1943. Vi kan tenke oss hvordan dette var for en liten gutt på 9 år. Sin pleiemor, Jonetta Heggen, omtaler Olav som en snill dame som ga han en trygg og god oppvekst. Hun var ugift.

Da Olav nærmet seg 16 år visste han at han snart kunne bestemme sjøl hvor han ville bo. Det var tydeligvis Jonetta klar over også, for en dag nevnte hun dette for han. «Nå fyller du snart 16 år, Olav, og du kan da bestemme sjøl om du vil bo her eller reise et annet sted». Olav hadde klart svar tilbake – «Jeg ønsker å bli boende her». En god attest for en pleiemor. De fikk hjelp av Julius Gravås (den eldre) til å ordne testamente slik at Olav kunne fortsette å bo på gården om pleiemor skulle gå bort. Olav husker at lensmannen ikke godtok det første utkastet til testamente, men andre gangen ble det godtatt. Da dagen kom at pleiemor gikk bort ble det spørsmål om formaliteter. «Hvem arver», spurte lensmann Stavrum. «Det blir meg det», svarte Olav. Lensmannen ville at Olav skulle dokumentere. Han hadde visst glemt at det var han sjøl som hadde godkjent testamentet. Han unnskyldte seg med at han hadde så mange forskjellige saker. Alt ordnet seg, og Olav ble eier av gården.

Olav fikk sin utdanning ved Kråkmo skole – Kråkmo Universitet, sier han med et smil. Lærer var Kristen Elias Johannes Indrestrand. Ellers var det ved  «livets skole» han skulle lære det meste, og det var det «tekniske» han skulle bli mest opptatt av – som naboen, Bjørn Lyng.  Av andre gode naboer kan nevnes Ole B. Rian og Ole Kråkmo (postmannen).

Leksvik`s «Petter Smart»

Allerede som gutt viste Olav tekniske interesser og ferdigheter. Hans pleiemor bemerket av og til at han satt  mye med tekniske tegninger. Som seinere maskinholder ble det naturligvis ting i den retning som kom til å oppta han. Han så lett hvor det var behov for nye og bedre løsninger som kunne lette arbeidet og hverdagen for bønder, skogsarbeidere og maskinholdere. Han oppfant den såkalte «Go foten», en anordning som gjorde at traktorføreren slapp å gå ut av førerhytta på traktoren for skifte av redskap. Disse var en stund på markedet. Ettersom Olav sier, så var han litt seint ute med oppfinnelsen da trekkrokene på nyere traktorer ble forandret.

Olav konstruerte også en spesiell gravemaskin som utmerket seg med gode egenskaper under mange forhold. Den var meget praktisk f.eks. både til grøftrens, og til bruk på kirkegårder. Lett å transportere bak en vanlig bil, og grei å frakte med helikopter.

Olav var også i Tyskland angående en patent som gjorde smøring av overføringsakslinger enklere.

Olav snakker gjerne om forholdene i grenda i gamle dager. Vegen fra Vanvikan endte i Kråkmogrenda den gangen. Det gikk ingen veg videre verken til Skaugdalen eller til Leksvik. Han husker mange skrekkopplevelser fra den gamle vegen og det var vårløysinga som bød på de verste utfordringene.Han minnes godt lyden av at «buken» på bilen skrapte mot vegbanen på utsatte strekninger, eller det var granbar som stakk opp av gjørma og skrapte under bilen. Olav minnes en gang et veghull, hvor han hørte det fosset vann. Han slapp en stein ned i hullet og hørte den en god stund før den ble liggende i ro. Slike historier høres utrolige i dag, men slik var det den gangen. Folk flest visste heller ikke om så mye annet. Ikke var det mye trafikk heller, men posten og melkebilen måtte fram. Olav vikarierte for postmann Ole Kråkmo noen ganger i ferier og ved andre anledninger. Det kunne være både med traktor, Ole sin motorsykkel med sidevogna, eller han måtte ta skiene fatt om vegen var gjensnødd. Brøyteren hadde en tøff jobb når det var mye snø og vind. Olav var ofte med Anders Kråkmo på turene med brøytebilen når forholdene var ekstra utfordrende. Han husker en gang bakken ved Dalsaune var totalt gjenfoket da de kom kjørende. Olav som satt ved siden av føreren (Anders Kråkmo) ga ordre – «Gi gass!». Det ble gjort, og gjennom kom de så snøføyka sto.

Olav forteller om et godt naboskap og samarbeid med Ole Kråkmo. Ikke bare gjaldt det postkjøringa når Ole trengte fri, men det gjaldt på de fleste områder. De arbeidet mye sammen i skogen med å få fram tømmer. Vi kan lese mer om naboskapet og forholdet mellom disse to i neste artikkel om Ole Kråkmo og posten som alltid måtte fram under alle forhold, historier fra tiden før asfalt, epost og mobiltelefon.

Etterord

Takk for at du har lest boka. Jeg håper du har hatt en fin leseopplevelse. Lokalhistorie kan leses mange ganger, historiene blir mer verdifulle etter som årene går. Det har vært mye arbeid å samle alle disse historiene, men det har vært trivelig arbeid. Jeg er blitt godt mottatt over alt, og det ligger mange hyggelige samtaler bak artiklene.

Dette er min tredje lokalhistoriske bok. De to første, Staværingen og Stadsbygd før i tia dekker i hovedsak gamle Stadsbygd. Denne boka dekker et større område. Jeg er glad for å ha fått med mange gode historier fra Vanvikan og Roten/Kråkmo denne gangen.

En lokalhistoriker går stadig med følelsen av å være for seint ute. Men slik er det bare, en må redde det som reddes kan fra å havne i glemmeboken. Kommende slekter må få vite hvordan det var å leve i bygd og grend før i tia. Det er de gamle som gikk vegen før oss vi har å takke for at vi har det så bra i vår tid. Når vi leser kan vi stoppe opp litt og la tankene gå tilbake, forsøke å leve oss inn i våre forfedres liv og hverdag.

Takk igjen til hver og en av dere som har gjort det mulig å få til denne boka. Takk for hyggelige samtaler. Historiene dere har gitt meg er med denne boka bevart for all framtid og kommende slekter.