Et av sagnene fra lengst tilbake i tid, kanskje det aller eldste, skriver seg fra da Storvatnet het Torkvilten. Det var ennå ikke fast bosetting ved vannet, hvert fall ikke gårder som i dag. Bare skogbevokste strender og holmer. Det antas at en del samer holdt til med sine rein i de ubebodde traktene og videre innover verrafjella, noe som også sagnet jeg her skal fortelle sannsynliggjør.

En vinternatt i måneskinn

Det fortelles at en mann kom på ski en bitende kald vinternatt i måneskinn fra Verran. Hvilket ærend mannen var ute i sier sagnet ikke noe om, men alt taler for at han skulle ned til fjorden, og da var det islagte vannet en grei rute.

Ute på isen oppdaget han til sin store forundring mange mennesker som hadde slått leir. Han gikk bort til leiren og skjønte straks det var finner. Det så ut som de hadde mat og brennevin i overflod.

Likfar – en gammel tradisjon

Verrabyggen spurte hvorfor de hadde slått seg til akkurat der, og hvorfor de ikke hadde gått til ro for natta. Det var blitt langt på natt.

Finnen verrabyggen snakka med kunne godt norsk, han forklarte at de drakk «likfar», en urgammel tradisjon blant finnene.

– Men her er jo ingen kiste? undret verrabyggen forferdet, – hvor er liket?

– Her sitter det, svarte ei gammal full finnkjærring. Hun skulle av velvilje få lov å drikke sin egen likfar.

Tre måter å forlate denne verden på

Verrabyggen ble fortalt at finnene brukte det slik, at når noen ble for gamle og skrale til å følge med fikk de valget mellom tre måter å forlate denne jord på.

Den ene måten såkalt Koldbad, det var å bli puttet under isen. Neste var Rendskyds som betød satt på et par ski og sendt ut over et fjell. Spikdau var det tredje alternativ, det betød at en ble satt inn i et hult tre.

Denne finnkjærringa hadde valgt første alternativ som var Koldbad, og hullet i isen var allerede gjort klart.

Om verrabyggen overvar seremonien sier sagnet intet om.