Da er min nye bok kommet, fullpakka med historier fra krigens dager. Det var heldigvis ikke videre krigshandlinger i våre nære omgivelser. Men livet og hverdagen var svært annerledes de fem lange krigsårene. Mest merka folk det på varemangelen i butikkene, og på at en måtte være forsiktig med hva en sa om en visste noe. Det var mange som landet. Og mange måtte betale en høy pris for vår frihet.

«Tuskhandelen» blomstret. I boka kan vi lese mange historier om slik handel. Hadde en godt heimlaga smør kunne en skaffe seg det meste på en bytur. Vi får også historien om pølsemakeren som lurte tyskerne trill rundt.

Omslaget viser den tyske båten Karl Meyer ved Røberg kai en dag i slutten av september det første krigsåret. Det er et spesialskip beregnet for flyberging og ligger der for å ta imot et fly som måtte nødlande ved Rein. I boka finner vi flere bilder fra transporten til Røberg, bl.a. et bilde av flyskroget som blir transportert over «Prestbrua». Unike bilder som er kommet fra Tyskland.

Siste del av boka er viet tvangsevakueringen av Finnmark og Nord Troms hvor Stadsbygd stilte sterkt opp for å ta imot de som var blitt flyktninger i eget land.

Lebesby aldersheim før evakueringen

2. november i år er det 80 år siden de gamle og syke måtte forlate aldersheimen i heimbygda si Lebesby for at den skulle brennes. De fikk svært kort tid på seg. Nede ved kaia lå en fiskerbåt og ventet, den skulle frakte de til Tromsø. Føttene ble sagd av sengene som ble brukt til bårer som ble inntullet i presenning. Halvparten av de 27 beboerne måtte fraktes på bårer.

Da folk i Stadsbygd fikk høre om overfylte båter med flyktninger var på veg sørover ble aksjon satt i gang. Stadsbygd Sanitetsforening var først ute, men misjonsforeningene var raskt etter. Det var de gamle og syke som rørte folks hjerter mest, og det ble satt i gang et apparat for å ta imot Lebesby gamle- og sykeheim som det den gang het.

Presten Frid flytta ut av prestegården med familien, og prestegården ble innredet til alders- og sykeheim. Det trengtes senger og mye utstyr, og folk stilte opp. Hestelass på hestelass med senger og utstyr gikk mot prestegården fra alle retninger. Der var folk møtt opp, og rom etter rom ble innredet.

Det var ei lang reise for de gamle og syke. Først med fiskebåten til Hammerfest, 14 timer, åpne havstrekninger og minefare. I Hammerfest overnatting i den katolske kirka. Neste dag videre mot Tromsø. Før avgang ville folket ha andakt med gudsord, men tyskerne sa bestemt nei. Da slo den myndige kapteinen i bordet og sa det var han som førte båten og de skulle ha andakt og bønn. Tyskerne ga etter. En fryktelig reise, sykdom og frykt. De fleste hadde ikke vært utenfor Finnmark tidligere. I Tromsø venta hurtigruteskipet Sigurd Jarl, da ble forholdene bedre. Men båten var overfylt og det var mye sykdom om bord.

På Røberg var «halve bygda» møtt opp for å hjelpe til da bårene ble heist i land fra Staværingen. Bårene var sengene deres fra Lebesby med avsagde bein – inntullet i presenning.

I prestegården var alt lagt til rette, og det var ikke grenser for omsorg bygdefolket viste. Det gikk mot jul og det ble stelt til jul i prestegården. Tyskernes krigslykke hadde snudd, folk skimtet et svakt lys i enden av den lange tunnelen. Folk drar til prestegården med julegaver. Vi møter en av beboerne på aldersheimen, Rikardine, på prestegårdstrappa som tar imot gaver. Vi får historien om Rikardine, en historie som ikke har vært kjent i Stadsbygd tidligere. En sterk historie om en liten dame på 138 cm, men likevel stor. Hun ble en legende.

Alt dette og mye mer kan dere lese i min nye bok. Jeg voks opp med historier om da heimbygda stilte opp for de gamle og syke som var blitt flyktninger i sitt eget land. Mormor og mor snakka ofte om disse, og det gjorde sterke inntrykk på meg. Mange av disse kom aldri mer tilbake til sitt Finnmark, de fant sin grav her i Stadsbygd. Men Rikardine fikk komme tilbake, det fortelle at hun reiste alene den lange vegen tilbake til Lebesby. Der var alt brent, branntomter over alt. La oss aldri glemme denne delen av vår historie.

Mange kom ikke tilbake til sitt Finnmark. Mange skjebner knytter seg til hvert av navnene på de to støttene.  Johan Eriksen – øverst på høyre støtte døve kort tid etter ankomst Stadsbygd. Han pådro seg lungebetennelse etter å ha ligget ute på dekk på båten under reisa, bare med presenning over seg. Det er sønnesønnen Edmund Johan Johansen, som forteller om sin farfar som han aldri fikk møte. Edmund var på sin farfars grav i 1975.