Nord Amerikas enorme villmark og dype skoger er et paradis for storviltjegere. Olav Foss fra Stadsbygd fikk alle store gutters drøm oppfylt i 2001, en hel ukes bjørnejakt i Canadas villmark, den villeste av alle villmarker. Han fikk oppleve å felle to svartbjørner. Den ene står utstoppet, oppreist og prektig i stua hans heime på Foss, mens skinnet av den andre henger på veggen i gangen.

Olav forteller at det var ved en tilfeldighet han fikk drømmen oppfylt. Han så en annonse fra Urdalen`s Jaktreiser, og tok omgående kontakt. Dette virket meget interessant, og Olav tar avgjørelsen og melder seg på for avreise 2. juni 2001. Avreisetidspunktet passet godt for Olav, da fikk han gjort unna våronna før jakteventyret startet.

Olav var fra før en vant jeger og god skytter og ikke så rent få elger har falt for hans kuler. Vant til skog og fjell var han, men bjørn og ulv hadde han verken skutt eller møtt før. Det var utvilsomt en tøff avgjørelse å ta for en bonde på Stadsbygd sånn helt på egen hånd. Han kjente ingen andre som skulle dra. Hadde det vært to sammen om planleggingen, så kunne det vært lettere å forstå for en utenforstående. Det dreide seg ikke akkurat om noen søndagstur i Stadsbygd sitt nærområde. På spørsmål om han ikke følte frykt for den lange reisa, villmarka og rovdyra, svarer Olav et bestemt nei – «Jeg var i så god form».

Provinsen Alberta

Stedet for jakten var Slave Lake og ligger i provinsen Alberta. En flyreise på 13 timer til Edminton via Seatle. Deretter med bil til Salve Lake. Etter et par timers kjøretur videre er man ved leirplassen.

Edminton er hovedstaden i provinsen Alberta, og den er Nord Amerikas nordligste storby.  Sørvest i provinsen ligger fjellkjeden Rocky Mountains med flere topper på over tusen meters høyde. Gjennom provinsen renner elva Bow River som kommer fra fjellene i Rocky Mountains. Navn som minner en om villmark – endeløs villmark.

Forholdene i teltleiren var gode, forteller Olav. Det var lagt stor vekt på renslighet og hygiene, og standarden var god med komfortable senger. Jaktleirene var kjent for mye og god mat for sultne jegere. Eget stort kjøkkentelt. Egen kokk og baker la til rette for ekte jegermat, bestående av bacon og egg til frokost. Til middag reinsdyrkjøtt, elgkjøtt o.s.v.

Lokale guider følger alltid jegerne. Det er lokalkjente folk som gjerne er oppvokst i villmarka, noen av de også indianere. Vanligvis en guide på to jegere. Jegerne får en grundig innføring i alt som trengs for å takle det tøffe livet i en enorm villmark med rovdyr og vill natur. Farlige situasjoner kan lett oppstå, så det ble hele tiden understreket viktigheten av til enhver tid å ta de riktige forholdsregler.

Karene dro aldri ut på jakt fra morgenen av. Som regel startet de langt ut på dagen, rundt kl. 15. Jakten kunne da vare fram til kl 22 på kvelden, så lenge det var lyst nok. Som regel var det nok å henge fingrene i også på formiddagen, f.eks. flåing av vilt skutt dagen i forvegen, stell av våpen, klær og utstyr.

En bjørnejegers drøm er gått i oppfyllelse. Olav med en av sine to felte bjørner.

Olav skjøt tidlig sin kvote på to bjørner. Bjørnen på dette bildet ble flådd, og det er dette skinnet han har hengende på veggen i gangen på Foss. Han forteller at bjørnen var oppe i et tre da han skjøt den. Hvordan foregikk nå det da, var mitt spørsmål. Jo, svarte Olav – «han falt nå ned da».. Det gjelder å være stø på handa på bjørnejakt, en skadeskutt bjørn er ikke alltid god å hanskes med alene i villmarka.

Olav Foss forteller om spennende opplevelser i de nordamerikanske skogene.  Å få dra på jakt i denne enorme villmarka er det største en storviltjeger kan drømme om. Med bjørnestammer på tusener av dyr, og en ulvestamme som overgår enhver jegers begrep, er man garantert utbytte. Opplevelsen i seg sjøl er bare helt fantastisk – en flott og vill natur med elver fulle av storfisk og lyden av villdyrene i det fjerne. Dette fikk Olav oppleve. Han forteller gjerne om opplevelsene i villmarka. En skogsvandrer og vedhogger i skogen ved Vålvatnet, og ellers rundt Stadsbygd, blir lett bare sittende å måpe når en bjørnejeger fra Canadas skoger forteller om livet i ødemarken. Likevel, Olav er en beskjeden mann, han blåser ikke opp historiene når han forteller, sjøl om jeg sier at en bjørnejeger har lov å «legge på» litt, og at ingen noensinne vil ha mulighet til å sjekke riktigheten av det som fortelles. Men selv om han forteller så nøkternt som mulig, blir historiene gode og interessante.

Jegeren, børsa og bjørnen heime i stua på Foss.

Olav fikk ikke flere turer til de nordamerikanske jaktmarker. Det skulle ikke bli slik. Helsa svikta brått og uventet. Et slagtilfelle satte Olav langt tilbake. Men humøret har han beholdt, og pågangsmotet. Det tar sin tid, men det går framover. Nå er målet å få tilbake førerkortet slik at han kan komme seg ut med bilen igjen. Minnene fra Nord Amerikas villmark har han tatt godt vare på.