Voks opp i en fiskerheim i små kår

Ole Fladen ble født på en liten husmannsplass under gården Brevik i Vanvikan som het Brevikflata, 9. desember 1891. Foreldrene het Fredrikke og Lorents Larsen Saltbuvik. De kom fra en annen liten plass under Brevik, Saltbuvik, nede ved fjorden. Lorents var «viking» og drev lofotfiske i 14 vintre sammen med flere av Stadsbygdens kjente høvedsmenn, sier historien. Det var fiske kombinert med litt husdyrhold, som for de fleste familier på den tiden.

Ole vokste opp på sammen med 5 søsken. Broren Karl druknet. Familien er så vidt nevnt i «Geneologisk slektstavle over beboerne på Brevik gård» av Gunnar Antonius Nesse (Pastor).

Brevikfladen eller –flata

Brevikflata var et lite «rom», som de sa, som lå ovenfor gården Brevik. Det har ikke lyktes å påvise stedet hvor husene sto. Noen mener den nye vegen i Brevikdalen (fv. 715) fjernet sporene, andre mener det var litt lengre oppe. Brevikfladen skal være det opprinnelige navnet på plassen – eller rommet. Til daglig sa folk Lorntsrommet etter Ole sin far. Vi kan med ganske stor sikkerhet si at navnet Fladen skriver seg fra plassen Brevik-fladen. Det ble understreket at Fladen skulle uttales med «fin» l.

Ole startet tidlig på sjøen

I en stor søskenflokk sist på attenhundretallet måtte barna lære tidlig hva arbeid var. Allerede i en alder av 7 år rodde Ole alene over fjorden til Trondheim og solgte sild i Ravnkloa, sild han sjøl hadde fisket. Det gikk tre silder på en tiøring kunne han fortelle. Han gjorde gode penger. Som 15-åring i 1905 var han eier av egen seilbåt, en 20 fots Listerbåt. Med denne drev han fiske helt alene i mange år – fram til 1912. Et gammelt velbrukt ord sier at en må tidlig krøkes dersom en skal bli en god krok. Det fikk Ole Fladen bekreftet.

I året 1916 ble han gift med Oline Langneset, datter av Ragnhild og Aleksander Langneset.                              

Familien Fladen

Familien Fladen, før et av barna gikk bort og to nye kom. Mor Oline med sønnen Arne i fanget. Far Ole med datteren Lilli i fanget. Helt til venstre lille-Ole, og foran til venstre en jente familien hadde omsorg for en periode.

Lilli på fars fang druknet i sjøen utenfor heimen. Hun skulle ro ut for å hente sin onkel som kom fra byen med en større båt, og som hadde ankret opp utenfor husa i Fladen. Det skal ha vært Ole Fladen sin bror, Karl. Da han skulle over i den lille «skeisa» Lilli rodde trampet han denne rundt og begge gikk i sjøen. Han fikk tak i Lilli, men kunne ikke svømme, og ble stående å trampe i sjøen til de begge gikk under. En forferdelig tragedie som preget familien i alle år.

 En ny datter kom noe seinere som fikk samme navn, Lilli. Hun ble gift med min farbror, Rolf Andresen. Oline og Ole fikk og datteren Mary.

Sønnen Ole fikk og en tragisk død, han sovnet inn om bord i sin fiskerbåt av kullosforgiftning. Tragedier og død oppsøkte ofte små fiskerstuer i gamle dager.

«Fladenstu» og brua

Heimen til Ole Fladen ligger vakkert til helt nede ved sjøen. Alt er som det engang var, i hvert fall stua og brua over dalen like ovenfor. I dag er det dattersønnen Odd Meland som bor her. Odd voks opp her hos besteforeldrene, og her har han bodd hele sitt liv. Det finnes knapt en finere plass. Men veg fram har det aldri blitt. En kronglete sti og en smal trebru har vært eneste alternativet i alle år – sommer og vinter.

Stua skal tidligere ha stått i Selvika, en liten plass i berga mellom Bervik og Vikan (Vanvikan og Rørvik). Der står murene etter stua fortsatt godt synlig i terrenget. De som bodde i stua da var Birgitte og Andreas Selvik. Birgitte var fra Trangsætra og var søster til min mormor. De flytta fra det vegløse lille bruket i Selvika i 1917 – til et da like vegløst bruk, Tangen vest for Hoven i Leksvik. Stua i Selvika ble så solgt og frakta til Ratvika og ble heimen til Ole Fladen med familie. Tømmeret ble naturligvis merket, tatt ned og fraktet sjøvegen. Folk kjøpte ofte fraflytta tømmerhus i gamle dager som de flytta på samme måte.

Et minne fra yngre dager. Jeg husker jeg fikk en båt av Ole Fladen, en liten såkalt tverrskotting. Husker han rodde den bort til havna i Vanvikan slik at jeg fikk den på bilen. Han fortalte at det var Andreas Selvik som hadde bygd båten. Både Ole Fladen og Andreas Selvik var meget dyktige båtbyggere som kunne faget.

Vognmann i byen

Fladen forsøkte seg også på land en periode. Han kjøpte inn hest og utstyr og startet som vognmann i byen. Men fiskeren fant seg ikke til rette i transportbransjen, konkurransen var og tøff, så det ble ingen suksess. Han reiste heim og satte båten på sjøen. Det var på sjøen han hørte til. Det fortelles at han hadde 50 øre i lomma da han reiste heim til Vanvikan – og satte ut båten.

Han drev nå all slags fiske, bl.a. håkjærringfiske på Strindfjorden. Rekorden skal ha vært tre kjærringer på en angel. En gang på håkjærringfiske holdt det på å gå riktig galt. Noe hadde hektet seg på fiskeredskapen som han ikke klarte å dra inn, så kraftig hadde han aldri kjent før – båten ble dratt og farten økte. Han syntes det var for galt å kutte tauet og – kanskje ble fisken, eller hva det nå var, utmattet og ble nødt til å gi opp. Etter å ha blitt dratt langt inn fjorden skjønte Fladen at det var han som måtte gi seg, så da var det bare å kutte tauet.

Fladen fortsatte fiske. Han var en foregangsmann på å forbedre fiskeredskaper. I årene før krigen konstruerte han en flyndretrål som fremdeles er i bruk. Han fikk da medalje fra Foreningen for norske fiskeriers fremme. Denne henger i stua på Fladen den dag i dag hvor dattersønnen Odd bor.

Han fisket ikke bare langs leksvikstranda. Det ble sildefiske i Frøyfjorden og nord til Bessaker, i Gulosen og Beitstadfjorden. Det var flyndrefiske, kveitefiske, laksefiske og seifiske.

Det ble sagt at det ikke fantes mange grunner eller viker mellom Frøya og Steinkjer som Fladen ikke kjente til.

Han bant og solgte flyndrenøter, og i flere år leverte han 8-9 nøter til en forretning i Trondheim.

Redningsselskapet var Ole Fladens hjertebarn

Som fisker lærte Fladen tidlig å forstå hvor viktig det var å få rask hjelp når det trengtes. Han ble derfor en fronter for redningssaken hele livet. Sjømannsmisjonen sto også hans hjerte nært.

Ole Fladen var sjøl og en livredder. Intet kunne stoppe fiskeren fra Vanvikan når et menneske var i nød. I løpet av livet reddet han fire mennesker fra den visse død. I 1905 tok han opp en frøyværing fra sjøbunnen utenfor Vanvikan og i 1912 reddet han 3 mann fra en hvelvet båt i samme område. Fladen var kjent som en god svømmer. Det ble sagt at han også svømte like godt som fiskene han tok i garnene.  Et hardt liv som fisker hadde gjort han meget sterk fysisk.

Ikke bare sjøen for Ole Fladen. Ofte når han kom heim fra fiske så var det å skifte klær for skytebanen eller skirenn.

«Storbåra på Kya» i 1938

Fladen var i Kya den våren storfloa kom over været. Den raserte båter og redskaper, og sjøen flyttet steinblokker på opptil 10 tonn. Fiskerne pakket seg sammen i fyrlykta eller i den eneste bua hvor sjøen ikke stod over gulvet. Kya fyr ligger sørvest for Sula og er beskrevet som det mest værutsatte i Norge.

Fiskeren kunne være fin mann når situasjonen krevde det. Hadde han skråtobakk var alltid humøret på topp. Ja, så måtte det være skikkelig god gammelost på brødskiva. Han kunne være ganske skarp på butikken dersom det var tomt for gammelost. Gammelosten måtte skjæres på butikken, ferdige pakker ville han ikke høre snakk om.

Hver søndag når det var gudstjeneste i Stranda kirke (Vanvikan) stilte Ole Fladen opp så fremt han var heime. Kona Oline sørget alltid for å henge ut dressen hans for lufting i god tid før han skulle i kirka. Han hadde en god sangstemme og kunne salmene i salmeboka.

Pinsebevegelsen drev aktivt på denne tiden med husmøter rundt om i heimene. Emissærene fikk ledet mange sjeler bort fra synd og fordervelse.. Også i den lille fiskerstua ved sjøen i Ratvika ble det holdt husmøter, eller oppbyggelsesmøter som de ble kalt. Syndere nok var det nok av i Vanvikan også på den tiden, ble det sagt, så de omreisende emissærene hadde et godt marked.  Det var frua i huset, Oline, som var vert når det ble holdt husmøter der i stua. Men far sjøl, fiskeren, deltok også med sin gode sangstemme, og det ble sagt at han alltid var preget av stundens alvor. Fiskeren hadde naturligvis så godt som alltid øynene rettet mot sjøen som nesten gikk inn til husveggen hans. Det fortelles at en gang under et slikt oppbyggelsesmøte fikk Fladen se en ørret som spratt ute på sjøen – det skal ha vært til og med under en bønnestund. Ørreten ble for mye for Fladen, og han utbryter: «Dæsken der spratt ein aure.» Historien skal være sann, i hvert fall nesten.

 Det har gått mange historier om den sosiale fiskeren fra Ratvika opp gjennom årene. Mange dreide seg og om sammenkomster av en helt annen art enn oppbyggelse – vi kan vel si tvert imot. Det var friske gutter både på Volla, Balstad, Utistu, Monstu og Bortistu. Den sosiale fiskeren i Ratvika var ikke den som takket nei om noen ville ha han med. Historien sier at en gang ble det i meste laget av drikke, og Fladen måtte ut for å «slå læns» som det heter. Nå hadde det seg slik at Fladen alltid gikk med kniv i en slire hengende på magen. Da han kom inn igjen beklaget han seg for de andre gutta – «æ trur han lek ein stan længer innpå». Han hadde altså tatt feil og holdt sliren i stedet. Historien virker sannferdig. Den får stå for det den er verdt.

Sildesmell

Ole Fladen var en av få som fikk oppleve å se det som ble kalt sildesmell. Vi må kalle det et naturfenomen. Når det blir svært tett med sild i en trang fjord, så reiser sildestimen seg opp som i en pyramide – står sånn en kort stund før det hele løser seg opp og faller ned på vannflata med et smell. Fladen ble ofte konfrontert med dette i godt lag med venner. Få trodde på dette. Jeg husker sjøl fra guttedagene han fortalte at han hadde opplevd å se sildesmell. Husker han fortalte om dette naturfenomenet også i Adresseavisen. Den prominente fiskeren fra Vanvikan likte omtale i meda, og i Adresseavisen var han ofte. En gang fortalte han at han var utsatt for et ransforsøk i Trondheim. Dette taklet han meget godt – han spurte raneren om han ikke kjente han – «du har vel ikke tenkt å rane Ole Fladen vel, han som har rodd hele kysten til inntekt for Redningsselskapet? Raneren oppga selvsagt ransforsøket. Denne historien ble og omtalt i Adresseavisen, men det har ikke lyktes å finne igjen utklippet.

Fiskesalg i Ravnkloa

Det var ikke bare som 7-8-åring Ole Fladen solgte fisk i Ravnkloa.  Der var han ofte i alle år seinere i livet. Det gikk mange historier om Fladen i Ravnkloa, de fleste er gått i glemmeboken. Det vanket både sanne, usanne og halvsanne historier. En vet jeg er sann, så den kan vi ta med her. Det var mye «fint folk» som var nede i Ravnkloa for å kjøpe fisk når fjordfiskerne kom inn kanalen. Spørsmålet om fisken var fersk gjentok seg naturligvis ganske ofte. Så var det en som skulle ha en torsk hos Fladen. «Er den fersk da»? spurte mannen. «Ja vest e fesken færsk», svarte Fladen – og så snudde han seg og sendte en stråle tobakkspytt som – etter hva soga seier – traff gabardinkappa til en av byens fine herrer. Hva som skjedde videre sier historien ikke noe om. Vi får tro det ordnet seg på et vis.          

Kona Oline sto ved hans side i gode og onde dager. Sammen klarte de å komme over dype tragedier de møtte i livet. Hun huskes som en omsorgsfull kvinne. De fikk en annerledes pensjonisttilværelse med Ole sine roturer, der også hun ble dratt inn i kjendislivet – for å si det på den måten. Hun hadde all grunn til å være stolt av ektemannens stadige omtale i media.

Roturene langs hele kysten gjorde Ole Fladen til en legende

Klar for tur til Bodø sommeren 1962 utenfor Vanvikan. Han hadde alltid en stor ladning med dette prospektkortet med på roturene som han solgte til inntekt for Redningsselskapet og Sjømannsmisjonen.

Hele Norge fulgte Ole Fladen på hans roturer langs fra Oslo til Bodø. Den første turen gikk til Bergen sommeren 1960. Da var hardhausen nesten 70 år. Adresseavisen kom nesten ikke ut en eneste dag denne sommeren uten at Ole Fladens ferd var nevnt. Og Fladen nøt kjendislivet.

Fiskeren mottatt som en vikingkonge

Adresseavisen, 16juni 1960. Ole Fladen mottatt som en vikingkonge av folket i Selje kommune. For at han skal slippe å ro over det farlige Stadhavet stilte 12-15 sterke karer opp med solide bæretau og dro båten «Nordtrønderen» over Dragseidet til Drage. Samme rute som vikingene dro sine båter for å unngå Stadhavet. Vi ser Ole Fladen sjøl gå foran på ferden over fjellet. På bildet under hilser Fladen på Johan J. Teige (102 år), en kjenning av han, sannsynligvis en tidligere fisker.

Mottakelsen Ole Fladen fikk i Selje kommune var klart høydepunktet på denne første roturen. «Som en ny 17. mai for folket på Leikanger og Drage og for hele Selje kommune», skriver Adresseavisen.

Ole Fladen var dypt rørt og måtte tørke tårer da han sto ved steinkorset på Brekka ovenfor Leikanger og takket for alt folket hadde gjort for «en alminnelig fattig fisker», som han sa. Ordføreren i Silje svarte i sin tale med følgende ord: «Det kan være at Ole Fladen ikke har så meget av gods og gull, men noen alminnelig mann er han så visst ikke. En mann som kan gå inn for en oppgave slik som Ole Fladen, han blir et eksempel for folk.»

Sommeren etter, i 1961, ror Fladen videre fra Bergen til Oslo. Båten «Nordtrønderen», den samme som året før.

Blir møtt av media også i Larvik. De klager over at de ikke skjønner hva han sier, så han må gjenta og gjenta helt til de forstår. Fladen klager tilbake mens han smatter på skråen.

Fladen skulle egentlig til Stavern, men havna altså i Larvik. Ikke greit alltid når en ikke er oppdatert med moderne navigasjonsutstyr. Fladen fant fort ut at Sandefjord heller ikke hadde noe videre for seg, målt ut med kulepenna fant han ut at inn og ut fjorden ville gi han 4 mil ekstra å ro.

Ved ankomst Langesund var Anne Marta Vanvik (farmor til Jens A. Vanvik, seinere gift med pastor Gunnar Antonius Nesse) møtt opp på kaia sammen med noen venninner for å hilse på vikingen og kjendisen fra heimbygda, og presentere han for sine venninner. Det sies at de ble en del forferdet over hvordan roeren så ut da han entret kaia. Men med nærmere ettertanke skjønte de nok at en ikke kunne forvente å møte en diplomat i dress og finstas som rodde og bodde i en åpen båt i all slags vær og under tøffe forhold.

 Han fortalte mye om uværet han var ute for utenfor Jæren og Lista. Det gikk da det også, sa han. Strekningen er svært værutsatt med åpent hav utenfor. Men noe sånt ønsket han ikke å oppleve igjen.

Heia og Kongeskipet

Ole Fladen møtte og Kongeskipet Norge på sin ferd, og han fikk en hyggelig prat med Kong Olav. Han fortalte Kong Olav at Oline var på veg til Oslo for å møte han. Skrøt av kona si gjorde han og – hun var «den vakreste dama i Vanvikan». Fladen skrøt selvsagt av møtet med Kongen, det var klart høydepunktet på den roturen. Stolt fortalte han at Kongen kom han i møte ved rekka med penislua på hodet. Det skulle selvsagt være sixpenslua. Fremmedord var ikke fiskerens sterke side. Det kunne bli feil noen ganger, men det tok han ikke så tungt.  Vi regner med at også vår kjære konge ble en opplevelse rikere etter møtet med fiskerkongen fra Vanvikan ved Trondheimsfjorden.

Morgenpostens båt brakte fru Oline ut til Dyna fyr med nye reine klær til sin mann slik at han fikk skifte før mottakelsen i Oslo.  Fru Oline var reist den lange vegen fra Vanvikan for å møte Ole. Media og en stor folkemengde venter på Honnørbrygga.

En plakat på engelsk funnet i Ole Fladens saker etter hans bortgang. Vi vet ikke hvor denne er brukt, men det antas at den er brukt under stand / utstilling av et eller annet slag der utlendinger vanket. Fladen var aktiv på det området, stortrivdes med å være «i vinden». Dette er nok ikke helt riktig – hans siste rotur var i 1967, og da rodde han Bergen-Oslo. Det har vært en utfordring å sortere bilder og hendelser i riktig rekkefølge etter årstall.

Etterord

Jeg var godt kjent med Ole Fladen helt fra guttedagene til han gikk bort i 1972. Lengst tilbake jeg kan huske er at han kjørte oss, mor,far og meg, heim til den gamle kaia på Rørvik med fiskerbåten sin fra Vanvikan. Noen år arbeidet jeg på Coop-butikken i Vanvikan, og da møttes vi nesten daglig. Jeg fulgte naturligvis ivrig med i avisene da han var på sine roturer.

Da ny hurtigbåt skulle settes inn mellom Vanvikan og byen utlyste Fosen Namsos Sjø en navnekonkurranse. Folk ble oppfordret til å komme med navneforslag. Jeg var ikke i tvil – den nye båten skulle hete Ole Fladen. Jeg skrev et velbegrunnet forslag, men det nådde ikke opp. Fiskeren, livredderen og redningsakens store forkjemper hadde fortjent og fått en båt oppkalt etter seg. Kanskje får han sitt minne hedret engang når en ny redningsskøyte kommer.

En takk til dattersønnen Odd Meland for bilder han har lånt bort i forbindelse med artikkelen. Odd voks opp hos bestemor og bestefar, og etter at de gikk bort bor han alene i stua nede ved sjøen.