Denne historien er fra boken min «Stadsbygd – Før i tia». Du kan se alle mine bøker her.

Huset ble bygd i 1916 av Stadsbygd frilynte ungdomslag. Det fortelles at det kom fra Hindrum. Tømmeret ble fraktet med båt til Prestelva hvor hester besørget den videre transporten fram til byggeplassen. Ungdomshuset var i drift fram til bygda fikk nytt moderne samfunnshus i 1985.  Kanskje en stund til i overgangsperioden men så ble det slutt etter nesten 70 års drift.

Mange som har levd en stund har minner fra gamle Solvang. Standarden på huset var ikke den beste. Det går fortsatt mange skrekkhistorier om den gamle utedoen som ikke ble tømt før det bygde seg opp til over benken – ja, en kunne risikere å sette seg på «skithaugen» om det var mørkt. Og mørkt var det veldig ofte for det var ingen vaktmester som skiftet lyspærer, det kunne gå flere fester før det ble gjort noe. Det var stort sett bare kvinnfolkene som brukte doen, mannfolkene fant alltids et hushjørne.

Det ble laget en lillesal under senen. Dør og en trapp ned. Der var det «restaurant» og mye ståk. Tobakksrøyken var så stinn at folk knapt så hverandre. Ute samla mange seg og venta til kl. 12, for da var det gratis inngang. Som «niste» på innerlomma, eller baklomma, var «svenskpunsj» mye brukt. Det skal ha vært en blanding av heimebrent, og likør som de fikk kjøpe på handelssamlaget. Likøren tok effektivt bort dårlig smak og lukt. Straks klokka passerte 12 avsluttet billettøren, og de utenfor kunne marsjere inn gratis. Billettøren var da ofte så full at det var bra han fikk avsluttet salget. Når festen var over var det om å gjøre å komme først i køen hos Petra i garderoben. Der var det trengsel og mye støy, spesielt på dager i romjula. Den bratte trappa var verken handicap- eller gunstig for personer med promille. Sjettedagsfestene var de verste, og da kunne det gå vilt for seg. Var det mildvær og blankis, som det ofte er i romjula, så var ikke det noen god kombinasjon med «svenskpunsj» og «karsk» innabords. Vegen ned til hovedvegen var som en rutsjebane, men det gikk som regel bra. Det var nesten ikke biltrafikk på hovedvegen den tiden. Dessuten – «foillkaill» som faller skader seg sjelden, sies det.

Helt fram til på 80-tallet har Solvang vært «storstua» i bygda, og et kultursentrum. Huset sto ferdig og ble tatt i bruk i 1916. Ola Askheim var formann i ungdomslaget under byggeperioden. Lokale kunstnere sto for utsmykkingen, blant disse var Paul A. Størseth den mest kjente. Han malte bakveggen på senen, et praktfullt kunstverk.

Alle større sammenkomster i bygda ble holdt her f.eks årsmøter og fester i handelssamlaget, meieriet, sanitetsforeningen, bondelaget, politiske lag og andre sosiale- og humanitære foreninger. Stadsbygd Ungdomslag var en aktiv kulturformidler på denne tiden og i mange år framover. I 1928 holdt ungdomslaget en minnefest for den store oppdageren og polfareren, Roald Amundsen, som hele nasjonen venta på livstegn fra i ukevis, men som aldri kom tilbake. Og i 1932 ble det holdt 100-årsfest for Bjørnstjerne Bjørnson. Det var festtale, opplesning, korsang og musikk, – alt i tilknytning til Bjørnsons liv og dikting.

Debattmøter trakk alltid mye folk. Aller mest folk trakk debattene om brennevinsforbudet i 20-åra. Denne saken engasjerte selvsagt også staværingene. Temperaturen kunne være høy under diskusjonene hvor sitater både fra Bibelen og Håvamål ble benyttet.

Skuespill var det ofte med lokale amatører. I romjula skulle det alltid være skuespill. En tid hadde ungdomslaget en bygdedikter, Markus Gløtten, på medlemslista. Han skrev både i poesi og prosa, og han skrev flere revyer. Da disse ble vist var det alltid fullt hus i Solvang, og jubelen «sto i taket». Den omreisende bygdekinoen hadde filmkvelder i ungdomshuset mange søndagskvelder i løpet av året.

Stadsbygd Ungdomslag og Solvang har betydd mye for kulturelt arbeid og opplysningsarbeid opp gjennom nittenhundretallet, en institusjon av stor verdi for folkeliv og framvekst i bygda. Alt har sin tid.