Denne historien er fra boken min «Kirkenes». Du kan se alle mine bøker her.

Aase Karlsen (f. 1935) husker godt krigen og oppholdet i tunnelene i Bjørnevatn.

Aase er bosatt i Kirkenes. Hun var 5 år da krigen brøt ut, og 10 år da freden kom. Hun husker godt krigen, har opplevd mye, og har mye å fortelle. Jeg besøker henne både i 2018 og 2019 i det koselige huset hennes litt opp for sentrum av Kirkenes. Som så mange andre i Kirkenes – ja, så godt som alle, fikk hun og mannen huset ødelagt under krigen. Nytt hus ble bygd. De flytta inn her til påske i 1949, forteller Aase.

Aase er en meget vital og ungdommelig dame. Hun behersker lett den mest avanserte moderne mobiltelefon, kjører bil til hytta, og til Nikel på russisk side og handler, og hun liker å reise. Min onkel, Helge Andresen var gift med Aasea svigerinne, så det er på en måte en slags familierelasjon. Jeg har visst om hennes opplevelser fra krigen og gjenreisningen, og om hennes gode hukommelse og fortellerevne.

Aase forteller at de flytta til en hytte de hadde ved Elvenes like etter at krigen brøt ut. «Far jobba i Syd-Varanger, så han var mye i byen så lenge arbeidet ved bedriften gikk sin gang», forteller Aase. Familien bodde i hytta også tre år etter at krigen var slutt, mens den første del av gjenoppbyggingen pågikk. Hun minnes det var firmaet Brødrene Sakariasen fra Trondheim som bygde opp igjen huset deres i Kirkenes. Trondheimsfirmaer og trøndere var sterkt engasjerte i gjenoppbyggingen av den sønderbomba byen, noe vi vil komme tilbake til seinere i boka.

Aase forteller at hun husker familien fikk krigsskadeerstatning for huset de mistet, men den strakk ikke på langt nær til. De måtte ta opp 50 000 kr i lån for å få huset ferdig, og det var mye penger i 19

Jernbanen Kirkenes-Bjørnevatn

Det var verdens nordligste jernbane inntil 2010 da Obskaja-Bevanenkovo-banen i Russland ble åpnet. Vi kan trygt si at jernbanen ut av Kirkenes og den transportmuligheten den representerte reddet mange liv under kamphandlingene. Toget gikk hver hele klokketime fra Kirkenes, og ned igjen hver halve time, en banestrekning på 8,5 km. Folk i Kirkenes kunne komme seg raskt ut av byen ved fare for bombing og kamphandlinger. Ved Bjørnevatn var det og var muligheter for å søke tilflukt i gruvegangene.

Aase husker godt oppholdet i tunnelene i Bjørnevatn

I oktober 1944 var situasjonen så truende at en stor del av befolkningen i Kirkenes-området besluttet å søke tilflukt i gruvegangene i Bjørnevatn. Sovjetiske styrker var venta tid for tid, og det kunne bli en farlig situasjon. Tyskerne hadde fortalt sivilbefolkningen hvor farlige disse soldatene kunne være, men et fåtall trodde på disse skremslene. Folk i Øst-Finnmark var fra gammelt av vante med å ha et godt forhold til naboene i øst. Likevel – situasjonen kunne bli meget farlig om det skulle bli kraftige kamphandlinger.

Aase husker godt da folk begynte å ordne seg opp i gruvegangene. Hver familie ordnet sitt eget «rom» hvor de forsøkte å innrette seg best de kunne. Far var flink til å ordne opp for sine, minnes Aase. De satte opp senger, delte av med forheng, og ordnet matlagre. Det kunne dryppe fra taket i gruvegangene, og da var det viktig å strekke presenninger for å unngå å bli våte. De fleste kjente til hverandre, og det ble fortalt om et godt samhold, slik det ofte blir i vanskelige tider. Folk hjalp og oppmuntret hverandre som best de kunne. Det skal ha oppholdt seg rundt 3000 mennesker i gruvegangene denne tiden, og noe nøyaktig tall har en aldri visst. Folk døde under oppholdet, og barn ble fødte. Personell fra Røde Kors var på plass. De kokte suppe i store kjeler og hjalp syke og trøstet de som var redde. Å ha en hjelpeorganisasjon på stedet betydde svært mye i denne vanskelige situasjonen som ingen visste hvordan ville ende. Det aller verste var uvissheten – hvordan det ville bli å komme ut igjen, hvis de da i heletatt kom levende ut.

Da russerne kom

Aase har ikke glemt den natten russerne kom. Folk ble vekket ca kl. 02 på natta av at noe uvanlig foregikk, de hørte det ble snakket et fremmed språk – ikke tysk denne gangen. Snart kunne de høre budskapet fra russerne oversatt til norsk av noen som kunne russisk. Budskapet var at tyskerne nå var drevet på flukt og at alle var frie. Endeløse jubelrop spredte seg og ga gjenlyd i gruvegangene. Folk omfavnet hverandre og de russiske soldatene. Det ble naturligvis ikke sovet mer den natta. Russerne hadde fått rede på at mange hadde søkt tilflukt i gruvegangene, og det var en enkel sak for dem å følge togsporet dit folket oppholdt seg.

Beskjeden fra russerne var klar – nå er dere frie og kan dere heise det norske flagget. Noen hadde tatt med sine norske flagg nedpakket, og de følte kanskje at det kunne ende slik de håpet. De som hadde flagg med fikk disse fram.

Et femårig krigsmareritt var over, men ingen visste hvordan freden ville bli. Folk var forberedt på at det ville ta lang tid før ting var tilbake til det normale. Foreløpig valgte mange å bo en stund til i gruvegangene. De hadde ikke så mye å reise tilbake til. Aase forteller at hennes far dro tidlig ut på sykkel for å se hvordan mulighetene var. «Vi var lykkelige som hadde et sted å reise til», kunne Aase fortelle. Ikke alle hadde det. I Kirkenes by var nesten alle hus bomba eller brent, og over hele byen sto skorsteiner som vitnet om at det en gang hadde stått et hus der. Hytta til Aase sine foreldre var ikke brent, og dit planla de nå å flytte.

Da de kom til hytta viste det seg at den var full av russiske soldater. Da de fikk høre at hytta tilhørte Aase sin familie trakk de ut – ja, de skrev til og med lapp på døra på russisk med beskjed om at hytta tilhørte og var bebodd av norske. Dette gjorde et sterkt inntrykk på Aase sin familie. Dette var moral på høyeste nivå. Også andre jeg har pratet med har gitt uttrykk for det samme. Russerne delte til og med matrasjonene sine med norske som ikke hadde mat. Det går fortellinger om russernes gode behandling av sivilbefolkningen i Kirkenes den dag i dag. Sånt blir aldri glemt, og det fortelles videre til neste generasjoner. Den forholdsvis milde vinteren Kirkenes-området 1944-45 sparte både sivile og soldater for store lidelser.

Det begynte å bli matmangel i det frigjorte Norge, og det skulle ta lang tid før forsyninger kunne komme. Far var mye ute og lette etter mat i tyskernes lagre, forteller Aase. Tyskerne hadde hatt det travelt ved avreise, så mye hadde de ikke rukket å ødelegge. «Far sanka og skar kjøtt», forteller hun, og det ga mye god mat. Mye brukbar hermetikk fikk han og dratt fram ifra ruinene. Ikke alle var like flinke og heldige som far m.h.t. matauk beretter Aase.

Sjøl om Øst-Finnmark nå var frigjort, så var krigen enda et faktum. Den raste fortsatt i Europa og tyskerne hadde fortsatt et godt fotfeste i Norge. Veger og bruer i de østlige delene av Finnmark var totalt ødelagte, og det var ekstremt vanskelig å få fram forsyninger langs kysten av Finnmark. London-regjeringen så meget alvorlig på situasjonen, men det var lite de kunne gjøre. Det var ikke bare mat befolkningen manglet. Det var også skrikende behov for verktøy og byggevarer. Det gjaldt nå først og fremst å få tak over hodet i form av provisoriske hus. Folk gikk i gang med å rydde kjellere hvor det tidligere hadde stått hus. Så la de gamle bølgeblikkplater over og ordnet seg som best de kunne i kjellerrommene. Der kunne de og ha ovn, og slik kunne de holde livet gående på et vis inntil det ble byggevarer å få kjøpt og gjenreisningen kunne starte.

Russerne ble værende i Kirkenes over vinteren og fikk være med på feiringen av den endelige freden 8. mai. Ja, de fikk og med seg den første 17-mai-feiringen på 5 år med tog og norske flagg mellom ruinene. Alltid et godt vennskapelig forhold mellom lokalbefolkning og soldater. Soldatene ble værende i Øst-Finnmark til langt utover i fredsåret. Det nevnes at de tok med seg sykler, dukkevogner og lignende saker da de dro. Ingen så noe galt i det, og såpass måtte de ha for «jobben».

En alvorlig granatulykke

Selv om krigen var over var det fortsatt mange farer – granater, miner og andre sprenglegemer. Det var forbundet med livsfare å bevege seg på områder som ikke var skikkelig sjekka for miner. En måtte stadig være på vakt både når en var på sjøen og fisket, og når en beveget seg i fjæra. Folk ble advart, men ikke alle tok advarslene like alvorlig. Mange likte å tøye grenser og tok livsfarlige sjanser. Aase forteller at hun var sammen med sin bror og en kamerat ved navn Odd. Russerne holdt på med en øvelse, så de var ennå i Norge, og da var Aase 10 år. Russerne advarte, men Odd kunne ikke dy seg – han tok en granat og holdt den i handa. Omstendighetene her er noe usikre, men i hvert fall så eksploderte granaten med full kraft og Odd mistet delvis hendene. Bror til Aase mista synet på det ene øyet. Ellers var det store skader i ansiktet, bl.a. ble tennene sterkt ødelagt. Splinter traff hans ene arm og han holdt på å blø i hjel. Aase fikk splinter i ene kneet. En fryktelig stygg ulykke som lett kunne drept alle tre.

Til Oslo og Rikshospitalet

Aases bror måtte til Rikshospitalet på grunn av de store skadene han fikk, og mor reiste med oss.  Det var ingen enkel sak å komme fra Kirkenes til Oslo på den tiden. Først var det en lang reise med fiskerbåt til Tromsø. Båten het Polarfjell så vidt Aase husker. Den kunne bare gå på dagen grunnet minefaren. Fra Tromsø kom de videre på lasteplanet til en lastebil – til Målselv. Derifra drosje til Narvik hvor de hadde slekt, og derifra tog til Kiruna, og så videre ned gjennom Sverige til vi kunne skifte over til toget som gikk til Oslo. Hvor mange døgn reisa tok husker naturligvis ikke Aase, men hun husker de fikk god hjelp på Rikshospitalet og fikk rettet på mye av skadene etter den fatale granatulykken. Det hører med til historien at Odd, som nesten mistet begge nevene, ble lærer. Han skrev med det han hadde igjen av fingre. Denne læreren nevnes også et annet sted lengre framme i boka.

Aase forteller at hun mistet mye skolegang grunnet krigen. Det var hun nok ikke alene om. Hun husker hun gikk første klasse i Bjørnevatn. Andre klasse gikk hun ikke, og tredje klasse kom hun seint i gang med. Slik blir det for barn som vokser opp i krigstid. Men lærdom skaffer en seg og på andre måter. Aase fikk en start i livet som ga henne en lærdom som ikke kan regnes i skoletimer, en ballast i livet de fleste av dagens ungdommer ikke oppnår å få med seg.