Stadsbygd var egen kommune fram til 1964. En del av kommunen. Ingdalen, lå på andre siden av Trondheimsfjorden. Bildet viser kommunens herredshus eller rådhus hvor alle kommunens etater holdt til. I bygget var det også lege- og tannlegekontor.

Kommunen driftet mange kommunale veger. Veggrøfter måtte tas/renses med hakke og spade på den tiden. Det ble spørsmål om noen til å ta grøfta langs vegen øst for ferjekaia på Rørvik forbi Steinsvik. Jeg fikk denne jobben. Lønna skulle være 3 kr. timen, 8 timers dag. Redskapen måtte jeg holde sjøl, noe jeg slapp å kjøpe da vi var godt rustet heime både med trillebårer og spader.

Så dette så jeg lyst på. Første mandag morgen stilte jeg opp presis kl. 8 og satte i gang. Jeg hadde med snor som jeg strakte ut slik at grøfta skulle bli bein og fin. Det gikk ikke så fort for alle spor etter tidligere grøft var borte. Men det gikk framover. En time matpause, da satt jeg ute på berget/neset der ferjene legger til. Jeg fulgte nøye med klokka, jeg skulle gjøre rett for pengene. Det hendte folk kom gående langs vegen på veg til/fra butikken og ville slå av en prat. Jeg prøvde lengst mulig å holde praten i gang mens jeg jobbet.

På denne tiden var dette en blindveg som endte opp som gårdsveg til Vikan. Videre til Vanvikan var det en dårlig farbar sti som en burde være lokalkjent for å manøvrere seg på. Så biltrafikk var det nesten ikke, det kunne kanskje være en eller to for dag.

Det var seint arbeid og det måtte gjøres skikkelig. Tungt kunne det og være. Tanken nå streifer av og til om hvordan dagens ungdom ville taklet en slik sommerjobb. Og så syklet til og fra.. Jeg hadde ikke el-sykkel, ikke en gang gearsykkel. Dagen kom da jeg anså oppdraget for fullført. Jeg var godt fornøyd, og forbipasserende hadde også lovord å bidra med.

Endelig kom dagen da jeg skulle gå til herredshuset med timelista mi. Det var ikke nettbank på denne tiden. Først var det å møte på ordførerens kontor for attestering av timelista. Husker han sa jeg skulle hatt samme lønna jeg også som de voksne, det var visst et par kroner mere på den tiden. Men jeg var fornøyd med de avtalte 3 kronene. Ganget vi med antall timer, så ble det penger av det også.

Så gikk turen over gangen til herredskassereren. Han var min mors fetter, så det ble prat der også. Han bladde opp de pengene jeg skulle ha, og jeg syntes jeg var blitt en velholden mann. Jeg har mange minner fra det gamle kommunehuset, Herredshuset. Alt var heimelig og nært, alle kjente alle. D va ei anna ti.

Skriv ut