Historien om da min mor gikk med julemat til sin bestemor i Trongsetra – mors fineste barndomsminne som hun tok med seg hele livet.

Min mor, Agnes, var født i 1920, altså for over hundre år siden. Hun bodde i sine første barneår, fram til hun var 13, i ei lita stue ved Rørvik, akkurat på det stedet der ferjene legger til i dag. Far hadde båtnaust og fiskebruk nede ved sjøen der dagens ferjekai ligger. Han var fisker og drev mye laksefiske. Om somrene drev han med laksenøter i Geitastrand, og familien holdt mye til der om somrene der de bodde i en brygge.

Mor hadde en fantastisk fortellerevne. Jeg likte alltid å høre henne fortelle – om alt, fra hennes barndom, om slekte, og ikke minst fra bibelhistorien. Jeg husker spesielt godt historien om brødrene Esau og Jakob, den gjorde sterkt inntrykk på meg, og den måtte mor fortelle på nytt og på nytt.

Det var ikke alt vi kunne gjøre i lange vinterkvelder på den tiden uten elektrisk lys. TV og data hadde vi ikke engang hørt om. Vi fikk elektrisk lys da jeg var 9-10 år gammel. Mor hadde bøker som hun leste mye fra, det er fra henne jeg har arvet interessen for bøker og å lese. Ja, også muntlige fortellinger. Far var flink å fortelle eventyr, og de lagde han alltid sjøl på stedet. Den historien jeg likte best av mor sine var om da hun gikk med julemat til sin bestemor i Trongsetra. Jeg mener det var jula 1926 da mor var 6 år, eller var det året etter.

Den beste og fineste av alle mor sine fortellinger var denne, da hun gikk alene gjennom skogen med julemat til bestemor. Det var like opp under jul, muligens var det lille juleaften. Hennes mor hadde ordnet i stand noe julemat og en julegave hun mente å gå med, men så det ikke enkelt å komme av gårde da de hadde en liten baby i huset, mors lillesøster, Karen, som var født i 1925.

Mor forsto dette problemet, og hun tilbød seg å gå elene til bestemor. Dette ble raskt avslått, men mor ga seg ikke, hun skulle klare det slik at bestemor fikk maten og julegaven sin til julekvelden. Mor var fast bestemt på at hun skulle klare oppgaven, vegen kjente hun, hadde gått den så mange ganger før sammen med de voksne. Men nå var det vinter, litt snø var også kommet som gjorde forholdene annerledes.

Korteste vegen var opp Rørviklia. Det var mye lengre å gå vegen om Vemundstad og opp Trongsetervegen, snø og ubrøyta der også, så vegvalget var enkelt – det måtte bli bratte Rørviklia gjennom skogen.

Til slutt ga hennes mor etter, hun skulle få gå til bestemor – alene med julematen. Hun fikk streng beskjed om ikke å bli redd dersom det skulle oppstå problemer, da skulle hun følge sine egne spor i snøen tilbake. Stolt la mor av gårde, både glad og samtidig litt nervøs.

Det gikk ikke så fort opp den bratte lia med små føtter i tung snø. Korga med maten følte hun ble tyngre desto lengre opp hun kom. Samtidig syntes hun granskogen ble tettere og tettere, og det var snø på trærne. Ikke var det så lyst heller sjøl om det var midt på dagen – sånn tett opp under jul. Det var ikke fritt for at hun følte det litt skummelt alene, helt alene i den store skogen. Men tanken på bestemor holdt motet oppe, hun skulle klare det.

Med ett så hun en lysning mellom trærne og hun så den vesle stua til bestemor. Det røk av pipa. Hun var framme, sliten, men hun hadde klart det. Hun kjente stoltheten over at hun nå kunne glede bestemor til jul. Da hun kom inn på kjøkkenet satt bestemor ved den store kjøkkenkomfyren og leste i sin huspostill/andaktsbok. Hun gjorde tegn til mor at hun skulle sette seg slik hun alltid pleide gjøre når det kom besøk og hun hadde sin andaktsstund. Da hun var ferdig med andaktsstunda lukket hun stille huspostillen og la den fra seg på bordet. Så ble det hjertelig velkomst.

Jeg likte så godt å høre mor fortelle denne historien fra sine første barneår. Om jeg hadde hørt den mange ganger før, så lydde den alltid like spennende. Ja, skummel også – for tenk om det skjedde noe i den store skogen, tenk om hun gikk seg vill, sporene hennes snødde igjen, og det ble mørkt. Hva ville du gjort da, husker jeg at jeg spurte. Jeg så det liksom for meg, mor alene i den store mørke skogen. Men det gikk bra pleide jeg å trøste meg med.

Det ble jul hos bestemor i Trongsetra.

Mor gikk bort fra oss høsten 2015, 95 år gammel. Minnet om turen med julemat til bestemor tok hun med seg til det siste.

«Tider skal komme,
tider skal henrulle,
slekt skal følge slekters gang.
Aldri forstummer
tonen fra himlen
i sjelers glade pilgrimsgang»