Denne historien er fra boken min «Kirkenes». Du kan se alle mine bøker her.

Historie.  I 1939 kontraherte Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab et nytt og hurtiggående lasteskip som var tiltenkt rederiets godslinje mellom Skandinavia og Middelhavet. Byggingen hadde allerede startet da rederiet besluttet at skipet i stedet skulle bygges som hurtigruteskip. Rederiet hadde mistet flere skip i krigshandlingene i 1940, og sjøl om rederiet kjøpte «Rangvald Jarl» sommeren 1940, var det mangel på hurtigruteskip. Overbygg og innredning ble forandret, mens skrog og maskineri ble uforandret. Dyptgående skrog og kraftig maskin gjorde Sigurd Jarl til en god sjøbåt som de fleste foretrakk å reise med vinters tid. Arbeidsfolket fra Vanvikan valgte alltid Sigurd Jarl når de hadde juleferie.

Arbeidsfolka hadde vanligvis ikke sommerferie, men til gjengjeld hadde de lang juleferie. Den kunne bli opptil et par måneder. Derfor så de med ekstra stor forventning fram til juleferien.

Mange historier er fortalt om reisa heim til jul, en begivenhet arbeidsfolka hvert år så fram til helt fra de kom på etterjulsvinteren. Billetter var bestilt, alltid tilpasset Sigurd Jarls siste avgang fra Kirkenes før jul. Tanken på stormer og minefare på den lange reisen kunne av og til dukke opp, men heimlengselen og savnet av familie og kjente i heimbygda var alltid sterkere. Det fortelles at de var hedersgjester om bord i Sigurd Jarl, og mens båten lå til kai i Kirkenes ble det disket opp og pyntet med julepynt og de fineste juleduker til arbeidsfolka fra Vanvikan skulle komme om bord. Det var jul allerede da de kom om bord i Kirkenes.

Mange åpne havstrekninger ventet, det var vinter og i tillegg mørketid. Det går fortsatt mange historier om tøffe turer langs den værharde kysten.

Værmeldinga på NRK radio måtte alle høre. Etter værmeldinga, før Dagsnytt, var det som regel minemelding. Da ble det opplyst – «en drivende mine er observert», og så angir de posisjon/sted. Eller det kan opplyses om en «minelignende gjenstand» som andre båter har varslet om. Det var alle båtføreres plikt å varsle om de observerte noe som kunne representere fare for andre sjøfarende. Det tok mange år før kysten var forholdsvis trygg for miner.

Slik kunne heimreisa til jul mange ganger arte seg. Den åpne finnmarkskysten var ikke alltid å spøke med vinters tid. Men gjenreiserne følte seg trygge om bord i Sigurd Jarl, og snart skulle båten gå inn Trondheimsfjorden. Så ventet Frosta eller Lagatun på Frostakaia for å ta de over fjorden til Vanvikan. Kanskje fikk de noen timer i byen for å kjøpe julegaver før båten gikk. Det var flere butikker og større utvalg i Trondheim enn i Kirkenes, og penger var nok de fleste godt rustet med etter mange måneders arbeid.  Nå ventet to måneder jule-/ vinterferie. I 1955 ble ferjeforbindelsen Trondheim-Vanvikan åpnet, det gjorde alt lettere for de som kom fra hurtigruta, eller skulle reise med den.