Når vi kjører fylkesveg 710 fra Krinsvatnet til Brekstad passerer vi et skilt på venstre side av vegen ved Varghiet hvor det står Dueskar. En grusveg går innover skogen og langs et mindre skogsvann, Dueskarvannet. Det er ikke mange fastboende i den lille grenda i dag, men «før i tia» skal det ha vært mye folk rundt om på de små gårdene. Ja, det var til og med butikk i grenda, kai og forskjellige virksomheter nede ved fjorden (Stjørnfjorden) – noe som knapt er kjent for folk i dag, og som er i ferd med å gå i glemmeboken.

Dueskar hører i dag til Bjugn kommune (nå Ørland kommune). Fram til 1964 var grenda en del av Stjørna.

Dette unike bildet er utlånt av Kristian Karlsen og det viser hvordan det var nede ved sjøen i grenda Dueskar i gamle dager. På kaia ser vi trelastlageret til Grøtan sagbruk. Bygget litt til høyre bak med to vinduer er butikken. Til høyre for butikken en høyløe tilhørende gården.  Og så helt til høyre det såkalte ishuset hvor isblokker ble lagret foran sildefiskesesongen. Oppe i bakken skimtes gården Kamneset som virksomhetene hadde leieavtaler med. Det er ekstremt bratt ned mot fjorden her. Før krigen ble det brukt taubane til mye av transporten.

Kristian Karlsen har mye å fortelle fra tiden da det var et yrende folkeliv og stor båttrafikk nede ved fjorden på heimgården hans.

Naturen har tatt tilbake det meste av det som engang var. Langt gress og lauvskog har overtatt. Men murene vil nok være der i lange tider som tause vitner om det som var. Noe husker Kristian fra guttedagene, og mye er han blitt fortalt.

Kristian Karlsen har mye å fortelle om folk, virksomheter og ferdsel i Dueskar i før i tia. Han er rett og slett «full av historie», for å si det på den måten. Og han har en fantastisk fortellerevne. Det er lett å leve seg helt inn i livet ved fjorden her og i bakkene ned til fjorden «før i tia» når Kristian forteller. Han bor i dag i Åfjord sammen med kona, Alma. Men ofte er han å finne på sin gamle heimgård, Dueskarbakken, som plassen heter i dag, og der trives han godt med vedhogst  og restaurering av husene. Fra vinduene i stua er utsikten upåklagelig. Han ser direkte over til tettstedet Råkvåg som ligger bare en kort rotur over fjorden.

Sildefisket ga arbeid og inntekt til mange

Om vintrene var det stor aktivitet på Dueskarvannet, mye is trengtes til silda kom inn fjorden og sildefisket kunne starte. Saging og transport av isblokkene var arbeidskrevende, og det ga arbeid og kjærkommen inntekt til mange i grenda. Det ble brukt en sag som lignet en tømmersvans, og det ble saget isblokker på om lag en halvmeter i firkant – som store sukkerbiter. Disse ble tatt opp av vannet med spesiallagde klyper som festet seg godt til isen. Isblokkene ble så lastet på sleder og kjørt ned til ishuset på kaia med hester. Når sildebåtene la til kaia for å få is til silda ble isblokkene kjørt gjennom en kvern – en stor trommel med pigger på som knuste isen til biter så store som kaffekopper. Den knuste isen gikk så i en renne direkte i lasterommet på båtene.

Under sildefisket var det selvsagt stort behov for sildekasser. Grøtan sagbruk leverte materialer, kalt «stav», til disse kassene, og i kjelleren under butikken spikret flere mann kasser for fullt i perioder med godt sildefiske. Arbeid ga inntekt som kom godt med for alle.

Martin E. Dueskar kom i gang med butikken på stedet i 1931. Vi vil tro denne gikk godt, i hvert fall mens sildefisket pågikk og det var mye penger bant folk. Med brukbart kaianlegg kom folk fra andre steder langs Stjørnfjorden til Dueskar for å gjøre sine innkjøp. Med dårlige veger og hestetransport, så var det naturlig at folk satset på sjøvegen. Butikktomta fikk butikkeieren kjøpt og fradelt. De andre virksomhetene betalte en årlig avgift til gårdeieren.

Mye trevirke fra Varghiet gikk ned bakkene og ble skipet ut fra Grøtan sagbruk sitt lager på kaia. Det var I. Digre som den tiden drev Varghiet. Det lå stadig båter ved kaia og lastet trematerialer, det meste gikk til Trondheim. Ila bruk skal være nevnt i den sammenhengen. Under krigen var tyrkerne en stor avtaker av bjørkeved. Denne ble kjørt ned til kaia med hest da taubanen ikke lenger var i drift.

Maleri: Ramberg. Henger i stua hos Kristian Karlsen på Kamneset som gården het den gangen. Etter deling av gården er nå navnet Dueskarbakken. Det var denne gården som leide ut til virksomhetene nede ved sjøen. Vi skimter noe av Råkvåg på andre siden. Mellom gården og neset er det Nordfjorden går inn.

Et unikt kulturminne

Stein med navn og årstall som I Digre fikk hogd inn i 1901 ligger i gresset ovenfor vegen til Dueskar. Den var egentlig en del av fjellveggen mot vegen, men ble sprengt løs da vegarbeiderne utvidet vegen. Et kulturminne som bør få en verdigere plassering enn det har i dag.

Det var kommunal veg helt ned til kaia og anleggene nede ved sjøen. Godt gjemt i gresset langt nede i bakken står fortsatt dette kilometermerket som viser 29 km til Brekstad. Den gamle vegen til Brekstad gikk gjennom Karidalen til Gjølga og så om Stallvika.

En stikkrenne/vannpost på gamlevegen gjennom Karidalen fungerer den dag i dag. Denne vegen måtte en kjøre hvis en skulle til Bjugn og Ørland i gamle dager. Min onkel, Alf Andresen, drev lastebiltransport. Jeg husker som gutt han fortalte om kjøreturer til Ørland. Der vegen krysset Dueskarvegen var det en sving som var så krapp at han måtte stoppe lastebilen, rygge og ta «nytt tak.»

Fra krigens dager i Dueskar

Under krigen kom det ofte serbiske og russiske krigsfanger til Kamneset, som heimgården til Kristian Karlsen het den gangen. De hadde klart å rømme fra tyskernes arbeidsleir på Ørlandet. De kom som oftest langs berga ved sjøen. Kristian forteller at hans mor ga de mat. En morgen hun var i fjøset og skulle hente høy på låven, så fant hun en flyktning liggende i høyet. Han ble der på låven i lengre tid, og de bar mat til han. Kristoffer Lilleli på nabogården tok seg av han og fikk loset han til serberhytta ved Rødsjøen. Kristoffer Lilleli hjalp mange som hadde flyktet.

Kristian husker godt en gang 4 – 5 krigsfanger kom til gården. Mor ga de mat, forteller han, og onkel Gerhard Stallvik snakket engelsk med de. Han viste de vegen innover fjellet og orienterte de som best han kunne. Det var sporsnø, noe som gjorde ferden ekstra farlig. Tyskerne var raskt ute når noen hadde rømt, og det var de også denne gangen. Da de var dratt gikk Gerhard og strødde pepper i sporene for å gjøre søk med hunder vanskelig, eller umulig. Om ikke lange stunda kom flere tyskere med schaferhund. Hunden ville til sjøen, og tyskerne fulgte med. Men der fant de ingen. I ettertid fikk de vite at flyktningene kom velberget til serberhytta. Om de kom til Sverige vites ikke, men sannsynligheten var nok stor for at de kom seg trygt over.