Forberedelser til jul på gården

Det nærmet seg jul og det meste var klart til den store høytiden både inne, i fjøset og ute. Juletreet var hentet fra skogen sto klart på låven med påsatt fot. Det skulle ikke inn og pyntes før juleaften formiddag, det var en fast ordning hos oss hver jul. Jeg hadde fri fra skolen de to-tre dagene som var igjen til juleaften, så jeg fikk delta en del i forberedelsene. Det trengtes at alle deltok, i fjøset og med dyra skulle det også stelles ekstra til jul.

Det var mormor som eide og drev gården på den tiden. Hun bodde sammen med sin yngste datter, mors søster. Og en fetter av mormor som var fisker bodde hos oss og som arbeidet på gården. I den andre leiligheta bodde mine foreldre, min yngre bror og jeg. Vi pleide alltid å feire juleaften i stua hos mormor.

Dette var mange år før vi fikk TV. Etter middagen og pakkene var det samling ved radioen, det var alltid fint program på juleaftenene. Radioprogrammet for jula lå allerede på plass ved radioen. Men da mormor skulle slå på radioen en morgen var den stum, ikke en lyd, den reagerte ikke på noe som helst.

Og så akkurat til jul, det kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt. Vi hadde bare en radio i huset. Førjulsstemningen ble trist, hvordan skulle jula bli uten radio. Mormor var den som var mest fortvilet. Den tiden var det bare en radiokanal, det var NRK, alle i Norge hørte samme program og var som en eneste stor familie. Hva skulle vi gjøre uten radio?

Reparasjonen som reddet jula

Jeg tilbød meg å reise til byen neste dag med radioen for å få den reparert. Det er ingen mulighet, sa de voksne, så nært juleaften. Jeg mener å huske dette var dagen før lille juleaften. Å reise til byen med en radio for reparasjon på lille juleaften så de voksne på som meningsløst.

Jeg holdt på mitt, jeg ville dra. Og jeg visste hvor jeg skulle gå. Jeg ville prøve en forretning i Munkegata som het «Det elektriske kjøkken», de hadde der et verksted i andre etasje, der hadde jeg vært før. Neste morgen var jeg klar, med radioen godt pakket i eske reiste jeg med lokalbåten «Staværingen» over til byen. Eska med radioen var tung å bære, men vegen var kort fra kaia og opp til forretningen.

Det var travelt både i forretningen og oppe i verkstedet da jeg kom. Jeg følte at jeg kanskje hadde gjort en bomtur, men var fast bestemt på ikke å gi opp. Jeg fortalte servicemannen om mormor sin fortvilelse, og at jeg hadde lovt å prøve å hjelpe henne så hun fikk radio til jul. Jeg så på ansiktet til servicemannen at det jeg sa hadde virket. Han lovte å gjøre det han kunne og sa jeg måtte komme tilbake, tror det var etter kl. 14, da skulle den være klar. Jeg skjønte han hadde det klart hva som måtte gjøres. Jeg følte allerede da at en seier var vunnet, glad og lettet gikk jeg ned trappa og ut i julegatene, samtidig som jeg så for meg gleden i ansiktet til mormor når hun fikk radioen tilbake og den virket.

Radioen var ferdig da jeg kom til avtalt tid. Han skrudde den på så jeg skulle få høre. Det var fin lyd, julemelodier til og med husker jeg. Nå vil mormor bli glad, sa jeg, nå blir det jul hos mormor og oss andre. Jeg betalte, takket pent og ønsket god jul, et øyeblikk og en stemning jeg aldri har glemt.

Turen gikk så direkte ned til «Staværingen». Jeg tror nok denne reparasjonen ble et minne for livet også for servicemannen. Det var enda en time igjen til avgang da jeg kom om bord i «Staværingen» med min verdifulle eske. Folk strømmet etter hvert om bord, folk som hadde vært på den siste julehandelen, eller som hadde vært på jobb og skulle heim til jul. Jeg var ikke lite stolt da jeg kom heim til mormor med radioen, jeg hadde klart det. Etter middagen og pakkene ble det kaffe med julebakst og samling ved radioen.