Elisabeth, som jeg her skal fortelle om, var født i 1860 på en liten husmannsplass innerst i Vattengården som het Heggdalen. Vi finner rester etter grunnmurene i terrenget den dag i dag. Dette blir ved Jonslia, ikke så langt fra Rissa. Heggdalen skulle etter forholdene være en bra husmannsplass. Det var så mye jord at de kunne ha noen husdyr. Sauer beitet i utmarka om somrene. De dyrket poteter og grønnsaker, og matfisken hentet de i  Vattengårdsvatnet. Foreldrene til Elisabeth het Nils Paulsen Heggdalen (1827-1873) og Beret Karlsd. (1828-1905). De hadde to døtre som voks opp på den lille plassen, Elisabeth f. 1860, og Kristianne f. 1864, (min oldemor).

Kristianne ble i  1884, i en alder av 20 år gift med Ole Andreas Paulsen Vemundstad (1854-1905), og de bosatte seg på en liten plass, Skjettnbakken, oppunder lia like vest for Rørvik. Like etter århundreskiftet flytta de stua til Trangsætra og tok da navnet Trangsæter. Det var vanlig å ta navn etter dit en kom på den tiden. Kristianne og Ole Andreas var altså mine oldeforeldre.

Elisabeth var søster til min oldemor, så hun ble naturligvis mye omtalt av de gamle i familien. Husker som gutt min mormor fortalte om sin tante og hennes «legepraksis» rundt om i bygda. Det var historier som fenget meg.

Da Nils, far til Elisabeth og Kristianne, døde i 1873 tok mora døtrene med og flytta ned i bygda. Mora så ingen mening i å fortsette på bruket i Heggdalen lenger. Etter at de flyttet ble plassen nedlagt. Det var en hard og vanskelig tid sist på attenhundretallet. Det fantes ingen sosiale stønader, folk hadde bare seg sjølve å stole på. Det var fattigvesenet, men sulten måtte gnage lenge før folk tok skammen det var å gå dit.

Beret, mor til Elisabeth, ble som enke gift med enkemann Petter Johnsen Reinsberget. Han var kjent som en kraftkar med god helse. Han overlevde to koner og de fleste av barna sine, i. flg. Bygdebok for Stadsbygd. Han var en mester med ljåen i slåttonna. Det ble sagt at når det var slåttonn på hovedbruket og Petter tok ljåen og gikk i skårgangen, ble snart alle andre etter.

Elisabeth fikk to barn etter at hun flytta med mora ned i bygda. Nikoline ble født i 1884. Hun døde samme året. Det er å anta at min mormor som ble født 7 år seinere ble oppkalt etter henne. I 1888 fikk Elisabeth sønnen Peter, han døde 19 år gammel. Det var et hardt slag for henne. Året 1901 gifta Elisabeth seg med Ole Jakobsen Grønning (1833-1920). «Skredder-Ole» ble han kalt. De bodde på husmannsplassen Grønningshafella.

«Klok kone»

Elisabeth starter nå praksis som bygdas såkalte kloke kone. Hun hadde lært seg mye om naturmedisiner og det ble sagt at hun var spesialist i årelating. Ved årelating tapper en blod, sannsynligvis på det stedet, eller så nært som mulig der «ondet» befinner seg. En urgammel måte å behandle pasienter på, som faktisk noen tror på den dag i dag. Hun kokte sammen forskjellige urter etter oppskrifter hun hadde arvet av eldre folk, eller som hun hadde testet ut på egen hånd. Hun hadde midler for det aller meste. Oppskriftene hadde hun i doktorveska si sammen med koppeutstyret. Det ble sagt at det var stille i husene da hun kom, folk hadde den største respekt for denne helt spesielle dama med «doktorveska».

Hun hadde naturligvis ikke bil. Ikke var det veger heller. Vinters tid i kulde, mye snø og kanskje snøstorm, var det ikke enkelt å komme fram dit hjelpen trengtes. Jeg kan så vidt huske fra barneåra at det ble fortalt om problemene hun hadde med å komme fram vinters tid. På større gårder hadde de hester, og da var det en selvfølge at hun ble hentet og kjørt heim igjen. Verre var det der det ikke fantes hest, og det gjaldt jo selvsagt alle husmannsplassene og fiskerheimene som det var mange av. Det ble fortalt at alle som tilkalte henne var like mye verdt for henne, det var alltid folk i ytterste nød som sendte bud på henne. De så ingen annen utveg. Vi vet lite om hva hun tok for et pasientbesøk, annet enn at det ble sagt hun var svært snill når det gjaldt fattigfolk. Hun tok det sikkert igjen hos de som var rike, ble det sagt. I hvertfall var det ting som tydet på at hun hadde det bra økonomisk. Min mor fortalte at når hun kom på besøk hos sin søster i Trangsætra (Kristianne min oldemor), så hadde hun alltid med mye god mat til henne. Oldemor satt svært trangt i det, hun var enke med 10 barn. Hjelpen fra Elisabeth var inderlig kjærkommen for henne. Elisabeth var ikke bare kjent for å være en flink «doktor», hun ble omtalt som både klok og snill. Da mora, Beret, døde i 1905 lot hun sin stefar, som da var blitt enkemann for andre gang bo hos seg i Grønlia til han døde i 1912. Elisabeth døde i 1930.

Årstall er hentet fra Bygdebok for Stadsbygd av Kristoffer Rein