«Blind-Olbert» bodde i Stadsbygd hele sitt liv. Han sto på fattigvesenets «lønningsliste» og ble plassert rundt om på gårdene i bygda. Det var mange som «Blind-Olbert» rundt om på bygdene i gamle dager.

Mor til Olbert var Mette Hågensdatter Bliksås.

Far var ungkar Fredrik Strømmen fra Rissa. Gutten fikk en noe vanskelig oppvekst og en tung start i livet i en enda vanskeligere tid. «Fattigvesenet» kom tidlig inn i bildet. Det ble ordnet opp med innkreving av bidrag fra faren, og med plassering i fosterheim. I mange år bodde han på Schei, og han brukte mye dette gårdsnavnet som etternavn videre. I gamle dager var det slik at folk tok etternavn etter hvor de flyttet. F.eks. litt større barn fra små kår som ble plassert i «tjeneste» på større gårder tok og gårdsnavnet dit de kom.

«Blind-Olbert»

Olbert var svaksynt allerede som barn, og synet forverret seg med årene. Sterkt «vindøyd» var han også. Ingen hjelp var det å få fra samfunnets side for en stakkar som sto på fattigvesenets «lønningsliste». Det var ikke syketrygd for alle på den tiden, den kom først mange år etter at Olbert var gått bort. Fattigfolk hadde naturligvis ikke råd til å «stå i kressikassen», som folk sa i dagligtale. Kretssykekassen var bare for de som hadde råd til å betale inn en årlig premie. Olbert godtok sin skjebne og mente Gud hadde en mening med det livet han fikk. Det gikk kristelige vekkelser på slutten av hundreåret, og Olbert ble en fast gjest på møtene i Bedehuset, og ellers hvor slike møter ble holdt. Han var kjent for sin gode og kraftige sangstemme, den kom til god nytte og ble satt stor pris på når han deltok på disse møtene.

Vedhoggeren

Olbert tjente noen kroner på å hogge ved rundt om på gårdene. Vi kan undre oss over at folk kunne bruke en blind mann til slikt arbeid, men det skal ha gått bra uten kjente uhell. Ble øksa sittende fast i en for vrien kubbe sang han en salme og hogg i på nytt. Da myknet kubben og ble mer medgjørlig. Han ble av og til spurt om det ikke var vanskelig å være vedhogger som blind. «Det er Jesus som styrer øksa», svarte han. Olbert titulerte seg som vedhogger. I sine dagbøker ville han ha tittelen med ved forskjellige anledninger, f.eks. når han hadde deltatt i et møte der generalsekretær og ungdomssekretær i Indremisjonen hadde deltatt. Da skulle Olbert også omtales med tittel. Hver kveld etter endt arbeid fikk han folk på gården til å skrive i dagboka han alltid hadde med seg. Han dikterte hva som skulle skrives. Hver eneste lille hendelse løpet av dagen ville han ha nedskrevet. Hvis det var ungdommer som fikk i oppgave å referere, så var det ikke alltid de fulgte diktatet så nøye. Bygdebokforfatter Kristoffer Rein har fanget opp en historie som jeg tillater meg å ta med. Olbert skulle sammen med en emissær til Byneset for å delta i et møte, og dette ville han naturligvis ha nedskrevet i sin dagbok. Ungdommene syntes nok han gikk vel mye i detaljer, så de ville drive litt skøy med han. De beskrev turen slik: «Vi fikk skyss til Rørvik. Så gikk vi begge opp på Vålheia, der tok vi oss god fart og hoppa over fjorden.» Olbert skal ha tatt spøk for spøk, og det sies at vedhoggeren fikk seg en god latter. Det har vært en del snakk om hans dagbøker etter hans død, men ingen har kunnet gi noe svar på hvor de er blitt av. Skulle samlingen dukke opp en dag, så vil en nok der finne uante mengder lokalhistorisk stoff.

God venn med Dorthea Hafsås

Olbert var god venn med Dorthea Hafsås (1877 – 1970). Hun var ugift og bodde i en liten leilighet på loftet i Bedehuset. Hun fungerte som en vaktmester for huset – fyrte opp i ovnen, vasket og gjorde klart før arrangementer. Det var stor møtevirksomhet i huset på den tiden, bygdas mange misjonsforeninger holdt stadig basarer og møter av forskjellig art. Og juletrefester var det mange av i romjula og til langt utover på nyåret. Dorthea var sjøl aktiv med i det kristelige foreningsarbeidet i bygda, så hun og Olbert hadde felles interesser. Uten at det er nevnt, så vil vi nok med sikkerhet kunne si at Olbert også hogg veden til Bedehuset. Ola J. Schei har mange minner om «BlindOlbert». Han husker far sin, Johan, en gang ga Olbert en ny skjorte. «Han gråt mest da han mottok den», forteller Ola. Det var ikke så greit å være «fattiglem» i en tid som var hard nok også for folk flest. Ola husker og godt en gang Olbert ba han følge seg på vegen. Han skulle til en annen gård i bygda, men Ola husker ikke hvilken gård det gjaldt. «Du må komme med vakkerhanda di», sa Olbert før de gikk avgårde. Det Nye Testamentet hadde Olbert alltid på seg. Av og til hendte det at han ba folk han møtte lese noen vers for seg. På sine eldre dager flytta han til Neraune. Lorents Finserås (1899-1964) forbarma seg over han. Der fikk Olbert det godt. Det ble slutt på et omflakkende liv rundt om i bygda som vedhogger. fleste andre. Han ble født for tidlig til å bli oppfanget av det velferdsstaten kan tilby. «Lov om hjelp til blinde og vanføre» kom først et år før han døde. Den kom neppe Olbert til gode. Hans lodd var å bli «fattiglem» overlatt til bygdefolkets velvilje. Han fant seg i sin skjebne, og vi får tro han hadde det godt på sin måte. Hans venner i Misjonskoret sang det siste farvel for han en vinterlig januardag i det helt spesielle året 1940.

Kilder
Ola J. Schei og Bygdebok for Stadsbygd.

Skriv ut