Storvatnet på Fosenhalvøya var tidligere delt mellom kommunene Rissa og Leksvik, og Sør- og Nord Trøndelag fylker. En høyst unaturlig kommune- og fylkesgrense gikk så godt som i nord-sør-retning fra Kneggsundet, delte både halvøyer og holmer og skapte mye forargelse. I dag ligger innsjøen i Indre Fosen kommune i Trøndelag fylke.

Innsjøen er i tidligere tider omtalt med navnet Torkvilten. På gamle kart kan en se dette navnet. Hvorvidt navnet er brukt i daglig tale vites ikke, det må i tilfelle ha vært langt tilbake i tid. Det sies at Storvatnet har like mange holmer som året har dager, noe Hifjellgubben etter sagnet skal ha sørget for. De fleste store holmer er skogbevokste.

Utallige sagn knytter seg til Storvatnet og traktene rundt omkring, de fleste handler om ulykker og større tragedier, og har vandret på folkemunne i uminnelige tider. Det er sagt at de fleste sagn har et snev av sannhet, kanskje mest sagn som har sitt opphav i tragedier.

De gamle på gårdene rundt Storvatnet snakka ofte om tragedien i Kneggsundet og kirka på Kirkneset. Jeg var alltid interessert i å høre de fortelle hva de hadde hørt og hva de sjøl trodde. Mange var gode fortellere. Jeg så tidlig for meg en sammenheng mellom tragedien ved Kneggsundet, kirka på Kirkneset og transportene over fjellet med kirkeklokke og annet fra kirka på Kirkneset.

Sto det en kirke på Kirkneset?

Alfred Dalsaune f. 1900 var klar i sin teori om kirka på Kirkneset. Han var nabo med stedet der kirka angivelig skulle ha stått, med et smalt sund mellom. Under graving av en grøft på jordet sitt fant Alfred en godt bevart trefjøl med spesielle nagler som han bestemt mente skrev seg fra en kirkegård. Alfred mente etter dette at kirkegården i forbindelse med kirka måtte ha ligget på den siden av sundet bare noen åretak fra kirka. Jorda var grunn der kirka sto, og mye bedre egnet på Dalsaune, mente Alfred.

Ellers har det vært vanskelig å finne fysiske spor etter en kirke på stedet, bortsett fra noen steinheller som gjerne kunne stamme fra en kirke. Ingen har noen gang regnet med å finne ruiner etter noen katedral på dette stedet. De fleste har sett for seg en liten enkel kirke som lå meget vakkert til på det lille neset, og båter med kirkefolk komme roende til kirke fra gårder rundt vannet mens kirkeklokkas klang kunne høres på begge sider av vannet.

Utallige sagn knytter seg til Storvatnet eller Torkvilten

Kneggsundet er et smalt sund hvor vannet mellom Fjølvikbotn og Storvatnet passerer. Ved stor tilførsel av vann til Storvatnet medførte det sterk strøm gjennom Kneggsundet av vann inn til Fjølvikbotn. (Se kartet). Storvatnet var ikke regulert på den tiden.

Brudefølget med mange hester ble for tungt for isen.

Tragedien i Kneggsundet

Et sagn har i alle år gått i traktene rundt Storvatnet om en forferdelig ulykke som hendte et brudefølge på veg til vielse i kirka på Kirkneset. Sagnet sier ingenting om når denne forferdelige tragedien skjedde, men det antas å ha skjedd en gang på 1400-tallet. Det var dårlig med vegstell på den tiden, så mye av trafikken gikk på innsjøen. Vinters tid med hest og slede på isen, og om somrene var det robåter. I overgangen mellom sommer og vinter var det naturligvis alltid problemer.

Det var nettopp isen som skulle føre til den nevnte tragedien. Et stort brudefølge med hester og sleder fulle av bryllupsfolk skulle krysse innsjøen på veg til kirka på Kirkneset. I sundet mellom de to innsjøene kunne strøm gjøre at isen ble mer usikker enn ellers, og dette hadde ikke de feststemte bryllupsfolkene tatt med i sine beregninger.

Isen brast og hele brudefølget med hester og sleder hadde ikke en sjanse i det iskalde vannet. Sagnet sier at kneggingen fra hestene kunne høres av folk rundt hele Storvatnet. Det skal ha vært aldeles forferdelig, men kneggingen sto ikke på så lenge – etter få minutter var alt helt stille. Om noen mennesker overlevde sier sagnet ingenting om, men det er nok å regne som helt usannsynlig i det iskalde vannet i en råk som var umulig å komme opp av.

Kirka måtte flyttes

Etter den tragiske ulykka begynte folk å se for seg et annet sted for kirke. Det ble en rolig tid for kirka på Kirkneset som etterhvert begynte å forfalle. Det ble så bestemt å bygge ny kirke på Hindrum. Den ble bygget i 1653.

I forbindelse med bygging av kirka på Hindrum sier sagnet en god del mer. Forskjellig inventar fra Kirkneset skulle fraktes over fjellet til Hindrum. Den store tunge inngangsdøra måtte reddes. En mann ved navn Buttul påtok seg jobben med å frakte den over fjellet. Sagnet sier at da han var kommet til Lilleheia brakk han foten og omkom. Dette stedet heter Buttulbrække den dag i dag.

Kirkeklokka fra Kirkneset kom aldri fram til Hindrum. I nesten 400 år har den ligget på bunnen av et tjern oppe på heiene.

Kirkeklokka kom aldri fram

To mann påtok seg jobben med å frakte den tunge kirkeklokka over fjellet. En svært slitsom jobb på tungt snøføre med kirkeklokka på en kjelke. Det gikk heller ikke så bra, for ute på et islagt vann gikk de gjennom og kirkeklokka sank til bunns. Vannet het Elgtjønna, noen mener Klokkatjønna. I hvert fall så ligger den på dypt vann den dag i dag – 400 år etter. Det er gjort forsøk på å lokalisere den, men uten resultat.

Her er tre ulike sagn koblet naturlig sammen, noe som gjør alle tre mer troverdige. Det må ha vært tragedien i Kneggsundet som utløste flyttingen av kirka fra Kirkneset. Mange gamle mente det. Og da var det naturlig å frakte over fjellet brukbart inventar fra den nedlagte kirka.

Tårnspiret fra Hindrumkirka står nå på den nye stavkirka.

En epoke tar slutt

Ny kirke sto ferdig i Hindrum i 1653, under Kong Fredrik den 3. Kongens navnetrekk og nummer i kongerekkefølgen ble innskåret i enkelte stoler i den nye kirka.

Folk ved Storvatnet måtte nå gå den lange vegen over fjellet or kirkelige handlinger, en lang tur i mye tungt terreng. Spesielt vinters tid var kirkevegen en stor utfordring. Dette pågikk i 240 år. Siste barnet som ble båret over fjellet for dåp i Hindrum kirke var Ellen Marta Kråkmo f. 24. august 1893.

I 1897 ble også Hindrum kirke revet. Alt har sin tid.

Les også tragedien om familiefaren, Leif Saxhaug, som like opp under jul i 1940 gikk ut i en åpen råk i isen og druknet. Du finner den på min nettside harald.stadsbygd.net Der finner du et stort utvalg artikler, det meste direkte fortalt av folk som har opplevd.