Denne historien er fra boken min «Kirkenes», med overskriften: En sterk historie om hvordan situasjonen var for mange i Sør Varanger på slutten av krigen. Du kan se alle mine bøker her.

Her forteller Arne G. Nilsen om sin fars opplevelser i oktoberdagene 1944.

Min far, Johan Nilsen f. 8.4. 1915, død 14.2. 1998 var 29 år høsten 1944. Han ble alvorlig syk på høsten 1944 av en betent stor svull som hadde satt seg fast i rumpeballen. Lege var vanskelig å få i kaoset i oktober. Min mor og hennes svigermor hadde prøvd med alskens medisiner og råd uten at det hadde hjulpet.

Tilstanden til min far var blitt så alvorlig at min mor i sin fortvilelse oppsøkte et tysk feltlasarett som lå ved Bugøyfjord skole. Hun hadde ikke særlig tro på å få hjelp, men ville prøve likevel. Etter en del om og men får hun en lege i tale, og han lover å undersøke min far. Den tyske legen ba min mor om at han måtte komme til lasarettet snarest for å bli undersøkt.

Dette skjer midt under den hektiske tyske tilbaketrekningen med mange sårede fra fronten og evakueringen i slutten av oktober. Med lange kolonner av evakuerte og tyskere på full retrett. Min far ble lagt i en sykekurv og fraktet med båt den første strekningen til handelsstedet Gunnari. Derfra fikk han sitte i en tysk lastebil den siste kilometeren til det tyske lasarettet. Her undersøker den tyske feltlegen min far. Da far er såpass alvorlig syk bestemmer den tyske legen at far må overflyttes til tuberkulosehjemmet i Nyborg i Nesseby kommune. Min mor får vite at han blir evakuert, men etter det hører hun ikke mer fra han.

Like ved tuberkulosehjemmet hadde tyskerne et feltlasarett. Det var derfor den tyske legen ville ha han dit. Der kunne han kanskje få hjelp. Han får tysk transport med andre syke og sårede fra fronten. Turen til Nyborg med den tyske syketransporten husker han seinere lite av. Han visste ikke om hvor lang tid han hadde brukt før han var hjemme i Nesseby.

Han ankommer Nyborg og blir øyeblikkelig beordret til tuberkulosehjemmet. Her skal han vente. Min far var fortsatt meget syk, og minnene fra den første tiden her er bare vage og fragmentariske. Han får besøk av en tysk lege som til slutt velger å operere min far til tross for at legen har mer enn nok med operasjoner av skadde fra fronten. Bedøvelser og hvordan selve operasjonen ble utført husket ikke min far noe av.

Min far forteller at han kun kjente en lettelse og takknemlighet før han sovnet inn. Operasjonen var vellykket og han kom seg noe til hektene dagen etter. Denne tyske legen hadde utvilsomt berget livet til min far. Han ble etter operasjonen pleid og stelt av betjeningen ved tuberkulosehjemmet noen dager. Han var i ettertid evig takknemlig og roste bestyrerinna Helga Mardalen ved tuberkulosehjemmet. Han syntes hun var et fantastisk menneske med stort hjerte med varme for sine pasienter.

Den tyske legen kom innom i begynnelsen av november for å se til min far og for å advare betjeningen mot at stedet kunne bli brent. Han ba betjeningen om å sette opp et skilt på tysk om at dette var et tuberkulosehjem og at det var stor smittefare ved hjemmet. Denne legen som hadde berget livet til min far så han aldri igjen. Betjeningen ved hjemmet fulgte oppfordringen dagen etterpå og plasserte skiltet med smittefare godt synlig utenfor hjemmet. De la også økser og annet redskap klart dersom de måtte slå seg ut ved en eventuell antennelse.

Samme dag begynte tyskerne å brenne Nyborg, dette var 3. november har vi fått vite i ettertid. Min far kunne huske rødskjæret av flammene som lyste opp på kveldshimmelen i og rundt Nyborg under tyskernes brenning. De nærmeste byggene lå så nært tuberkulosehjemmet at betjeningen kunne kjenne varmen i vindusglassene. Etter hvert roet det seg ned og en total stillhet senket seg over tuberkulosehjemmet. Tyskerne hadde flyktet.

Om natta, hva klokken kunne være husket ikke min far, banket det på dørene. Det var russiske soldater som gebrokent spurte etter germanerne. De undersøkte bygget raskt og forsvant. Soldatene forsto ikke plakaten om smittefare mente min far. Deretter sovnet min far, han husker ikke hvor lang tid det gikk til han begynte å bli så frisk at han kom seg på beina. Han begynte straks å bli bekymret for de der hjemme i Vagge. Han hadde en høygravid kone og to smågutter som han var meget bekymret for. Hadde de måttet evakuere landeveien eller hadde de rømt til fjells?

Han prøvde å spørre folk som begynte å strømme ned fra sine gjemmesteder i fjellene rundt Varangerbotn. Noen kunne fortelle at alt var brent langs hovedveien fra Kirkenes til Varangerbotn. Dette gjorde min far alvorlig urolig for de der hjemme. Han fikk ingen opplysninger om befolkningen i Bugøyfjord var evakuert av tyskerne, eller om de hadde flyktet i sikkerhet. Han startet med å planlegge turen hjem. Han var fortsatt syk og svak, men fast bestemt på å vende hjem. Betjeningen på hjemmet prøvde å overtale han til å bli der ennå en tid, men til ingen nytte. Han startet hjemturen ca 7. november. Han fikk med seg matpakke for dagen og gode råd fra betjeningen ved tuberkulosehjemmet.

Han gikk til Varangerbotn i håp om å få haik med kjøretøy østover, men alle kjøretøy på veien var russiske militære og disse kjørte vestover. Han måtte legge ut på vandring østover mot Bugøyfjord, en strekning på 6 mil. Han var svak og måtte ofte sette seg ned for å hvile. Det gikk smått avgårde, men da kvelden kom hadde han kommet fram til noen som het Eliassen i Hearttagiedde. Eliassen bodde i en gamme som ikke tyskerne hadde brent. Her fikk han mat og losji for natta. Denne hjelpsomme mannen ga han også nistemat av det lille forrådet han hadde.

Den påfølgende dag opprant som den forrige med flott høstvær. Han følte seg i bedre form om morgenen og la ut med godt mot. Men det gikk ikke lange stunden før han merket at han ble sliten og måtte ta lange pauser. Tanken og uvissheten om hva som ventet han i Bugøyfjord drev han videre. Hele tiden møtte han russiske kjøretøy og soldater.

Da han ut på ettermiddagen kom forbi Hauksjøen ble han brått anropt av noen russiske vaktsoldater som sto vakt like ved veien. Han hørte også at de raslet med sine våpen uten å true han. Han ble visitert og bedt bort til et bål. Han forsto ikke noe russisk, men klarte med fakter og armbevegelser å fortelle hvor han skulle og hvor han kom fra. Russerne var tydeligvis fornøyde med svaret og slapp min far gjennom posten.

Mot kvelden så han endelig Bugøyfjord, et syn som han husket meget godt. De fleste hus var brent og det var få mennesker å se. Han fortsatte gjennom bygda og til Vagge. Under Niseberget møtte han noen slektninger og det ble et hjertelig møte. De kunne fortelle han gode nyheter, Vagge hadde sluppet tyskernes brenning. Han ble så glad og opprømt at han var nær ved å besvime. Hans slektninger hjalp han hjem den siste kilometeren.

Glad og lykkelig over å være hjemme sovnet han straks etter hjemkomst totalt utmattet, ble sengeliggende i flere uker, og hadde flere måneder lang rekonvalesens etter at han kom hjem.

Søster Helga Mardalen tildeles Kongens fortjenestemedalje 1.7.1947.

Arne G. Nilsen

Kilder: Johan Nilsen. Julianne Nilsen

Det var mange slike historier om familier som ble splittet. Det antydes at 25 000 mennesker gjemte seg for tyskerne under evakueringen, og mange kom bort fra hverandre da folk ble drevet sørover. Mange hadde ikke anelse om hvor sine nærmeste befant seg og måtte leve lenge i det uvisse. Sør Varanger var frigjort, men befolkningen var fanget i en krig mellom Sovjetsamveldet og Tyskland. Det gikk mot vinter med lite husrom, mangel på mat, og folk fryktet for hva som kunne komme til å skje videre.