I gamle dager med store barneflokker var det vanlig å sende barna «i tjeneste» etter hvert som de ble store nok til å arbeide. Det var fattigfolks barn det gjaldt, de ble plassert rundt på større gårder hvor de måtte «gjøre rett for seg», som det het. Lønn var det som regel aldri snakk om – det var kosten, et klesplagg og et par sko.

Det vanlige var at de ble hos sin nye familie til over konfirmasjonen, og det var disse som betalte det konfirmasjonen måtte koste. Vi har til og med eksempler på at prestene førte disse konfirmantene inn i kirkeboka med vertsfolkets slektsnavn.

Gutter ble satt til gjeterjobber, mens jentene måtte delta i stell av hus og fjøs. Ikke alle ble pent behandlet – i mange tilfeller ble de utnyttet, ja, til og med misbrukt. Det går mange slike uhyggelige fortellinger og sagn fra langt tilbake i tid som er holdt i live muntlig fra generasjon til generasjon.

Et uløst mysterium

En slik fortelling skriver seg fra tidlig på 1700-tallet. En fattig husmannsfamilie i Leksvik så seg nødt til å sende den eldste av sine døtre ut «i tjeneste». Det ble gjort avtale med en bonde på Frosta, og far fulgte henne over fjorden til de som skulle bli hennes nye familie.

Hun fikk en skjebne som mange tjenestejenter kom ut for på den tiden – hun ble «ban-diger», som det het på bygdemålet. Hun hadde ingen mann som ville vedkjenne seg farskapet. Forståelse og trøst fikk hun heller ikke av vertsfamilien, der var det bare fordømmelse. Det var derfor ingen annen råd enn å reise tilbake heim til Leksvik, til foreldrene i den fattige husmannsstua, og føde barnet der.

To unggutter fra bygda (Frosta) tilbød seg å ro jenta over fjorden da fødselen nærmet seg. De kom tilbake som ventet, og ingen nevnte mer den ulykkelige jenta. Alle regnet med at hun var heime hos sine foreldre i Leksvik med barnet.

Noen år gikk. Det kom bud fra hennes tidligere vertsfolk med spørsmål om hvordan det gikk med jenta. Da familien hennes fikk høre at hun var rodd over fjorden for to–tre år siden, ble det stort oppstyr. De unge mennene ble forhørt, og de kunne bare opplyse at de hadde satt jenta i land og rodd tilbake. De visste ingenting om hva som kunne ha hendt henne. Saken ble aldri skikkelig etterforsket. Det var umulig å finne ut noe etter så lang tid.

De to unge mennene måtte leve resten av sine liv med den uhyggelige mistanken hengende over seg. Mange mente at de begge var mulige fedre til jentas barn. En annen teori var at de hadde fått en stor pengesum av barnefaren for å kvitte seg med jenta på fjorden.

Det er lett å tenke seg at man kunne funnet noe i gamle kirkebøker, men bokførselen var ikke den beste på denne tiden. Daværende sogneprest Eiler Schøller Rosenvinge skal ha blitt fradømt sitt embete nettopp på grunn av slett bokførsel i mangfoldige år. Dette kan ha medvirket til å legge et evig slør over hendelsen.

Mystikken over fjorden

Historien lever fortsatt i bygdene på begge sider av fjorden, og vil nok aldri bli oppklart. Hva skjedde på fjorden? Skjuler fjorden forbrytelsen? Hvor ble det av jenta? Gikk hun i land i Leksvik? Fikk de unge mennene urettferdig drapsstempelet på seg? Så lenge mystikken kviler over fjorden, vil nok historien leve sitt liv videre og bli gjenfortalt i nye århundrer.

På den gamle prestegården på Frosta har det siden Rosenvinges tid foregått uhyggelige ting – dette er fortalt fra flere hold. Det sies at den gamle embetsmannen ikke vil få fred i det hinsidige før visse ting fra hans embetstid som prest er oppklart og ordnet. Kanskje visste han noe om hva som skjedde med den ulykkelige tjenestejenta fra Leksvik.