Denne historien er fra boken min «Historier fra nær fortid». Du kan se alle mine bøker her.

Gården Bjørgan ligger høyt oppe ovenfor tettbebyggelsen i Vanvikan med en fantastisk utsikt over bygda og fjorden – og over til Trondheim by. Med sin spesielle beliggenhet er den blitt et landemerke både for sjøfarende og andre. Her har folk levd og virket i uminnelige tider, og drevet med husdyr og skogbruk i kombinasjon, som på de fleste andre bruk på den norske landsbygda.

Tidlig ute med vannkraft

Gården Bjørgan var tidlig ute med å gjøre seg nytte av vasskraft. Ingen vet når dette skjedde, men det vites om en oppgangssag som kom i drift i 1917. En renne førte vannet til et hjul med skovler, og kraften ble overført til en oppgangssag. Slik var gården tidlig sjølforsynt med trematerialer til eget behov.

Bjørgan kraftstasjon ble bygd i 1940 av Ole Bjørgan. Regulering ved demning i Gammeldammen og Svartslette. Rørgata var 80-90 m med 12« trerør. Fallhøyde 30 m. Det var to peltonturbiner, en stor til saga. Fra den var det og en kraftoverføring til treskeverket på låven. Den minste turbinen forsynte husene med strøm til lys. Dette var etter datiden et avansert kraftverk. Gården var sjølforsynt med strøm, trevirke fra saga og kraft til tresking.

En fryktelig tragedie

En fryktelig tragedie skulle ramme gården. Da jeg var gutt hørte jeg ofte de voksne snakke om ulykken i kraftstasjonen på Bjørgan, og jeg har også siden opp gjennom årene hørt den nevnt. Jeg visste det var far til Ellen (Bjørgan) Vaagland som omkom. Noe mer visste jeg ikke annet enn at det skjedde under arbeid på kraftstasjonen/sagbruket.

Jeg tar en telefon til Ellen og spør om hun stiller opp og forteller meg det hun måtte huske fra sine aller første barneår, slik at vi kan formidle historien videre til de som kommer etter. Ellen stiller gjerne opp hun, og vi har en riktig hyggelig prat selv om den i hovedsak dreier seg om en dyp tragedie.

Ellen var bare tre år da hun mistet sin far, men glemmer han aldri.

Ellen forteller at Johan Fjellvikås og kona bodde i en leilighet på gården under krigen. Han og Anders (Ellens onkel) holdt på å sage, mens Ole (Ellen sin far) skulle gjøre noe nede i turbinrommet under sagbruket. Under sagingen oppdaget de blod på remma, og skjønte da at noe svært alvorlig måtte ha skjedd nede i turbinrommet. De fant Ole hardt skadet. Ulykken skal ha skjedd ved at han hadde fått noe av klærne i remma.

Dette var «midt i krigen», like oppunder jul. Ole måtte til sykehuset i byen om han skulle ha en sjanse, og det måtte skje fort. Det var ingen helikoptre den tiden, ingen ferjer heller. Bare frostabåtene tre ganger i uka. De hadde heldigvis telefon på gården, så da var det å få rekvirert båt som kunne bringe Ole til sykehuset. Det skulle vise seg å by på problemer. Omsider lyktes det å få en fra Leksvik til å gå, men det tok sin tid. Det var svært glatt på den bratte vegen ned til kaia, og hesten på gården var ikke skodd for slike forhold. Det måtte settes såkalte broddsømmer i hesteskoene. Det var heldigvis mye folk på gården den tiden. Onkel til den skadde, også Andres, fra Hasselvika bodde også på Bjørgan den tiden da tyskerne hadde rekvirert boligen hans. Og søster til Johan Fjellvikås jobba der som hushjelp. Dessuten hadde de en dreng/gårdsgutt.  Oppgavene ble etter beste evne fordelt mens de ventet på at båten skulle komme fra Leksvik. Noen måtte ta seg av den hardt skadde mens andre klargjorde det som var nødvendig for transporten. Jens A. Vanvikan har tidligere fortalt at de hadde en sykebåre stående på gården heime hos han, og at drengen der fikk beskjed om å kjøre denne opp til Bjørgan med hest. Vi må regne med at dette gikk fort for seg, turen opp Bjørglia var nok svært tøff for både hest og kusk.

Ole Bjørgan tapte kampen mot tiden. Han rakk ikke å komme på sykehuset, han døde på tur over fjorden.

Ellen har ikke så mange minner fra sin far, da hun bare var tre år den gangen. Hun husker godt hun ble nektet å gå inn på rommet han lå mens han ventet på transport. Hun ville så inderlig inn til pappa, husker hun, men ble holdt tilbake av de voksne. Dette har aldri sluppet taket i henne.  «De niholdt meg når jeg forsøkte å gå inn til pappa», sier hun. Begravelsen husker hun ingenting fra.

Ellen husker og hun fikk bli med han en gang å kjøre hest til Lindgjerdet. Hun husker dette så godt fordi vegen var sperret ved Havsteinan. De holdt på å treske med motoren på andre siden av vegen slik at remma sperret for trafikken. Vegene gikk kloss inntil gårdene i gamle dager, og da ble det ofte slik under treskinga – det så folk på som naturlig og fullt akseptabelt. Men Ellen så ikke dette som så vanlig, for heime på Bjørgan var treskeverket tilkobla vasskrafta fra sagbruket.

«Jeg var visst pappajente», sier Ellen – «Jeg gikk til han om jeg hadde klemt fingeren, eller det var noe annet jeg trengte trøst for.»

Olufine, Ellen sin mor, kom fra Sørreisa i Troms. Hun var sykesøster. Arbeidet som menighetssøster i Stranda sogn (Vanvikan). I 1947 gifter hun seg med Ole sin bror, Anders, som da allerede har overtatt rollen som Ellen sin far. Livet måtte bare gå videre den gangen også – som det har gjort så mange ganger før opp gjennom historien.

«Jeg husker han tok meg på armen og sang kråkevisa for meg». Sånt sitter i barnesinnet. Jeg blir rørt når hun forteller og må vente litt før jeg går videre.

Mange år er gått. Ellen har tatt godt vare på de få gode minnene hun rakk å få med seg og gjemt de i sitt hjerte.

Skriv ut