Ved krigens slutt skal det ha vært 50-60 000 norske flyktninger i Sverige. Fra Trøndelag gikk en viktig rute gjennom Helgådalen, forbi Skjækerfossen og over Verafjellet. Det skal ha passert over 1000 personer gjennom den svenske militærleiren ved Esingen i løpet av krigen. Det var folk som flyktet av vidt forskjellige grunner, mange for «alvorlige forbrytelser» mot okkupasjonsmakten som i verste fall kunne føre til dødsstraff om de ble tatt. Det var jøder som skulle tas for at de var jøder, og det var krigsfanger som hadde klart å rømme. Tyske desertører var også blant flyktningene. Mange flyktet også av ren eventyrlyst, og for å få et bedre liv bort fra varemangel og rasjoneringskort heime i okkuperte Norge.

Det var ofte strabasiøse turer disse ga seg ut på. Ville fjell og store vassdrag var utfordringer de færreste hadde forestilt seg på forhånd. Spesielt ille var naturligvis forholdene vinters tid med temperaturer ned mot 30 minus i fjellbygda Vera og grensefjellene, ofte også med snøstorm. Noen av flyktningene hadde ikke hatt ski på beina før. Overgangen fra høst til vinter, og fra vinter til vår, ga også store utfordringer for ferdselen over innsjøer og elver. Det var stort sett på nattens tid flukten foregikk.

Allerede i starten av krigen var det lokale såkalte gode nordmenn som påtok seg å lose flyktninger over grensa. Etter hvert kom denne illegale virksomheten til å skje i mer organiserte former, da gjennom et strengt skjult nettverk hvor en benyttet koder for å gjøre meldinger hemmelig. Å være flyktningelos var en meget farlig jobb, både for losen og hans familie med påfølgende psykiske påkjenninger for de involverte.  Okkupasjonsmakten hadde grensesoldater som patruljerte grensa, og ble en tatt var konsekvensene store, noe vi skal få høre mer om etter hvert i artikkelen.

Denne minnesteinen står ved Skjækerfossen som var et strategisk sted for fluktruta mange benyttet. Vi må aldri glemme grenselosenes innsats.

Historien om Johan Moan og hans ekstreme opplevelser under krigen

Johan Moan fra Leksvik fulgte mange over grensa. Han var lommekjent i Helgådalen og i fjellbygda Vera. Han var godt kjent med gode nordmenn på strekningen og tok ofte inn hos disse på sine ferder. Han var nær venn med lærer ved Kleppen skole, Anders Vandvik, som for øvrig kjente Johans familie i Leksvik godt.

Familien Moan i Leksvik var sterkt engasjerte i å hjelpe flyktninger under hele krigen. Jeg voks opp med historier om denne familien på den isolerte gården i den isolerte nabobygda. Sjøl om bygda var isolert, så var det god kontakt, og vi kjente mange. Historiene fortelles den dag i dag. Datter på gården, Ellen, søster til Johan, var sykesøster i Kirkenes på slutten av krigen. Hun ble kjent for sin store innsats i gruvegangene i Bjørnevatn hvor hun ga hjelp til gamle og syke og ga trøst til de som fryktet. Hun var også utdannet jordmor, og hun tok imot barn som ble født i gruvegangene. Det blir for mye å få med alt om den legendariske familien i denne artikkelen. Vi skal videre konsentrere oss om Johan sine ekstremt dramatiske opplevelser.

Bygda merka ikke mye til krigen i starten

Med sin avsondret beliggenhet merket Leksvik ikke så mye til krigen i starten. Men motstandsarbeidet kom tidlig i gang. Bygdas beliggenhet ga store fordeler for de som drev aktivt motstandsarbeid, noe okkupasjonsmakten også ble klar over etter hvert. Og motstanden var stor i den avsides liggende bygda. 27. mai 1944 la en motorbåt ut fra Leksvik med 17 arresterte motstandsfolk om bord, og like etter ble 12 personer arresterte i Stranda/Vanvikan sogn. Dette var helt klart rekord for en Trøndelags-bygd, etter folketallet.

En dag kommer en russisk flyktning, Aleksandr Nikolajevitsj, til Moan, en krigsfange rømt fra Ørlandet. Han kommer først til Rødsjø hvor han blir tatt godt imot, får mat og seng å sove i, og de syr en sportsdress til han av en gammel kappe. Han blir der noen dager for å komme til hektene etter oppholdet i fangeleiren. Det er vinter, januar måned, og en krevende ferd videre ligger foran han. Rødsjø-folket loser Aleksandr videre til Moan i Leksvik, han er ikke den første av rømte krigsfanger de loser videre dit. Aleksandr har ikke hatt ski på beina tidligere, men turen skal ha gått forholdsvis greit.

På Moan bodde den tiden en annen flyktning, en ung mann fra Trondheim, Håkon, som Johan hadde lovt å lose til Sverige så snart anledning bød seg. Han hadde oppholdt seg på gården en tid i påvente av tur.  Når en først skulle ta turen var det greit med flere samtidig, hvert fall to. Aleksandr og Håkon kommer godt ut av det med hverandre, begge snakker tysk og kommunikasjonen er god.

Johan fastsetter avreisedato til 5. februar, beregnet etter fullmåne. Det planlegges å gå mest mulig på natta. Dagen før avreise drar Håkon til Trondheim med båten. Hvilket ærend han hadde der skjønner vi nok etter hvert. I hvert fall kom han tilbake med en flaske brennevin, og de to flyktningene setter så i gang med en skikkelig avskjedsfest. Dette gjør Johan harm, det kan bli problemer med å drasse på to fyllesjuke på ski neste dag. Dessuten er Johan sjøl avholdsmann, så dette likte han dårlig.

Ut på dagen neste dag starter så den lange ferden mot Sverige. Først med motorbåt til Inderøy. Der spenner de på seg skiene og går mot gården Sem på nordsida av Leksdalsvatnet. Der har Johan kjentfolk han har pleid å ta inn hos på sine tidligere turer. De overnatter der. Alt går ikke som planlagt videre, da de går seg vill. Værforholdene var ikke de beste. Aleksandr har dessuten store problemer med sko og skiutstyr. Fra Kjeldsbuvatnet skal de nå gå fem mil til Sandnaset øst for grensa. Forholdene er nå betraktelig bedre, og de nærmer seg Sverige. De kommer så til Brattåsen der vegen begynner å stige mot Verafjellet. Der sier Håkon stopp, han orker ikke mer, og han klager over store smerter. Vi kan ikke stanse her, sier Johan, nå som vi bare har en drøy mil igjen til grensa. Men det nyttet ikke, Håkon var fast bestemt på at han ikke klarte mer. Johan måtte tilslutt gi etter, de fant en høyløe hvor de tok inn for natten.

Da de neste morgen går ut for å spenne på seg skia, så ser de rett inn i løpene på mange maskinpistoler. De er omringet av tyske grensevaktsoldater og har ikke en sjanse til å komme unna. Håkon hadde nok andre motiver enn at han var sliten, han var det vi kaller en provokatør. Johan var lurt i fella. At dette ville gi han dødsstraff var han fullt klar over.

Anders får gitt beskjed til Moan i Leksvik

Fangene blir nå ført nedover Helgådalen. De kommer fram til Kleppen skole som blir rekvirert for natten. Der møter de læreren, Anders Vandvik som er en god venn av Johan og familien Moan i Leksvik. Der har Johan tatt inn så mange ganger på sine ferder forbi. Anders gjør det han kan for å trøste Johan og Aleksandr, og er også dypt fortvilet over situasjonen. Han lover å ta kontakt med familien til Johan i Leksvik for å fortelle hva som hadde skjedd. Så snart følget var dratt neste morgen fikk familien Moan det forferdelige budskapet.

Takket være meldingen fra Anders Vandvik ved Kleppen skole om Moans arrestasjon fikk familie og motstandsfolk i Leksvik tid til å fjerne radiosendere og andre spor.

Anders var tidlig motorisert. Her sammen med kona Ingeborg. Bildet er tatt i 1934 og utlånt av deres dattersønn, Dag H. Liberg.

Til Vollan fengsel i Trondheim

10. februar blir Johan og Aleksandr plassert på Vollan fengsel i Trondheim. Aleksandr er langt nede, han gråter og har dårlig samvittighet overfor Johan.  Han svarer Aleksandr at han må komme på besøk så snart tyskerne har tapt krigen. I avhørene som følger blir Johan skremt over hvor mye tyskerne vet om han og virksomheten han og motstandsfolka i Leksvik har bedrevet.

I begynnelsen av mars begynner noen tyskere å måle takhøyden i kjelleren på Vollan. De finner ut at den er for lav til det de planlegger, men fyrrommet har større takhøyde da gulvet der ligger mye lavere.

Her begynner de å forberede galger. Når fangene er gått til ro jages

en gruppe sovjetiske fanger ned i kjelleren. De norske fangene som ble satt til å rydde neste dag møter et forferdelig syn. I et hjørne lå en haug med klær, bl.a. dressen Aleksandr fikk sydd på Rørsjø. Men klærne til Johan lå ikke der, han fikk leve videre – tyskerne ville få mer utav han før de tok han av dage.

Nå ventet knallharde avhør Johan i det såkalte bandeklosteret i Jonsvannsvegen i Trondheim hvor han utsettes for den mest umenneskelige tortur. Bandittene drakk under de grusomme forhørene. En natt ble de så fulle at de ikke orket mer, de bant han på hender og føtter og slengte han inn på et annet rom. Da Johan hørte de snorket og skjønte de var sovnet klarte han som ved et under å løsne tauene, og så stakk han av gjennom et vindu. Og klarte deretter å komme seg over gjerdet.

Johan Moan fra Leksvik var den eneste som klarte å rømme fra Henry Oliver Rinnan. Et under var det også at han ikke ble funnet, han var jo tyskernes mest ettersøkte allerede før han ble tatt like før grensa.

Tilbake til heimbygda

Det tok en tid før han kom seg over fjorden og til heimbygda. En natt i juli måned ble han rodd over fjorden til Stadsbygd. Det har ikke lyktes meg å få datoen. Sverre Vemundstad f. 1924 bor i dag på Stadsbygd eldresenter. Han forteller at Johan kom til han en tidlig sommermorgen, i «jordbærtida». Sverre ble vekket av sin bror en tidlig morgen med beskjed om at «det sitter en lurvete mann nede på kjøkkenet og spiser frokost, du må stå opp for jeg må ned til Røberg med jordbæra for å sende den med båten til byen». Da Sverre kom ned på kjøkkenet satt mannen der og spiste som broren sa. Han bare hilste, og da han hadde spist takka han for maten og forsvant. Vi tenkte vel det samme, mente Sverre, at det var best for begge ikke å vite noe. I ettertid har Sverre fått vite at mannen het Johan Moan. Denne historia fortalte Sverre meg i 2016, den har ikke vært kjent før.

Kom trygt over fjorden

Jeg klarte også å spore hvem som med stor fare for eget liv rodde Johan Moan over fjorden til Stadsbygd. Han het Olav Frøseth og bodde på Byneset, far til den kjente politikeren og tidligere fylkesordfører, Arnt Frøseth. På mitt spørsmål til Arnt om han kjente til saken svarer han: «Far nevnte aldri dette til meg, det jeg vet har jeg hørt av min mor.»

Johan var så tilbake til heimbygda, men der var det uhyre farlig for han å være. Han oppholdt seg i barhytter og i seterbuer, skiftet stadig oppholdssted. Familien var og i stor fare. Han tok ikke sjansen på å vente til freden kom sjøl om han visste den måtte komme snart, Sverige ble sett på eneste redningen. Klokka 3 natt til 15. august sto Johan med sin familie, tre menn og en kvinne, klar utenfor Moansetra

– Johan, Jon, Ludvik og Borghild. De var klare for den lange ferden til Sverige, denne gangen for å redde egne liv. De rodde over Grønsjøen og gikk til fots til Mosvik. Så robåt til Inderøy. Det sies at de fikk bilskyss til Leksdalsvatnet, og derfra til fots. Nok mat har de med seg, men den går det mindre av da de nærmest vasser i multer og skogsbær. I kveldinga kommer de fram til Skjækerdalen, der setter de opp et lite telt de har med. Dette kamuflerer de og tar ro for natta. Johan blir liggende å tenke på forrige gang han overnattet i dette området, for bare et halvt år siden. Det ble ikke helt uten dramatikk på denne turen heller, de måtte legge seg ned i lyngen for å unngå å bli sett av tyske grensesoldater som de så ikke langt unna. Men de kom trygt over grensa. Ved vannet Åsingen gjorde de opp bål og

kokte kaffe etter en forfriskende dukkert i det rene fjellvannet. Endelig var de i frihet, de følte en ubeskrivelig glede og lettelse. Som andre flyktninger som kom denne vegen ble de ble registrert ved mottaket i Kjesater. Johan ble overført til de norske polititroppene, og han var med og rykket inn i Norge under frigjøringen i maidagene i  1945.

Skriv ut