Min far Harry Andresen ble født, 17.april 1920 i Vanvikan. Han gikk bort første nyttårsdag 2017, og ble altså nesten 97 år. Og han fikk være frisk og sprek helt til siste året. I en lang periode gikk han nesten alle turmarsjer som ble holdt i distriktet, han likte turer i skog og mark.

Han voks opp i en tid med små eller ingen muligheter for folk flest, ungdomstid i de harde 30-årene ga ikke så mange muligheter. Og straks 30-årene var omme kom krigen. Han var tross alt heldigere enn mange andre, hans far hadde jobb på Nordlandsbanen, han var med og bygde jernbanen nordover gjennom Dunderlandsdalen og over Saltfjellet. Men barneflokken var stor, 5 gutter og tre jenter. Straks han og søskena var konfirmerte var det å finne seg jobb, men det var ikke enkelt i 30-årene. Det var en tid vil som lever i dag vanskelig kan forestille oss.

Far etterlot seg en god del dikt og beretninger som han skrev – om tiden og livet. Jeg vil her gjengi livshistorien han har skrevet ned. Den er trolig en kladd han hadde tenkt å jobbe videre med. Jeg gjengir den her slik den er skrevet:

Fra dårlige til bedre tider

Det var mye snakk om de harde 30-årene da jeg voks opp og seinere utover i livet, det var en hard tid for de fleste. Far var heldig som hadde jobb, han jobba på Nordlandsbanen. Men vi var en stor barneflokk, 5 gutte og 3 jenter, så det skulle mye til. Vi måtte fort se oss om etter arbeid straks vi var konfirmerte.

Men det var en død tid, ingen jobber sto ledige for oss. Ingen »ventelønn» eller andre former for stønader fra det offentlige. Det heldige var at vi hadde mindre bruk for penger den tiden, det var ingen lokkende tilbud som nå, det gikk i hovedsak ut på å overleve. Omsider begynte små korte jobber å melde seg.

Min første jobb var å slette/jevne ut bygdevegen nedover Vanvikan ned mot butikken og kaia. Gamlevegen for de som husker den. Ukjent for de fleste i dag, men det var mye trafikk med hest og slede, og det dannet såkalte staup på vegen. Det kom hele kolonner med hester fra Strandamarka kjørende med landbruksvarer, tønner osv. de skulle sende med frostabåtene til byen. Vegen var ikke brøyta slik som i dag, det ble kjørt med treplog som 2-3 hester drog.

Disse transportene gjorde vegen nærmest uframkommelig av store staup. Jobben min var stauphugging. Disse humpene var ofte svært hardfrosne og det måtte kvasse hakker til. Timelønnen min var kr. 0,50. Da var det om å gjøre å få flest mulig timer. Så var grøftene dårlig på den gamle vegen, om vi da skal bruke betegnelsen veg. Og av det blir det ofte is-svelling, og av det ble det igjen arbeid.

Jeg ble etter hvert godt kjent med forholdene, og da ble jeg med på arbeid i sommerhalvåret også med forskjellig vedlikehold. Og etter hvert tok kommunen over en del veger. Men lønna var elendig og arbeidet var ikke sammenhengende.

Så var 30-årene omme. Folk venta på bedre tider. Men så kom krigen. Tyskerne satte i gang mye arbeid og det ble med ett muligheter for de som ville arbeide. Penger hadde de også, så det så ut som tiden ble snudd helt om. Da det så ut til å roe seg, så ble mange fristet til slikt arbeid framfor å gå den tunge gangen til fattigkassa. Det ble et års arbeid hos tyskerne. Det var et oslo-firma som het A/S Trebygg jeg jobba under.

Arbeidet var variert, det var med materialer, transport osv. Ja, jeg sto også ofte i lang polkø for sjefen, Da den epoken var over gikk turen tilbake til Vanvikan, der ble jeg med på stikking av ny veg fra Vanvikan til Rødsjø i Rissa. Dette var i 1942-43. Det skulle bygges veg til det kom i gand ferjesamband over fjorden.

Fra jobb til jobb. Tiden var usikker med en verdenskrig «hengende over oss». Jeg tok meg 3-års jobb på en gård i Vanvikan. Det var for meg tryggheten selv i en tid det var dårlig med mat og det meste. Dette ble slutten for meg i Vanvikan.

Da freden kom i 1945 hadde skjebnen ført meg utover til Stadsbygda. Den bygda lå avsides til kommunikasjonsmessig, her manglet veier så avstandene var dermed mye større enn i dag hvor vi har to gode veier, i tillegg til mange andre muligheter.

Så var det nye jobber og nye muligheter. Men det var fremdeles ikke lett, kanskje enda vanskeligere for en som var fremmed på stedet.

Landet skulle bygges opp, så det ble stor etterspørsel etter trematerialer. Så skogsarbeid var letteste jobben å få. Store manngarder av folk dro til Sverige, Meråker, Klæbu og Hølpnda, for å nevne noen steder.

Vi var 6 mann på skogsarbeid i Klæbu, kjenninger alle, og vi bodde på et nedlagt småbruk ved Målsjøen i Klæbu. Når jobben var utført der, flytta vi over til Hølonda. Der bodde vi i ei flott hytte.

Skogsarbeid var en tøff jobb, men skulle vi leve måtte vi henge på. Dette var første gangen vi fikk høre snakk om sosiale goder. Da fikk vi 3 kr. dagen i såkalt fraværsbidrag. I tillegg fikk vi 150 kr. i opplæringskurs med sagfiling, øksesliping osv. Motorsaga var ikke kommet ennå, så det var tungt arbeid. Så tok vi farvel med Klæbu og Hølonda.

Neste vinter sto Meråker for tur- Nye folk og nye omgivelser vente da jula var over. Vi tok toget til Meråker. Det var svært kaldt, og på Meråker stasjon ble vi henta av en åpen lastebil. Det var heldigvis ikke så langt lastebilen skulle kjøre oss. Vi fikk gratis overnatting på et hotell.

Neste dag med hest og truger langt innover i Meråkers skoger, til en skogstue hvor vi skulle bo. Den var oppvarmet, og skogsjefen kom og satte oss inn i arbeidet. Der var vi til det nærma seg påske, og da mener jeg disse jobbene var slutt. Det angra jeg ikke, det var harde tider. Neste jobbene ble bedre og mer interessante.

Av en nabo, Iver Trang (f.1893) fikk jeg arbeid da Haukåsen Sykehus skulle bygges ved Haukvatnet i Bymarka. Iver var oppsynsmann under byggingen. Jeg kan ikke huske hvor lenge det ble til oppsigelsesspøkelset nærmet seg. Og det kom.

Året 1945 fikk jeg jobb som stikkingshjelp på NSB. Vi stakk doble jernbanespor Trondheim-Hell. Den jobben følte vi var til lærdom. Jeg ble til og med lovt jobb videre hvis planen ble satt ut i livet. Det var tegninger av Hell-tunnelen også, men først i dag nevnes den som aktuell. Men nå er jeg vel for gammel til den, så tilbake til Fosen og Stadsbygd.

Det ble så disse gamle jobbene som hadde med veier å gjøre. Først ble jeg med oppsynsmann J.Sund på stikkingsarbeid i Modalen i Rissa. Da vi var ferdig startet veibygginga, og der var jeg med først. Året var 1947.

En søndag formiddag kom naboen, Lars Knudsen Vårum (f. 1904) på besøk. Han kunne fortelle om en ledig jobb som veivokter jeg kunne søke på. Lars var en «herrestyrkaill» som vi sa, altså medlem av kommunestyret. (Stadsbygd var egen kommune på den tiden). Jeg husker Lars sa at den jobben passa godt for meg som bodde på strekninge.  (Det gjaldt vegen Vikan-Fenstad og Rein-Dahl og Tranghaug-Valså. Altså kommuneveger.)

Det var mindre forhold den tiden med lokale kommunestyrerepresentanter som kjente folket og ivaretok grenda og folket sine interesser.

Jeg mente jeg lå godt an for å få denne jobben med god praksis fra det meste som hadde med veg å gjøre. Attester ble lagt ved, og jeg fikk jobben. Det ble min lengste jobb – der ble jeg i 33 år til jeg ble pensjonist.

Harry Andresen

Far var en av mange som fikk en svært tung start i «de harde 30-åra». Og da tiåret var over kom krigen. Når de nye makthaverne kunne tilby de unge jobber, må vi forstå de som takket ja framfor å gå den tunge vegen til fattigkassen. Skulle de være lojale mot den regjeringen som ikke hadde NOE  å tilby? Dette var spørsmål mange stilte seg denne tiden. Far fikk så arbeid som gårdsarbeider hos Amund Aksnes i Vanvikan videre under krigen, en tid han mintes med glede. Som gårdsarbeider kom han seg unna den svært lite populære arbeidstjenesten som de nye makthaverne satte i gang for unge mennesker.

 Han ble på denne tiden kjent med min mor, Agnes, og da ble det mange turer «Bergan» mellom Brevik i Vanvikan og Vikan på Stadsbygd-siden. Det gikk ikke ved der langs fjorden på den tiden, bare en sti som ikke var helt god.

Far gikk mye i skogen. Her har han gjort om sine tanker til et dikt. Far fikk et langt liv, han fikk også over 30 år som pensjonist. Det ble bedre tider etter hvert, far snakka ofte om tiden før og nå. Han mente det kom til å bli verre om vi en dag måtte skru tiden tilbake.