Denne historien er fra boken min «Historier fra nær fortid». Du kan se alle mine bøker her.

Alf (1911-1986) bodde på Vanvikberget, eller Bergan som vi sa til daglig. Han var gift med Aslaug Tessem (1915-1984) fra Leksvik. De fikk fire barn: Britt Laila, Erling Magnus, Aud og Synnøve. Britt Laila og Erling er gått bort.

Alf drev en tid drosjekjøring sammen med broren, Leif. De samarbeidet noe med lastebilkjøringen også i starten, men det var Alf som kom til å fortsette med lastebilkjøring. Han drev med egen bil i mange år. Han er omtalt i en annen artikkel også i boka i forbindelse med dette. Det var dårlig med vegstellet over alt på den tiden, og mange var historiene hans om kjøreturer rundtomkring i Fosen. Det var en strabasiøs historie å komme til Ørlandet kunne han fortelle, da han måtte om Dueskar, gjennom Karidalen og videre om Stallvika. En sving var så krapp at han måtte rygge og ta «nytt tak» for å komme gjennom. Fram kom han som regel. Han kjørte også i byen en del år for Ila Jern.

Alf huskes som en sosial kar, godt likt av alle. Han var meget historieinteressert, det ble sagt at han kunne Snorre utenat. I hvert fall satt sitatene løst når han var i godt lag. Han fant sine idoler i Snorres kongesagaer, og det kom tydelig fram når han holdt taler i brylluper og i andre festlige sammenkomster. Valhall ble da ofte nevnt som et bra sted å komme til. Var formen god, og det var den som regel, så hendte det at han holdt både to og tre taler under samme festmiddag. Av natur var han en slags høvdingetype, for å si det på den måten. Det er til med sagt at tyskerne hadde respekt for han når han hadde et budskap å komme med. Det fortelles at om noen ba om hans hjelp til å få ordnet opp noe med den tyske krigsmakten, da troppet han uredd og myndig opp der de holdt til og ba om å få snakke med en av «spissan». Dama som satt i mottaket misforsto han og trodde han ville ha noe å spise. Da misforståelsen var oppklart fikk han audiens hos øverste sjef og fikk lagt fram sin sak. Tysk kunne ikke Alf, men tyskeren forsto meg, mente han. Eller kanskje bare lot han som han forsto i møte med en så tøff og uredd nordmann – Alf utelukket selvsagt ikke den muligheten. Det kan ikke stikkes under en stol at han av og til skrøt litt også. I hvert fall så fikk han ordnet denne aktuelle saken. Jeg mener å huske at det dreide seg om en ung gutt som var innkalt til såkalt arbeidstjeneste, en meget upopulær tjeneste som det ble vist stor kreativitet for å komme unna.

En annen gang Alf var i kontakt med tyskerne ble det litt annerledes. De plasserte han bak lås og slå hos Rinnan i det beryktede Misjonshotellet. «Hotelloppholdet» ble ikke av lang varighet, og etter noen døgn var han ute igjen som fri mann. Det var nok ikke lett å få noe på den karen.

Kvitt eller Dobbelt var en populær programpost i TV`ns barndom. Siden vi allerede har vært inne på hans store interesse for Snorre`s kongesagaer, så kan vi ta med at han meldte seg som deltaker til programposten Kvitt eller Dobbelt.. På opptaksprøven strøk han på et par spørsmål, og dermed glapp sjansen til å komme på TV. Synd for både NRK og seerne som med dette mistet et friskt innslag i programmet.

En stor redningsdåd utenfor havna i Vanvikan

15. september 1957 var to gutter fra Trondheim i ytterste nød utenfor den gamle ferjehavna i Vanvikan. Det var stille sjø da guttene gikk med seilbåten fra byen, men så blåste det opp med stiv pålandskuling, skriver Adresseavisen, mandag, 16. september, altså dagen etter hendelsen. Under forsøk på å gå over i en liten jolle de hadde på slep utenfor ferjehavna, så oppsto dramatikk da jollen kantret i den urolige sjøen. Jollen drev unna, og den gikk bare rundt og rundt når gutten prøvde å komme opp i den igjen. En desperat situasjon som tappet guttens krefter i det iskalde vannet.

Fra vinduet heime hørte Alf at noe ekstra sto på ute på sjøen, dattera Synnøve mener han holdt på med noe med lastebilen ute, i hvert fall så hørte han at noe foregikk ute på fjorden, og at det ble ropt på hjelp. Alf la øyeblikkelig på sprang de tre hundre meterne ned til ferjehavna. Han skjønte straks at her var ingen tid å miste, sprang ut på moloen, sparket av seg skoene og stupte i sjøen. Hunden hans, Sofia, en elghund, fulgte han da han la på sprang ned mot havna, og ute på moloen stupte den naturligvis i sjøen etter sin herre.  Sammen trosset de vind og bølger på veg ut mot han som kavet ved den hvelva jollen. Det var forholdsvis langt utenfor moloen. Sjøen var kald, men det enste ikke Alf, her kunne et eneste minutt være avgjørende. Gutten var temmelig utmattet, men Alf fikk han til å holde seg fast i jollen, og så svømte han med jollen og gutten til de nådde land. Han mente nok å ta en ny tur ut for å få den andre gutten i land også, men det rakk han ikke – vinden hadde allerede ført båten et langt stykke utover fjorden. Fosenferja forsøkte å innhente han, men klarte det ikke. Han drev hjelpeløs i vinden til han ble berget et sted ved byneslandet.

Gutten Alf fikk brakt i land var naturligvis sterkt medtatt. Imidlertid etter et kort opphold i bakeriet til Solemsli i Klevenbygget for oppvarming og tørking av klær, var han ikke i verre tilstand enn at han kunne ta ferja over til byen og heim igjen.

Alf var 46 år den gangen han med eget liv som innsats trosset vind og bølger for å redde et menneske i ytterste nød. Han var en meget god svømmer, og var ellers i topp fysisk form.

Datteren Else Synnøve var 9 år da dette skjedde. Hun husker godt hendelsen, hun hadde vært ute og syklet sammen med to andre jenter, Sonja Lyng og Gerd Aarnseth. De hadde vært på Lindgjerdet og kom akkurat syklende tilbake til havna da oppdaget at det foregikk en uvanlig aktivitet i området ved ferjehavna. Søsteren Aud sa det var pappa, og skoene hans sto ute på moloen, minnes Synnøve godt den dag i dag.

Det ble snakket mye om denne hendelsen i tiden etter. Jeg var 12 år da dette skjedde, og husker spesielt vi guttene beundret heltedåden. Ettersom årene gikk har hendelsen kommet mer og mer på avstand, som hendelser flest.

Jeg har gjentatte ganger forsøkt å innhente detaljer om hendelsesforløpet ved å spørre folk som jeg mente kanskje kunne bidra med noe, men har ikke lyktes. Gjentatte forsøk på å spore hendelsen i avisene har heller ikke gitt resultater. At årstallet var usikkert gjorde ikke saken enklere. Så kom jeg til å tenke på Geir Maribu, noe jeg burde gjort tidligere. En stor takk til Geir for at jeg nå får hedret onkel Alf sitt minne. Nå er historien nedskrevet og bevart for kommende generasjoner.

Frosta ankommer Vanvikan kai

Det var alltid mye folk på kaia når Frosta eller Lagatun anløpte. Spesielt om søndagskveldene på sommeren. Da var det rene folkevandringen før båten skulle komme. Jeg har et minne fra mine første barneår – jeg skulle være med mor og far på kaia en søndagskveld. Husker jeg ble tatt godt vare på så jeg ikke skulle forsvinne i folkemengden, eller i verste fall ramle i sjøen. Plutselig ser jeg to litt større gutter i fullt cowboyutstyr, og de roper: «Alle som vil slåss, kom med oss». Jeg har aldri glemt denne episoden, – dette var virkelig tøffinger, som hentet fra den ville vesten. Jeg kan ikke erindre at det var noen som ville slåss, og det var nok det beste for guttene kom jeg seinere fram til – de kunne lett ha blitt spørsmål om svømmeferdigheter dersom de hadde fått respons. Jeg ville gjerne vite mer om de tøffe guttene, og det fikk jeg – de het Kjell og Jon Arne Balstad.