På en gård i Dalbygda i Leksvik bodde en gang en familie som hadde ei datter som het Guru. Hun var viden kjent for å være vakker, og det fortelles at mange av bygdas ungkarer gjorde seg ærend til Dalbygda på frieri, men ingen ble godtatt av Guru.

Årene gikk som de alltid pleier, Guru ble godt voksen og gikk fremdeles og stelte heime på gården. Folk i bygda syntes det var merkelig at hun skulle bli gående alene, og ikke ble det noen odelsgutt på gården heller.

En sensommerdag hun gikk i skogen og plukka blåbær møtte hun en mann hun aldri hadde sett tidligere. Hun skjønte raskt at han ikke hørte til i Leksvik. Mannen var svært skjeggete, og han bar på ei litt uvanlig øks. Innenfor alt skjegget og håret skjulte det seg et vakkert ansikt, og Guru la merke til at han reagerte da hun smilte til han.

Mannen fortalte at han var veidemann og bodde i ei hytte lengre inne i skogen og at han streifa mye rundt. De prata en stund sammen, Guru kjente en følelse hun aldri hadde kjent tidligere. De tok farvel. Etter at han var dratt kunne hun ikke konsentrere seg om blåbæra lenger. Det ble kveld og hun dro heimover.

I dagene som fulgte kunne hun ikke få veidemannen ut av tankene. Hun fant ut at det var noe helt spesielt med den unge mannen, en slik en hadde hun aldri møtt før. Guru måtte ta nye turer i skogen for om mulig å treffe han igjen. Det ble mange slike turer uten at hun så mer til han

Så en kveld hun gikk der alene møtte hun han. Gjensynsgleden ble stor. Nå fikk de fortalt mer om hverandre. Mannen fortalte at han het Sjur. Og han fortalte om hytta han hadde langt nord i skogen ved et lite tjern, der hadde han bodd alene i mange år. De tok farvel atter en gang, men denne gangen avtalte de neste møte.

Guru hadde alltid vært glad og munter og hadde et godt humør. Nå var hun blitt enda gladere mens hun stelle heime på gården. De andre på hadde merka at noe spesielt var skjedd med henne, og de undra seg over hennes stadige turer i skogen. De måtte tilslutt spørre henne om det var noe spesielt. Da måtte hun fortelle alt, at hun hadde møtt en mann som het Sjur og bodde i ei hytte langt nord i skogen.

Dette gjorde foreldrene forferdet, og de forlangte at hun skulle holde seg borte fra den fremmede mannen i skogen. Guru fortalte da hva han betydde for henne, og at hun aldri ville gi slipp på han. Foreldrene måtte til slutt gi etter, de skjønte at det ikke nyttet å stritte imot. Nå kunne Sjur besøke Guru heime og bli kjent med hennes familie.

Om et år eller to ble det bryllup på gården. Paret ble viet i Tetlikirka, sier sagnet, og vakrere brud hadde ingen noensinne sett. Guru flyttet nå til Sjur i hytta hans. Den lå fint til på toppen av en ås som het Sjurslettåsen. Gamle folk har helt fram til vår tid kjent til hvor denne åsen lå som tross tett granskog ga godt utsyn. Men det var langt til naboer og til bygda. Guru fikk ingen barn. Dette var til stor sorg for Sjur.

Seint en vinterkveld i et ufyselig vær banket noen på døra hos Guru og Sjur. Som naturlig var ble de forferdet, de var ikke vante med besøk langt ute i villmarka. Og en sein vinterkveld var det enda mer utrolig at noen skulle bevege seg så langt borte fra sivilisasjonen.

Inn kom en forfrossen og forkommen taterjente. Hun ba om barmhjertighet, alle i familien hennes hadde omkommet, hun var alene i verden. Etter at hun hadde fått tinet seg opp, fått tørre klær på kroppen og mat fortalte hun hvordan alt hadde gått til med familien. Hun hadde vandret alene og sovet i høyløer. Hvor lenge visste hun ikke, hun hadde for lengst gitt opp å følge med både tiden og hvor hun befant seg.

Både Guru og Sjur ble glade i taterjenta. Og det ble bestemt at hun skulle få bo hos dem over vinteren. Hun ble boende lenger. Da to år var gått viste det seg at taterjenta skulle ha barn. Det ble en gutt, og ingen tvilte på hvem faren var. Siden Guru ikke kunne gi Sjur noe barn, så godtok hun det som hadde skjedd. Gutten fikk navnet Anders, og alle ble naturligvis glade i han, ikke minst Guru.

Da våren kom bestemte Sjur seg for å dra den lange vegen ned til bygda for å handle det nødvendige de trengte. Det ble bestemt at jenta skulle være med, og at Guru skulle være heime med gutten som da var tre år. Guru tok gutten med på tur ut i det gode været. De gikk et langt stykke gjennom skogen til Svartberget.

I et ubevokta øyeblikk kom gutten ut av syne for henne. Hun lette og lette, men lille Anders var og ble borte. Det var et tjern bare et kort stykke fra der de gikk da han forsvant. Da foreldrene kom heim ble det satt i gang leting, og det gikk ikke lenge før de fant gutten drukna i tjernet. Guru hadde fått sjokk av hendelsen, og Sjur og jenta begynte å tro at hun kanskje hadde drukna gutten.

Det ble bare verre og verre for Guru, hun holdt på å miste forstanden. Flere ganger gikk hun mot Svartberget. Sjur måtte hente henne. En dag Sjur gikk for å hente henne kom han tilbake med et lik. I basketaket med å få henne heim hadde hun kasta seg utover Svartberget, forklarte Sjur. Guru ble gravlagt på kirkegården i Lille Sollia.

Årene gikk, nå var det bare Sjur og taterjenta. Sin lille sønn kunne jenta aldri glemme, det gikk på nervene løst for henne. Hadde Guru druknet Anders, og hadde hun kastet seg ut for Svartberget sjøl? Hun ble aldri fri disse tankene. Til slutt tok Sjur mot til seg og fortalte henne at det var han som hadde dyttet Guru ut for berget, og det gjorde han fordi han ikke lenger orka å leve med den sinnssyke kona.

Sjur fortalte videre at Guru i fallet hadde ropt til han at han skulle få høre henne hvert tiende år. For taterjenta ble det ingen trøst, hun ble fra denne dag redd Sjur. Sinnsforvirra gikk hun rundt omkring. Hun sa hun ville dele sønnen Anders sin skjebne med å drukne seg i tjernet. Sjur var flere ganger etter henne for å hindre at hun drukna seg, og likeså fra å kaste seg utfor Svartberget. Sjur gjorde alt for å passe på henne.

En dag de sto ute fikk de høre slik jammer ute fra Svartberget. Nå ble jenta helt bleik av skrekk. Det var målet til Guru, og det var på tiårsdagen for hennes død. Jenta satte i et ildskrik og sprang i retning tjernet. Sjur nådde henne ved tjernet, men hun var ikke til å styre, hun kastet seg på vannet og kloret seg fast til Sjur slik at han også ble med. Dette tjernet har underjordiske kanaler, så all sokning var forgjeves. Slik endte det for Sjurslettfolket.

Etterord

Det heter at ethvert sagn har et snev av sannhet. Hvor mye som er sant av dette er umulig å si, men forskjellige navn i området kan vise tilbake til noe av det som her er nevnt. Sjurslett har i seinere tid vært seter til bruket Svetrøa. Det fortelles at da seteren skulle bygges opp fant de tuftene etter Sjurstua. Under arbeidet her fant de i murene ei gammel øks, ei helt spesiell øks, tydeligvis lagd av en dyktig smed. Alt taler for at denne øksa tilhørte Sjur, som han bar den gangen han møtte Guru i skogen for første gang. Øksa skal nå være oppbevart på Videnskapselskapets museum i Trondheim.

Det fortelles også at eldre folk i bygda helt fram til vår tid har visst av Sjurgurugrava på kirkegården i Lille Sollia. Samme kilder hevder også at eldre folk opp til vår tid har hørt Guru sine rop ute fra Svartberget.

Hovedkilde: Artikkel Ivar Røstadsand  Og noen egne notater fra muntlige samtaler.