Denne historien er fra boken min «Kirkenes». Du kan se alle mine bøker her.

Helge husker godt han som veldig ung ble med sin storebror, Leif, til Kirkenes. Han har mange minner fra denne tiden.

Helge Andresen (f.1930) har mange minner fra gjenreisningstiden i Kirkenes. Jeg besøkte han i Mørsvikbotn på tur til Kirkenes 29-30. mai 2018. Han er den ene av tre gjenlevende av arbeidsfolkene fra den store slekta i Vanvikan som reiste nordover. De andre to er altså Lorenius Berg og Olav Korpan som reiste tilbake til heimbygda i Vanvikan. Cementstøperiet avsluttet sitt engasjement i grensebyen. Helge bosatte seg i Mørsvikbotn, på heimgården til kona Henny hvor de bygde seg nytt hus. De startet campingplass. Helge var en flink snekker, og det kom opp mange hytter etter hvert. Plassen lå svært sentralt til inntil E6, og det var alltid fullt belegg hver sommer. Markedet forandret seg med bobiler, så plassen ble etter hvert lagt ned.

Helge minnes med et smil at han bygde sin egen «kåk» den første tiden han jobba i Kirkenes. Det vanket en del materialer etter rydding og nedriving, så hvorfor ikke satse på noe for seg sjøl. Så han satte i gang. Det skulle jo ikke være noen permanent bolig, så han la ikke all verden vekt på hvordan bygget ble seende ut. Hovedsaken var at det skulle være tett og praktisk. Han husker sjefen hans spurte om han ikke hadde vater. Helge husker rotteplagen var fryktelig.

Helge og Henny fikk datteren Mette (f. 1959) mens de bodde i Kirkenes. Helge forteller at han reiste nordover etter jul i 1950. Det ble ikke lange stunda heime, for etter ca to måneder ble han innkalt til militærtjeneste i Bodø. Det var ikke lett å slippe unna på den tiden, så det ble et år i luftforsvaret på han. Etter endt militærtjeneste ble det tilbake til Kirkenes og gjenreisningsarbeidet. Da fikk han Henny oppover. Hun fortalte om en «stygg» hurtigrutetur nordover med påfølgende kraftig sjøsyke. De bodde den første tiden på Prestøya. Flytta deretter til tre rom i ei brakke på fastlandet. Helge forteller at sønnen Åsmund (1950-2005) fikk tilbud av noen kjente om å bli med sørover til besteforeldrene i Mørsvikbotn. Det ville han gjerne. Åsmund var da 5 år. En lang reise uten foreldrene, men det var stas å få komme heim til bestemor og bestefar i Mørsvika.

Helge forteller at han en gang ble mistenkt for å være spion. Den såkalte «kalde krigen» var kanskje allerede i gang på den tiden. I hvert fall fulgte politiet han fra hurtigrutekaia, en på hver side og utspurte, helt til de kom til Karvebrakka. Der sto Solfrid Sagen i vinduet og ropte, hei Helge. Da forsvant politimennene.

Kinoen i Karvebrakka spilte to filmer hver kveld. Olav Korpan var flittig kinogjenger, forteller Helge. Han så ofte begge filmene, og da var og kvelden omme. Det gikk rykter om at Leif Korpan pådro seg barnebidrag i Kirkenes. Han var i hvert fall mer «hypp» på damene enn de fleste andre arbeidsfolka. Helge sier at han ikke har hørt noe om den saken, men han utelukker ingenting.  Ellers husker Helge at de spilte mye femkort med verktøy som premie. «Lorenius (Lorre) vant bestandig, mens jeg tapte», forteller Helge med et smil. Kveldene var ofte lange når de ikke jobbet, og da var det fint med sosiale sysler.

Helge forteller om dykkerne – det hendte de ble fulle noen ganger på tross av at det ikke fantes «pol» i Finnmark på den tiden. Det fortelles at de drakk av spriten som de skulle pusse glasset på dykkerklokka med. Helge forteller at en gang han skulle være vakt/signalmann banket han i kjedsomhet på flåten. Dette skulle han ikke gjort for lyden forplantet seg ifølge dykkeren, som var ganske harm da han kom opp. Kanskje hadde han smakt på spriten. Det hadde i hvert fall dykkeren gjort som Olav Korpan fortalte om. Det hendte dykkeren satt og sov på bunnen. De som dro luft var fulle og. Det skal ikke ha vært uvanlig at dykkeren kom opp med føttene først. Da sjefen, Frits, en gang kom for å inspisere oppdaget han at det ikke var gjort noe som helst på bunnen. Han tok på dykkerdrakt og gikk sjøl ned. Han kom opp sint og kunne konstatere at ingenting var gjort. Dykkeren måtte selvsagt reise heim. Det ble leid inn dykker fra Bjørnevatn, og han fikk raskt gjort jobben.

Helge forteller at han kjøpte motorsykkel, og han husker dato og år han tok sertifikatet. Det var 16. august 1955. Hans Karlsen, bror til Helge sin kone, Henny, kjørte en Tempo 150. Da ble det fisketurer. Han husker godt en tur til Neiden, et fiskevann der. Men vannet var livløst minnes Helge, det ble ikke en eneste fisk. Men en trivelig tur ble det.

En gang dro de på fisketur – tre mann, Helge og to murere fra firmaet Ola Frost, også et Trondheimsfirma som var sterkt engasjert i gjenreisningsarbeidet i Kirkenes. De kjørte innover mot finskegrensa i en liten lastebil tilhørende Ola Frost. Fisk ble det ikke denne gangen heller, så vidt Helge kan huske. På heimturen røk membranen i bensinpumpa med de konsekvenser det medførte. Til alt hell hadde de et fat bensin på lasteplanet. Helge fikk jobben å sitte på motorkassen med bensin i en blikkboks og tømte bensin i forgasseren. Boksen ble fort tom, og en del gikk sikkert til spille også, så han måtte hente mer fra fatet. Da det var 3 mil igjen til Kirkenes tok forgasseren fyr. Da var det bare å gi opp. En gård i nærheten hadde traktor, og de fikk slep fram til Kirkenes. Turen fra fiskevannet hadde tatt 17 timer. Men det var fint vær, varmt og godt minnes Helge.

Helge minnes mange fine fisketurer. Fjordfiske minnes han og. Han og broren, Leif, hadde fått et trollgarn av Ole Fladen heime i Vanvikan. Dette hadde de med til Kirkenes med store forhåpninger til godt fiske.  En dag rodde de ut og satte garnet. Spenningen var stor neste dag da de skulle ta det opp. Helge husker med gru et garn fullt av steinbit, så de bare slapp ut alt. De torde ikke ta det opp i båten. Hvis ingen andre har funnet garnet, så ligger det nok på bunnen av Bøkfjorden den dag i dag.

En sykkeltur til Jarfjord minnes Helge med glede. Det var han og Henny, og hans fetter Ole Berg med sin Elin. De lå i telt til søndag og syklet deretter tilbake.

Kaffen som kom til Norge etter krigen var dyr. Det var også ingeniøren som sørget for innkjøp av matvarer til arbeidsfolka. De ble pålagt å blande med surogatkaffe. Men det godtok ikke arbeiderne, og deres krav om ekte kaffe ble etter hvert imøtekommet.

Helge forteller at han og Henny feira jul tre år i Kirkenes mens de andre reiste sørover. De feira juleaften med flere, flest finnmarkinger. Mange gode minner bla. Traktering og mye god mat.

Etter gjenreisningstiden i Kirkenes ble det husbygging på kona Henny sin heimgård i Mørsvikbotn, og seinere bygging av campingplass. Etter hvert med mange hytter som Helge sjøl bygde. Her sitter begge på trappa til en av hyttene. Campingen gikk godt i mange år, men markedet ble etter hvert dårligere da det ble mer og mer vanlig med campingvogner og bobiler.

Der er mange gode minner fra Nyheim camping. Folk fra Vanvikan pleide ofte å stoppe hos Helge og Henny når de kjørte forbi på ferieturer. Det satte de pris på, og Helge fikk høre nytt fra sin gamle heimbygd ved Trondheimsfjorden. Det var gode år for campingen på 70-tallet og utover en tid.

I dag er campingen nedlagt, og det er stille på plassen. Men suset fra bekken som renner forbi høres godt – «Berre bekken brusar, frå det bratte fjell. Høyr kor sterkt det susar, i den stille kveld.»  Suset fra bekken vil alltid være der og vekke gode minner.