Bildet er det eneste vi har klart å oppdrive fra de populære rennene. Det er Aud Vårum som er eier av det unike fotoet som hun forteller kommer fra Solveig Egseth Vikan. Det er i høyeste grad et amatørfoto, tatt med datidens kamera. Fotograf ukjent. Men det er grunn til å tro at det var rennets leder og primus motor, Johan O Vårum, som sto bak kameraet. Vi vet i hvert fall at bildet er framkalt av Ole Romundseth. Den meget allsidige læreren ved Rørvik drev også med foto, og mange i bygda leverte filmene sine til han for framkalling.

En jury bestående av Aud Vårum, Øystein Andresen og undertegnede har forsøkt å identifisere de avfotograferte hopperne etter beste evne. Resultatet ble som følger, og vi starter fra venstre:

Jan Trang, Øystein Andresen, Dagfinn Vårum, Helge Lavold, Knut D Vårum, Arne Sæther, Jarle Vårum, Odd Vårum, Harald Andresen, Johan Vemundstad (Tangen), Ukjent, Isak Vemundstad (Tangen) og Leif Rørvik. Den ukjente kan være Kristoffer Trang, Leif Vemundstad eller Svein Kåre Dyrvik. Juryen fraskriver seg ethvert ansvar for mulige feil, og eventuelle klager blir derfor ikke tatt til følge.

Enhver bygd og grend med respekt for seg sjøl holdt både ett og flere skirenn i året på denne tiden, de glade femtiårene kan vi godt benevne som den lokale skisportens tiår. Skirennene var rene folkefester, da møtte folk i alle aldre opp. Hopp var mest populært dette tiåret. Hver grend hadde sin egen hoppbakke – ja, noen kunne ha flere. Grenda «innom åsen» hadde en god bakke i Trølia øverst i Vårum. Øverst i Trangsætra, ovenfor dagens parkeringsplass på enden av kommunevegen, var det både to og tre bakker. Det var snørike vintre på femtitallet, så det hendte knapt at et skirenn ble avlyst grunnet snømangel. Og skispor var det over alt. Ingen spurte etter oppkjørte løyper, de ordnet vi sjølve. Det som det skorta mest på var skiutstyret, familiebudsjettene rundt om tillot ikke alltid kostbart skiutstyr. Men folk var kreative, og gamle ski fikk oppgradering. Kunsten med å lage bedre «brett» kunne de fleste, det var å sette skituppene i vann over natta, og så påfølgende dag bøye de opp og sette de i spenn til treet var skikkelig tørket. Så litt maling. Smøringen var meget viktig. Det var naturligvis bare snakk om treski på den tiden. Bindingene kunne til tider være et mareritt, det var kjedelig om et ski skulle ta sin egen veg i hoppbakken. Men som regel hang de på og alt gikk bra.

Det årlige skirennet i «Heiabakken» ble på folkemunne kalt skoleskirenn, sjøl om det ikke hadde noe med skolen å gjøre. Det ble vel bare slik siden rennet var tilrettelagt for grendas skolebarn. Det hendte og at det ble holdt langrenn for de mer voksne samme dag. Det var Johan O Vårum som var pådriver og leder av rennet. Det krevde naturligvis en del organisering. Først var det å skaffe sponsorer, det besørget en bøssebærer som gikk rundt i grenda for. Premier kostet naturligvis penger. Johan var rennleder, dommer og ledet premieutdelingen. Vertskap var Kari og Jens Trangsæter som stilte heimen til disposisjon for rennleder og medhjelpere. Det var rene folkefesten de skapte denne dagen, alle som kunne krype og gå av grendas innbyggere møtte opp til den store begivenheten. To bakker nesten side om side ble klargjort for hopperne, en for de største og flinkeste, og en for de minste. Helge Lavold huskes som en flink hopper. Ellers var det flere som utmerket seg i den største bakken.

Sjøl hoppet jeg i den minste, d.v.s. jeg forsøkte å hoppe. Dette var forresten flere år før Wirkola. Skjebnen ville at jeg bare skulle nå hoppet, og akkurat der falt jeg. Det ble hevdet i ettertid at jeg skrapte bort hoppet i fallet, men det var en stor overdrivelse. Faktum var at jeg bommet på hoppet, så det ble bare halve siden jeg ødela. Det ble med første omgang for mitt vedkommende under det rennet. Resten av tiden var jeg bare tilskuer.

Broder Øystein overtok min sisteplass under premieutdelingen. Det var Paul Hagen som leste opp vinnerne, og taperne, under premieutdelingen på trappa til Kari og Jens etter rennet. Da var stemningen høy og folk hadde samlet seg ute på tunet. Vertsfolket på gården og ledelsen var da ute på trappa. Arne Sæther husker at hans far, Paul A Sæther, også var med i ledelsen som holdt til inne hos Kari og Jens før premieutdelingen. Arne mener å huske det ble sagt at vertskapet serverte rennledelsen «skjænk», noe det ikke har lyktes verken å få bekreftet eller avkreftet etter så mange år. I hvert fall ble det en premie for lite da Paul Hagen hadde nådd fram til sistemann på lista, en ytterst kjedelig situasjon foran et stort publikum. Kari var snartenkt og reddet situasjonen med å hente en sølvskje hun sjøl hadde i skapet. Dermed kunne broder Øystein også ropes opp og stolt motta sin premie.

Det ble som nevnt også arrangert langrenn noen ganger på slike skisøndager, og alltid var det stor stemning når deltakerne gikk over målstreken. For Halfdan Vemundstad gikk det en gang fryktelig galt, ham mista buksa i samme øyeblikk som han gikk i mål – den ble liggende nesten nede på skiene. Jeg husker godt situasjonen, så historien er helt sann. Husker han hadde hvit «Makko» -«langoinnerboks», som det heter på god lokaldialekt. «Da lo folk da», som Leif Juster pleide å si. Jubelen ville ingen ende ta. I tiden som fulgte ble hendelsen omtalt over alt hvor folk møttes – var det et kjedelig uhell, eller var det rett og slett arrangert.  Meningene blant folk var delte, eldre folk kan diskutere dette den dag i dag. Halfdan ønsket aldri å kommentere saken.

Allting har en ende, epoker slutter og går over i nye epoker. Slutten på en epoke betyr alltid starten på en ny. Slik fortsetter historien. Skisporene i heiabakkene er borte, lauvskogen har overtatt. Men minnene for oss som var med lever videre selv om mange år er gått. Vi er glade for å kunne dele disse minnene med de unge som i dag vokser opp i grenda og bygda vår.

Sånn var det da vi voks opp.