Den gamle skolestua lå ca 500 m vest for Rørvik kai. Den lå fint til mellom skogen og sjøen. Som vi kan skimte på bildet gikk vegen like nedenfor, mellom skolestua og fjæra. Det var liten trafikk på vegen den gangen, som regel bare en hestetransport morgen og ettermiddag når lokalbåten Staværingen la til ved kaia.

Før grenda fikk egen skolestue ble det holdt skole på gården Rørvik vestre gnr. 6/4. Der leide Stadsbygd kommune vestenden av trønderlåna hvor det ble holdt skole. Dette klasserommet sto slik det den gang var med tømmervegger til langt ut på 1970-tallet. Hvor lenge det ble holdt skole på Rørvik vestre er umulig å si, men i 1900 var det i hvert fall slutt. Vi regner med at før det ble holdt skole her var det såkalt omgangsskole rundt om på forskjellige gårder i grenda, noe som var vanlig på 1800-tallet.

Tidligere sto skolestua på Klokkarøra i nærheten av Prestelva`s utløp, der museet ligger i dag. Da denne ble lagt ned fikk grenda i indre del av bygda muligheten til å få eget skolebygg. Tømmeret ble merka, tatt ned, og frakta sjøvegen til Vemundstad sommeren 1898, og folk i grenda deltok aktivt i arbeidet både med frakt og å tømre opp på nytt på den nye skoletomta som var fradelt Vemundstad g.nr. 5/1. Min mormor, Nikoline Rørvik f. 1892 husket godt dette arbeidet, og hun fortalte at også hun og de andre skolebarna fikk delta i arbeidet med å reise skolestua. Barna samla mose som tømrerne la mellom stokkene. Vi regner med at innvielse skjedde ved skolestart høsten 1899. Et stort framskritt for grenda som mormor fortalte mye om.

Skolestua fungerte også som grendahus i 35 år fram til Åsvang forsamlingshus ble bygd i 1934. I den gamle protokollen for Åsvang forsamlingshus er mye nevnt basarer og pakkefester holdt i skolestua til inntekt for et forsamlingshus i grenda. Det var stor aktivitet i foreningslivet i bygder og grender på den tiden. Så snart utearbeidet på gårdene var slutt for høsten, og avlinga i hus, var det basarer og andre arrangementer utover hele høsten fram til jul. Og juletrefestene varte til langt ut på nyåret. Det ble også holdt gudstjenester et par søndager i året, og mange reisende emissærer fra forskjellige kristelige organisasjoner besøkte ofte grendene på den tiden. Så skolestua ble mye brukt, også til andre aktiviteter i 35 år fram til forsamlingshuset Åsvang sto ferdig.

Lærer Magnus Sletvold – en institusjon i grenda

Magnus Sletvold var født 31. mai 1889 i Geitastrand. Eksamen Elverum lærerskole i 1913. Kst. Lensvik skole 1913. Skaun framhaldskole 1914. Rindal 1915-19. Ansatt ved Vemundstad skole 1920.

Sletvold var aktiv på de fleste områder når det gjaldt forenings- og kulturliv i grenda. Han var også en pådriver for å få reist et forsamlingshus, og da huset sto ferdig i 1934 ble han valgt til husets formann, et verv han hadde i lengre tid enn noen annen i husets historie. Også hans kone, Hilda, var aktivt med i det sosiale liv i grenda. De var begge høyt respekterte, godt likte, og var venner med alle i grenda.

Jeg gikk mine tre første skoleår ved Vemundstad skole, fram til skolen ble nedlagt i 1955 og vi ble overført til Askjem skole (Stadsbygd skole).

Minner fra skolestart

Sommeren 1952 før skolen begynte skulle jeg gå alene til butikken på Rørvik, den var da i min tante, Åsta Rørvik, sitt hus like ved den gamle kaia. Det var Stadsbygd Handelssamlag som drev butikken, Rørvik Filial. Butikken ble åpnet i 1951, og handelssamlaget leide første etasje i huset til Åsta og Karl Rørvik som sjølve flytta opp i andre etasje.

Jeg var 7 år den sommeren. Husker jeg gikk noe i fjæra og noe på vegen. Det var stas å få gå på butikken alene, og så skulle jeg besøke tante Åsta. I lomma hadde noen mynter som jeg planla å kjøpe for.  Lærer Sletvold holdt på i hagen like ved vegen da jeg kom forbi skolen. Jeg husker godt vi kom i prat og at han nevnte at jeg snart skulle begynne på skolen. Stolt fortalte jeg om turen til mor og far da jeg kom heim, aller mest stolt var jeg over at jeg hadde snakka med Sletvold.

Da første skoledagen nærmet seg ga jeg klar beskjed til mor og far om at ingen trengte å følge meg for jeg kjente Sletvold så godt, og det ble respektert. Sjøl om alle i grenda, både voksne og barn, hadde et nært forhold til læreren, så tiltalte alle han med etternavn.

Ingen sa Magnus til han. Slik var det stort sett over alt på den tiden. Sjøl om jeg var på god talefot med Sletvold, så var det en gang jeg ikke torde spørre han. Han hadde opprydding i et skap som sto i klasserommet, og der var det mange bøker han planla å brenne i fjæra. Jeg ønsket så gjerne å få noen av disse bøkene, men motet svikta så jeg torde ikke spørre. Så det endte med et bokbål i fjæra til min store fortvilelse.

Bibelsoga måtte vi ha ved skolestart. Jeg fikk den noe før skolen begynte, jeg husker far kom heim med boka, han hadde kjøpt den på butikken hos Paul Tung.  Fortellingene virket svært interessante, og mor og far måtte vekselvis lese for meg.

Spesielt interessant var historien om brødrene Esau og Jakob, den måtte mor lese for meg og forklare gang på gang. Jeg husker til og med jeg var med mor i blåbærskogen, at jeg ba henne fortelle mer om brødrene. Dette minnet mor meg på langt opp i voksen alder. Snart kunne jeg bokstavene, og fikk satt sammen ord på egen hånd, men best var det jo at mor eller far leste for meg og samtidig forklarte.

Todelt skole

Vemundstad skole var en såkalt todelt skole. Første, andre og tredje gikk sammen. Det var småskolen. Småskolen og storskolen vekslet på annenhver dag. Det var skole også på lørdager. Husker en dag jeg kom stolt heim, jeg hadde fått skryt av Sletvold for jeg kunne leksa til et høyere klassetrinn som de sjølve ikke kunne. Det gjaldt sikkert bibelhistorien, for den kunne jeg.

Vi måtte pugge leksene ordrett den tiden, det var ikke alltid så lett. Det var snakk om forandring der. Husker min fetter, Leif Rørvik, var hos slektninger i Vanvikan ei ukes tid. Mens han oppholdt seg der var det avtalt at han skulle gå sammen med en annen fetter der på Vanvikan skole.

Da han var tilbake på vår skole ville Sletvold vite hvordan det var på skolen i Vanvikan. Jo, der kunne de fortelle leksa med egne ord, kunne Leif fortelle. Så fikk Leif, som den første ved Vemundstad skole, fortelle dagens lekse fra bibelhistoria med egne valgte ord. Jeg husker godt jeg syntes dette hørtes rart og uvant. Etter dette ble det vanlig også ved vår skole. Men salmevers måtte selvsagt fortsatt pugges.

Timeplanen startet hver dag med kristendomskunnskap. Andre time rekning. Jeg likte også rekning godt. Vi lærte skjønnskrift. Det var penn og blekk vi brukte, og da måtte vi være forsiktige inntil blekket var tørket. Trekkpapir var til god hjelp. Det kunne hende noen var uheldige og veltet blekkhuset, men Sletvold tok det alltid med fatning. Jeg kan aldri minnes Sletvold var sint noen gang. Han var heller ikke sint den gangen Jostein, Elin og jeg ikke kom tilbake til timen etter langfriminuttet. Vi var så opptatt med lek i skogen at vi glemte tiden. Det var alltid nok å finne på i friminuttene med skogen på ene siden, og fjæra på andre.

Tuberkulosen besøkte også skolen, og en av elevene ble tatt ut for en periode. Ingen andre elever var heldigvis ikke smittet. Dette var på slutten av epidemien som nå var i ferd med å komme under kontroll med vaksine og hyppige pirkeprøver.

Skoledagen ble alltid avsluttet med «Fager kveldssol smiler» mens skolesekkene sto klare ved pultene for heimtur. Vi kunne noen ganger bli hefta på heimvegen, for i fjæra var det mye interessant å finne.

Vinteren 1953-54 da jeg gikk i andre klasse var Sletvold mye syk. De voksne snakka om at det kunne skrive seg fra et stygt fall han en gang hadde på isen, noe ut over det ble ikke nevnt. Jeg husker vi barna syntes det var trist at han skulle bli syk. Han ble stadig dårligere, og Klara Egseth vikarierte for han inntil hun vinteren etter overtok stillingen. Vi likte også Klara godt. En gang Klara dro bort et ærend, ba hun oss om å sitte med leksene til hun var tilbake. Det ble ikke helt som hun regna med, flere av oss benyttet anledningen til å gjøre ting vi ellers ikke ville gjort. Jeg tok et kritt og begynte å skrive på tavla. Krittet brakk i to, og jeg ble fryktelig lei meg. Elin, datter til Klara, gikk i min klasse, i andre. Hun kom bort til meg og sa: «Ikke vær lei deg, Harald, mamma blir ikke sint for det». Et fint minne jeg husker godt.

De voksne snakka etter hvert om at det kunne gå mot slutten for Sletvold. Lærerboligen hvor han og kona Hilda bodde lå kloss inntil skolegården, og vi barna fikk beskjed om å være så stille som mulig i friminuttene. Og stille var vi, det var en dyster stemning blant oss barna. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss den dagen vi ble fortalt at Sletvold var død.

Det ble holdt minnesamvær i skolestua hvor han hadde hatt sitt virke i 35 år. Mange var møtt opp for å ta det siste farvel med en avholdt skolemester og folkevenn. Under minnesamværet hørte vi den kjente motorduren til Staværingen, den kom forbi og la til ved Rørvik kai. Sletvold skulle gravlegges i Geitastrand, og det ble opplyst at alle som ville følge han på hans siste reis over fjorden måtte gjøre det. Mange ble med, også far og jeg. Dette var en kald, men stille dag i januar. Etter begravelsen ble det atter skole i skolestua. Men da våren kom var det slutt, en epoke i grendas historie var over.

Jeg er tilbake på min gamle skolemesters grav ved Geitastrand kirke, 18. juni 2022. Her var jeg forrige gang i 1955 da Sletvold ble stedt til kvile, da var jeg knapt 10 år gammel.

Fødselsår på gravstøtta er feil. Riktig fødselsår skal være 1889, ikke 1989. Dette har ikke familien registrert før for 7-8 år siden forteller Stig Sletvold (sønnesønn). Han antar at klagefristen er utløpt.

Takk til Stig og Vidar Sletvold bistand i forbindelse med artikkelen. Begge er sønnesønner av lærer Sletvold med fedre som brødre.