Birger Skibnes er en annen veteran fra gjenreisningstiden fra Trøndelag som ble igjen i Kirkenes.

Jeg finner fram til adressen hans på Prestøya hvor han og kona bor i et koselig hus i et trivelig boområde. Dette er sommeren 2018, jeg har avtale med flere veteraner, så det blir en del farting rundt for prat og for å se på bygninger fra gjenreisningstiden. Birger har mye å fortelle. Selv om mange år er gått, så har hendelser og historier tydelig bitt seg fast hos han. Han husker fortsatt flere av arbeidskameratene fra Vanvikan, spesielt godt husker han Lorenius Berg.

Birger kom opp i 1955, han arbeidet i murerfirmaet Ola Frost – også et Trondheimsfirma. Når Cementstøperiet var ferdig med betongarbeidene, så overtok Ola Frost sine murere. Dette var vanlig rutine ved mange prosjekter. Birger sluttet hos Frost da de avsluttet virksomheten i Kirkenes i 1959. Deretter startet han eget firma sammen med en ved navn Dilkestad fra Mo I Rana.

Under samtalen dukker det stadig opp nye ting han minnes fra gjenreisningstiden. Med et smil dukker «Jern-Gustav» opp, en virkelig kraftkar det sto respekt av. Han jobbet som jernbinder, og han bøyde de kraftigste jernstenger med bare hendene.

Mens karene arbeidet på sykehuset på Prestøya ble det lett til at de kom i kontakt med helsepersonellet ved sykehuset. Birger har mange minner om søster Ellen, hun var utdannet både sykepleier og jordmor. Ellen var også trønder. Hun var gift med Birger Aanerud som også arbeidet ved sykehuset.

Søster Ellen og arbeidskarene hadde alltid en god tone. Kommentarer satt løst hos Ellen hver gang hun passerte karene til og fra jobb. En dag hadde karene funnet noen isoporplater de hadde satt seg på mens de holdt matpause. Ellen ga klar beskjed om at dette måtte de ikke gjøre – «Isoporen trekker varmen og dere kan bli syke», var den klare beskjeden de fikk. Om karene tok hennes befaling til etterretning og fant seg noe annet å sitte på, det husket ikke Birger etter så mange år.

Søster Ellen hadde egen motorsykkel, med den fartet hun rundt i distriktet som jordmor i krigsårene. Med motorsykkelen kom hun seg lett og raskt fram for å ta imot nye verdensborgere. Det var et stort distrikt hun hadde å betjene med lange avstander i alle retninger.  Pasvikdalen føltes ekstra lang. Det gikk greit sommers tid, verre var det vinters tid, da måtte hun ordne transporten på andre måter.

De som søkte tilflukt i gruvegangene i Bjørnevatn høsten 1944 har ofte fortalt om hvor betryggende det var å ha Røde Kors og helsepersonell tilstede. Som både sykesøster og jordmor gjorde Ellen en stor innsats. Flere barn ble født under oppholdet i gruvegangene, og det var gamle og syke som trengte pleie. Etter krigen ble Ellen oversøster ved Kirkenes sykehus. Hun fikk også en veg oppkalt etter seg.

I ettertid har jeg fått vite at Ellen kom fra bygda Leksvik, og at hun tilhørte den legendariske Moan-familien som utmerket seg sterkt under krigen som flyktningeloser. Hun var søster av Johan Moan – den eneste som klarte å rømme fra Henry Rinnan i bandeklosteret i Jonsvannsvegen i Trondheim. Torturistene holdt på med han til langt på natt samtidig som de drakk. Tilslutt ble bandittene så fulle at de ikke orket mer, så de bant Johan, kastet han inn på et rom og la de seg til å sove. I løpet av natta klarte Johan å løsne tauene, og klarte så det utrolige – å rømme. Seinere kom familien seg over til Sverige og var der til krigen var slutt. Denne historien visste ikke Birger Skibnes da jeg besøkte han sommeren 2018.

Birger Skibnes har og mange uhyggelige minner fra gjenreisningsårene. Bl. a. så husker han en stygg ulykke i skytterhuset ved det siste vannet før vi kommer inn til Kirkenes. Unge gutter og farlig omgang med sprengstoff. Dette var i 1957, tre fikk store skader – to fikk øynene ødelagt og den tredje fingrene. Tross innstendig advarsler skjedde mange slike ulykker, ofte med tragiske utfall.

Det er mange minner etter krigen over alt i området rundt Kirkenes, og det tok flere år å rydde opp. Fjerning av miner og andre sprenglegemer måtte prioriteres. Birger forteller om en tur til Jarfjordfjellet i 1957. Der var store mengder piggtråd og hjelmer med skuddhull husker han.

Det var sommeren 2018 jeg besøkte Birger på Prestøya. Vi hadde en lang og hyggelig prat om gjenreisningstiden og åra etter. Jeg var også i Kirkenes året etter, altså i 2019. Jeg tenkte da det kunne være verdt å ta en tur innom Birger igjen, men får så den triste beskjeden at han var gått bort. Sånn er det å reise rundt å samle historie – noen ganger kommer en tidsnok, andre ganger for seint. Jeg er glad for den praten jeg fikk med Birger, og jeg minnes han med glede.