Svein Bolstad har fått besøk av Kongeskipet i heimbygda Jarfjord mellom Kirkenes og Grense Jakobselv. Siste stopp før grensen for Kongen og hans følge.

På et av mine besøk i Øst Finnmark møtte jeg Svein etter tips fra andre som driver med lokal historie. Vi har også hatt en del kontakt i ettertid, og han har sendt meg en del lokalhistorisk stoff fra Øst Finnmark. Det er utrolig hvor mange ressursmennesker en møter på slike ferder, og de fleste har som regel noen å anbefale videre. Alle jeg har møtt har vært svært hyggelige og har likt å fortelle. Mange historier jeg har samlet er tatt vare på og vil bli bearbeidet og utgitt, kanskje i bokform, etter hvert.

Her forteller Svein historien om sin bestefar, Oskar Bolstad, sine opplevelser på fangsttur i Østisen, en tur som i utgangspunktet skulle være en snartur etter hvalross og kobbe. De hadde proviant for tre måneder, men det skulle gå en hel vinter, først etter 14 måneder var de tilbake.

Østisen er navnet som blir brukt om drivisområdene ved Novaja Semlja og Kvitsjøen. Vardø har til alle tider vært et utgangspunkt for fangsturer østover i ishavet. Mange gjorde gode penger, men det var også mange som kom tilbake like fattige – ja, til og med fattigere enn da de dro etter at reder og kreditorer hadde tatt sitt. Og noen kom aldri tilbake, de fant sin grav i isødet. En kunne komme ut for stormer, eller bli fanget av drivisen og bli sittende fast til våren. En hel vinter i isødet var det ikke alle som overlevde. Svein Bolstad har levd med historiene om sin bestefar sine ekstreme opplevelser hele livet.

Med seilskuta «Svanen» dro skipper Bernhard Tiller fra Vardø til Østisen, 28. august 1908. Som mannskap fulgte Oskar Bolstad (Svein`s bestefar), Karl Gørner og Rasmus Eriksen.

Da de la ut fra Vardø var de rustet med proviant for tre måneder.  Planen var å se etter hvalross og kobbe i Vaigatstredet og Karaporten sør for Novaja Semlja.

De skjøt snart en hvalross, men så var det ikke flere dyr å se. Da var det ikke annet å gjøre enn å forsøke seg videre østover til Vaigatstredet. Der støtte de på samojeder som nettopp hadde kommet tilbake til sine vinterboplasser. Det var vennlige folk og fangsfolkene ble svært godt mottatt. De fikk først dampbad som gjorde godt etter lang tid på sjøen. Seinere vanket det mat av beste sort. Det ble nevnt at det var mange kvinner i denne gruppa samojeder, uten at dette er videre omtalt. De hyggelige samojedene ønsket dem god fangst og god tur videre.

Høststormer og tett tåke skulle nå veksle, og det var lite både av hvalross og kobbe å se. De var ved Vaigatøya, en øy som ligger i sundet mellom Novaja Semlja og det russiske fastlandet. De møtte her tre andre skuter med fangstfolk, de hadde heller ikke gjort nevneverdig fangst. Det så ikke lyst ut, og snart måtte de begynne å tenke på tilbaketuren.

Men de skulle få andre ting å tenke på enn heimturen. En natt røk det opp til storstorm som satte drivisen i bevegelse slik at den skjøv «Svanen» opp på stranda nær en liten øy som det er mange av i dette området nær Karaporten. Der sto Svanen uten mulighet til å komme videre.

To andre skuter fra Norge som befant seg i nærheten, med skipperne Johan Øverli og Mikael Tharaldsen, klarte å komme seg klar av drivisen og satset på å returnere til Vardø. Da Karl Gørner på Svanen ble klar over at hans skipskamerater måtte overvintre, så valgte han å følge Johan Øverli tilbake til Vardø. Det gjorde også proviantsituasjonen om bord i Svanen noe bedre. Svanen var uskadd etter møtet med drivisen, så karene ville ikke forlate den. Det ble nå overvintring for de tre som var igjen på Svanen – Bernhard Tiller, Oskar Bolstad og Rasmus Eriksen.

Selv om skipper Mikael Tharaldsen klarte å komme seg fri fra drivisen. Så kom han aldri fram til Vardø med skute og mannskap. Alle fem ble borte i Østisen, ingen så mere til dem.

Nå var det å innrette seg som best de kunne for de tre om bord i Svanen, de hadde en lang arktisk vinter med streng kulde og mørketid foran seg. Dette var i år 1908, det var ikke mange mulighetene verken for kommunikasjon eller redning. De måtte satse på å overleve til våren. Av proviant og utstyr om bord måtte det spares. De brukte kobbetran til belysning, de jaktet for mat, og de sanket rekved. Det var mye arbeid med veden, den måtte sages og klyves. Og det måtte være varme i ovnen døgnet rundt vinteren gjennom.

Snart snødde skuta helt ned, men snøen isolerte og gjorde det lettere å holde varmen i lugaren. Ovnsrøret måtte de forlenge flere ganger på grunn av snøen. En gang snødde ovnsrøret over, og de holdt på å bli kullosforgiftet. Det var i siste liten de kom seg opp fra lugaren.

Da det nærmet seg desember måned var været blitt bedre, høststormene hadde tatt slutt. Det ble stjerneklare netter og blafrende nordlys over endeløse kvite vidder. Nå var det å jakte på rein. De jaktet også innover på Novaja Semlja. Reinkjøtt lagret de, saltet eller frosset. De skjøt hele 260 reinsdyr i løpet av vinteren. De spiste reinkjøtt både til frokost, middag og til kvelds. De skjøt også noen sel slik at de fikk litt avveksling i kosten.

De hadde god varme i lugaren, men det var trangt for tre mann der alt skulle gjøres, og det ble en stor påkjenning gjennom den lange vinteren. De hadde mye arbeid med bearbeiding av reinskinn. Bare reinskinn dugde i den ekstreme kulden, det ble de fort klare over.

Det ble ikke store kostforandringen i julehelga, bortsett fra en rugkavring på hver. Karene hadde sin kokktørn hver tredje uke. Til frokost stekt reinkjøtt med kobbespekk, til middag kokt reinkjøtt som ble oppvarmet til kvelds. Til alle måltider buljong kokt på reinmargbein.

Det ble ikke så mye jakt i mørketiden. Da det lysnet ut i februar 2009 ble det mange jaktturer innover Novaja Semlja. Karene var ille plaget av snøblindhet, og solbriller fantes ikke. De laget noen sjølve av glass fra mørke flasker, og det hjalp.

Den 14. februar fikk vi se en mann komme ned fra fjellet mot skuta. Det viste seg å være Emanuel Knutsen fra Shipnavalok på Murmanskkysten. Han var med Petter Vilmi som med Stenhjems annen skute «Forsøket» var ute på høsttur. De hadde strandet fire mil lenger vest ved Storøya i samme kulingen. Knutsen var ute på jakttur så langt øst, han hadde kjent røyklukt og gått etter den. Han var i forkommen tilstand, det ble varmet en stor kjele vann, han fikk vasket seg og de fant noen reine klær til han. Han fikk overnatte om bord i Svanen. Det var fem mann på deres skute, og de hadde mye mindre matforsyning om bord der enn på Svanen. De hadde heller ikke skutt videre med rein, så matlageret deres var det dårlig med. Og skuta var blitt skadet, men de planla provisorisk reparasjon slik at de kunne komme seg til Vardø til våren. Om de da levde så lenge, tilføyde han.

Det ble bestemt at de tre på Svanen skulle dele sin matbeholdning med de om bord på «Forsøket», med 5/8 på Forsøket og 3/8 på Svanen.

Det ble dårlig lønn for denne hjelpen. Noen dager seinere kom to av mannskapet fra Forsøket over til Svanen, de var blitt jaget fra skuta av Vilmis som i et anfall av sinne hadde truet med å skyte dem. Nå ble det ble nå 5 mann i den fra før trange lugaren om bord i Svanen, noe som gjorde situasjonen enda vanskeligere,

Men også disse vanskelighetene måtte overvinnes. De hadde reinkjøtt, og en og annen kobbe ble skutt. Og solen kom stadig høyere. Våren var i anmarsj, karene ble stadig mer optimistiske og virksomme.

I begynnelsen av mai fikk de uvant besøk om bord i Svanen, en stor isbjørn gikk på dekket mens de var nede i lugaren. Geværene sto alle ladd ved masten. Eriksen fikk lurt seg opp på dekket, og mens bjørnen var opptatt med noe kjøtt den hadde funnet, klarte Eriksen å få tak i geværet. Bjørnen rakk å reise seg på to før det fikk et velrettet skudd så den falt om. Nå var gleden stor, nå skulle det bli bjørnesteik morgen, middag og kveld.

Det ble stadig mildere i været, og isen var begynt å røre på seg. Nå meldte et nytt problem seg, hvordan skulle de få skuta på vannet? De tenkte på flere løsninger, kanskje med noe drivtømmer. Men det skulle vise seg at problemet løste seg av seg sjøl. Da isen løsnet fra land ble skuta med, det ble en original og nærmeste en perfekt sjøsetting.

Hva skulle de gjøre nå, gå tilbake til Vardø uten noe som helst av fangst føltes lite aktuelt. De bestemte seg for en ny fangsttur innover gjennom Karaporten og inn i Karahavet. De la igjen en brev med opplysninger der de hadde stått vinteren gjennom i tilfelle noen skulle komme på leting etter den, og så dro de inn Karaporten på leting etter hvalross. Dette brevet reddet karene sannsynligvis fra den visse død.

Havstrømmen satte Svanen fort gjennom porten til Karahavet, og ferden gikk videre nordover langs østkysten av Novaja Semlja, stadig på utkikk etter hvalross. Men intet var å se, bare et par isbjørner og en og annen kobbe til å spe på provianten med. De skjøt også noen gjess og ender, men kreftene ebbet ut, karene ble mest liggende på dekket. Sola varmet og de forsøkte å samle krefter. Det var nå blitt full sommer, de var kommet et godt stykke ut i juli måned. Da de var kommet så langt nord som til Motorskinstredet, var karene så skrøpelige at de knapt orket å holde geværet for å skyte, om de så noe de kunne skyte på.

De bestemte seg så for å vende kursen mot sør og tilbake til stedet der de overvintret. Nå var de så skrøpelige at de knapt kunne reise seg på dekket noen av de. Etter noen dagers seilas fikk de til sin store glede se en skute i horisonten lenger sør. Da de nådde fram viste det seg å være «William Barentz» med reder og skipper Johan Knudtå. Han kom nok i siste time, det var bare så vidt karene maktet å klatre over til det andre skipet. Straks de var kommet trygt om bord ba de om kaffe, dram og røyk. De fikk snart en kraftig diare. Knudtå sendte så tre av sine menn over på Svanen. Så gikk ferden tilbake til overvintringsstedet, der var de etter 16 timer.

Knudtå hadde vært det med sine menn på leting etter Svanen, og der hadde han funnet brevet deres. Som gammel ishavsmann forsto han situasjonen og hvordan de måtte ha det. Han utsatte da sin fangst og satte alt inn på å finne Svanen og folkene om bord. Etter å ha kvilt noen dager ved overvintringsstedet og vennet seg til vanlig kost, var karene på Svanen kommet såpass til hektene at de ønsket å prøve fangstlykken en stund til før de satte kursen heimover mot Vardø. Men resultatet ble dårlig, ikke en eneste hvalross var å se. Knudtå hadde forsynt dem godt med proviant. Det ble ingen pruting på prisen for de hadde intet å betale med. Ut i oktober var det heller ikke mye igjen av denne provianten, så karene begynte å forberede seg på å dra tilbake til Vardø.

Det var enighet om bord i Svanen om at Knudtå og hans menn hadde fortjent full fangst for redningen, men også de kom ut med elendig resultat.

Etter et kort anløp på Murmanskkysten kom Svanen til Vardø, 19.oktober 1909, over et år etter at de dro. 14 måneder hadde de levd i isødet og tilbakelagt en arktisk vinter. Fangstresultatet ble dårlig – en hvalross, tre isbjørner, et par hundre sel og noen dusin rev. Mye av dette gikk med til eget kosthold.

Men velkomsten fangstmennene fikk da skuta i stille bris seilte inn i Vardø havn var hjertelig. Venner og kjente i hele byen møtte opp for å ønske fangstfolka velkommen heim, og for å hjelpe de med fortøyning, nedrigging av seilene og rydding om bord. Alle var glade for å se skuta og fangstfolka tilbake. Alle, unntatt rederen, han hadde sett for seg en stor assuransesum dersom skuta ikke hadde kommet tilbake. Den var godt forsikret med redskaper og utstyr. Mannskapet var ikke forsikret. Fjerdemann om bord i Svanen, Karl Gørner, som ble med en annen skute tilbake til Vardø da det ble klart at de måtte overvintre, var død av hjerneslag før Svanen var tilbake.

Etter tilbakekomsten ble fangstmennene fra Svanen invitert i mange selskaper og arrangementer for å fortelle om sine eventyrlige og ekstreme opplevelser i Østisen.