Denne historien er fra boken min «Kirkenes». Du kan se alle mine bøker her.

Jeg fikk et intervju med Ragnar. 25. juni 2019.

Ragnar sin historie er unik.

Ragnar Dahl (f.1932) var den aller første som hadde kontakt med de sovjetiske troppene før de gikk inn i Norge, 18. oktober 1944, dagen før de gikk inn i Norge. Ragnar hadde mye å fortelle om krigen og frigjøringen da jeg besøkte han på Strand i Pasvik.

Ragnar arbeidet i skolen i alle år som yrkesaktiv. Sin første lærerjobb hadde han ved Grense Jakobselv skole allerede i en alder av 16 år. Hans far var og lærer, både ved Grense Jakobselv skole, og ved Strand internatskole i Pasvik. Ragnar bor i dag i Pasvik sammen med sin kone Svanhild.

Vi kan godt si Ragnar var den som tok imot de første sovjetiske soldatene som gikk inn i Norge for å drive de tyske okkupantene på flukt. Heimgården til Ragnar grensa til elva, Grense Jakobselv, som er grensa mellom Norge og daværende Sovjetunionen. Ragnar forteller at familien i disse oktoberdagene lå delvis i dekning oppe i fjellet, da de følte at en russisk innmarsj var nær forestående. Da kunne det bli kamphandlinger. Om kvelden var han med far og bestefar nede på gården for å stelle dyra. Ragnar husker han gikk en tur ned til elva, bare et kort stykke fra gården. Da oppdaget han en brunkledd kar på andre siden av elva. Han skjønte det var en militær for han hadde pistol i beltet, men uniforma var ikke tysk. Mannen ropte til meg, forteller Ragnar, han spurte etter noe som jeg oppfattet som «jemenski». Det gikk raskt opp for Ragnar at det var «germanski» (tyskere) han spurte etter. «Njet germanski», ropte Ragnar tilbake. Da snudde den russiske befalingsmannen seg og gir beskjeden videre. Da dukket flere opp, og Ragnar husker en svær kar med masse medaljer som ruvet godt i landskapet. Hvilken militær grad han hadde var det umulig å ha en formening om. Plutselig var det soldater over alt på sovjetrussisk side av elva. Det var som om skogen levde, minnes Ragnar. En disiplin uten sidestykke. Ragnar husker far og en dame i bygda, Senja Kåserev, som pratet lenge med russiske offiserer som kom over elva. Begge kunne russisk. De hadde ikke fått ordren fra Moskva enda med å gå inn i Norge. Dette var 18. oktober. Tyskerne flyktet fra bygda natt til 18. oktober, men de fleste trodde de lå gjemt i fjellet mot Jarfjord og Kirkenes.’’ Russerfangene som befant seg i Grense Jakobselv var ført bort tidligere på høsten, beordret til å gå over fjellet til Kirkenes. Der ble de samlet med andre fanger for å gå videre vestover.  Av en eller annen grunn brente ikke tyskerne et eneste hus i Grense Jakobselv før de dro. Tidligere på året var mange mennesker kommet til den lille bygda grunnet den intense bombingen i Kirkenesområdet. Folk som hadde slekt og venner ved grensen, så det var fullt av folk i husene.

Natt til 19. oktober sov ikke far stort, minnes Ragnar. Han fryktet at tyskerne kunne ha observert at han hadde kontakt med russiske offiserer. Så om morgenen, 19. oktober kl 07.00 kom en russisk befalingsmann over elva og spurte om de fikk låne en materialstabel de hadde stående ved fjøset på gården – de skulle bygge bru over elva. De fikk bare forsyne seg av materialene. Ragnar forteller at han fulgte interessert med på brubyggingen, og sannelig kunne de bygge husker han. De lagde bukker av bjørk og brukte store steiner for å holde de på plass så ikke strømmen skulle ta de. Det var stor vannføring og sterk strøm i elva så seint på høsten med mye nedbør. Dagene var naturligvis også blitt korte så langt på høsten, men var det klarvær kunne nordlyset være til god hjelp på kveldene og natta.

Brua ble fort ferdig, og allerede rundt klokka 15 samme dag (19. oktober) marsjerte de første soldatene over, og strømmen av soldater fortsatte utover dagen. Ragnar forteller at han satt på kjøkkentrappa og talte soldater. Han husker han kom til 1400, men det kunne godt ha blitt flere utover dagen. Det var soldater i alle størrelser og fasonger minnes Ragnar, til og med kvinner, og barn. Spesielt godt husker han den dag i dag en liten dame med bajonett på våpenet.

Ragnars far hadde fått beskjed om å ta med seg befolkningen i bygda og gå over fjellet til Jarfjord. Dette ble det ikke noe av. Grense Jakobselv slapp bedre unna krigen enn mange fryktet. Det ble spådd kamper hvor befolkningen ville havne i ildlinjen uten fluktmuligheter. Tyskerne skremte tidlig befolkningen med bolsjevikene. De ville gå grusomt fram, ble det sagt. Ikke et hus ble bombet eller brent i bygda, så vidt vi vet i dag. Tyskerne hadde flyktet da russerne kom, og russerne ble ikke værende lenge i bygda. De fortsatte videre over fjellet mot Jarfjord og Kirkenes. Så da var det bare å  feire frigjøring i den lille bygda ved ishavet.

Det norske flagget til topps

Samme dag, 19. oktober, på ettermiddagen heiser en del av innbyggerne i Grense Jakobselv det norske flagget i rødt, hvitt og blått på Brekkan gård., midt i dalen, på gården til Emil Hanslien. Emil sine forfedre var i sin tid store pådrivere for å få nye bosettere til dalen. Under den historiske flaggheisingen er Ragnar sammen med sin far og bestefar. Et stort øyeblikk å se det norske flagget gå til topps, minnes Ragnar, – det første norske flagget, et halvt år før folk i resten av landet kunne heise sine flagg.

Allerede påfølgende natt i stup mørket fortsatte russerne over fjellet i retning Jarfjord og Kirkenes. I Grense Jakobselv var det ikke mer for de å gjøre. Første oppgave for befolkningen nå var å få gjenopprettet telefonforbindelsen til Jarfjord. Tyskerne hadde sprengt mange av stolpene på linja og den lille bygda hadde ingen forbindelse til resten av landet. Heldigvis lå det en mengde kabler igjen etter tyskerne. Kablene ble lagt ut og festet på provisoriske stolper. Mange stiller opp for denne viktige oppgaven, og allerede samme kveld har de telefonforbindelsen over fjellet klar. Slaget om Jarfjord sto 20. oktober. Befolkningen i Grense Jakobselv følte seg nå trygge på at krigen var over for deres del.

Tyskerne trekker seg ikke tilbake fra Kirkenes uten kamp, og det skulle gå enda fem-seks dager før den sønderbomba byen var frigjort. Ragnar mener Kirkenes ble frigjort 24. oktober. Han husker han var med sin far til Kirkenes like etter at byen var frigjort, og minnet om de få husene som sto igjen sitter fortsatt hos Ragnar, 75 år etter. De sovjetrussiske styrkene fortsetter så videre mot Tana.

I Grense Jakobselv hadde tyskerne tatt de fleste hestene. Bygdefolket hadde klart å lure unna en gammel hest som de sa bare kom til å bety bry for tyskerne. De sa den knapt klarte å komme seg opp på føttene når den hadde ligget en stund. To føll fikk de også beholde. En av bøndene hadde ellers en okse som var «kjøretam» og godt brukbar til formålet. Med disse mente grensefolket å klare seg på beste måte til det ble bedre tider. Biler fantes naturligvis ikke i bygda uten vegforbindelse til resten av Finnmark og landet.

Ragnar forteller om et meget godt forhold til de russiske soldatene. De var svært vennlige og utviste en høy moral. Det var noen unntak her også, de sovjetiske myndighetene åpnet fengselsportene for fanger som ville gå i krigen, og det takket de fleste ja til. Overlevde de krigen var straffen ferdig sonet. Disse hadde ofte en annen adferd enn vanlige soldater. De var i hvert fall uredde krigere.

En russisk offiser lærte meg å kaste håndgranat, så da jeg kom i det militære kunne jeg allerede det, forteller Ragnar med et smil. Han var da 12 år gammel.

Russerne fisket med sprengstoff

En høyst uvanlig måte å fiske på i Norge er å bruke sprengstoff. Det brukte russerne når de ønsket laks til middag. De brukte granater eller annet sprengstoff, til og med bomber kunne de utløse i elva. Da steg vannsøylen høyt til værs og var synlig lang lei. Etterpå svømte «fiskerne» ut i elva og samlet sammen fisk som lå og fløt. Deretter tredde de fisken på en stang som to og to bar mellom seg. Av dette ble det gode middager, også til lokalbefolkningen. En dag Ragnar gikk langs elvebredden plukka han opp flere lakser som han tok med heim. Elva Grense Jakobselv er kjent for mye stor og fin laks.

De første matforsyningene kom til bygda seint på høsten. Utover vinteren ble maten lagret i en bod nede ved sjøen. Provianten ble kjørt med de transportmidlene som fantes i bygda, av oksen og føllene, oppover i dalen til befolkningen. Far til Ragnar hadde ansvaret for matlageret og fordelingen, og det ble som en slags butikk i bygda. Behovet for forsyninger av mat i en jordbruksbygd var selvsagt betraktelig mindre enn i en by. Mange drev også fiske ved siden av gårdsdriften. Ellers var det jakt, og i elva var det mye laks. Vi kan tenke oss behov for mel og gjær til brødbakst, sukker og salt, for å nevne noe.

Det var ammunisjon, sprengstoff og våpen nok å finne etter soldatene. Interessante saker for store gutter, men meget farlig. Guttene plukket kanonkrutt som de fant rundt kanonene nede ved sjøen. Kruttet samlet de i blikkbokser som de plasserte i en slags rekke, og så strødde de en kruttrand rundt og et stykke videre. Dette ble som en lunte, og så satte de fyr på og la på sprang. Det ble et rent inferno av smell, røyk og bokser som hoppet. Sikkert morsomt for store gutter, men direkte livsfarlig. I ettertid kan en prise seg lykkelig over at alt gikk så bra som det gjorde, sier Ragnar 74 år etter.

Det var lite mat og lite klær å få kjøpt i det frie Norge minnes Ragnar. Det dukket fort opp handelsmenn i provisoriske brakker i Kirkenes, men vareutvalget var mildt sagt dårlig. Ragnar husker skoene som kom for salg. De var av et slags papir og holdt ikke lenge før de gikk i oppløsning. Det var i hvert fall ikke noe å gå over fjellet til Kirkenes med. Folk var lykkelige da det ble parafin å få kjøpt, et stort framskritt. Nå fikk folk olje til lampene sine, en nødvendighet i mørketiden. Et godt stykke ut på året 1945 kom båter med frukt og grønnsaker, noe befolkningen lenge hadde savnet.

Grense Jakobselv var en god jordbruksbygd til å være så langt mot nord. Gårdsbruk kombinert med fiske ga et godt livsgrunnlag for folket i den lille bygda.

Da en russisk forsyningstransport med flere hester gikk gjennom isen på elva. Et drama og en natt Ragnar Dahl aldri glemmer.

Ragnar har mange historier å fortelle fra krigens dager. Vi skal her ta med en av de mest dramatiske der han og familien fikk være med å redde befrierne fra den visse død, en dramatisk natt han aldri glemmer.

I november etter at de russiske soldatene hadde dratt fra bygda ble noen russere igjen for å holde vakt nede ved kaia. De skulle passe på så ikke tyske ubåter kom inn til kaia. Det var fortsatt mange tyske ubåter langs kysten. Denne vaktavdelingen fikk forsyninger fra russisk side, og en gang gikk det fryktelig galt for en slik transport da grenseelva skulle krysses.

Like opp under jul, i midten av desember, ble gårdens folk seint en natt vekket av at noen ropte og dundret på døra. Far sto opp, minnes Ragnar. Og etter hvert de andre på gården også.  Her var mennesker i ytterste nød. 8 – 10 hestetransporter som skulle med forsyninger til de sovjetrussiske troppene hadde gått gjennom isen på elva. Det var bitende kaldt, opp mot 30 minus, gjennomvåte hester og mannskap holdt på å ise ned. Det hele var meget dramatisk. Her måtte det handles raskt skulle folk og hester overleve. Bestefar og jeg fikk hestene inn i fjøset der det var det noen ledige kubåser og bra temperatur. Vi begynte straks å banke av hestene isen, minnes Ragnar. Inne ble det fyrt på spreng i ovnene så folka fikk varmet seg og tørka klærne. Etter hvert fikk de tørket og varmet opp både personell og hester. Mennene fikk overnatte på mor og far sitt rom minnes Ragnar. Det gikk veldig bra takket være folka på gården sin innsats. Russerne visste knapt hva de kunne gjøre for å vise sin takknemlighet. Hver gang seinere når de kom med nye transporter fra Petsamo kom de innom gården til Ragnar`s familie, og det forekom de ble der i flere dager. Forholdet til russerne utviklet seg til varmt vennskap. Foreldrene til Ragnar ble omtalt som mor og far. Ragnar likte også godt de russiske gjestene. Russerne hogg ved og bar vann. De laget mat, og husets folk måtte spise sammen med dem. Om kveldene, etter dagens gjøremål kom ludospillet fram. De likte å spille ludo. Det var flere tartarer i kompaniet. Under spillet ble det telt til seks, som alle som har spilt ludo nok vet. Ragnar husker ennå tatarenes tellemåte, i hvert fall til tre. En var brau, to var tau og tre var ausau.

Familien fikk et spesielt forhold til sjefen for disse hestetransportene. Han het Peter. En gang fikk Peter telegram om at hans kone var død. Peter sa at når krigen var slutt, så skulle han flytte til Norge. Men familien til Ragnar hørte ikke mer fra han etter krigen, hva nå det enn kunne bety.

Et drama som endte godt

Ragnar fikk oppleve eventyrlige ting i sin oppvekst, og det han forteller lyder nesten som et eventyr. Han har et godt minne, men så er heller ikke slike fantastiske opplevelser lett å glemme. Han har og etter krigen vært med å gå opp hele grensa mellom Norge og Russland, eller Sovjetunionen som det den gang het. Han er utvilsomt den i dag som vet og kjenner best til forholdene og historien i grenseområdene. Han husker også fra den såkalte vinterkrigen, krigen mellom Sovjetsamveldet og Finland. De sovjetrussiske soldatene minnes han som elendige skiløpere i motsetning til finnene.

God moral blant russerne

De russiske soldatene ble værende nesten et år i Norge, fram til 25. september. De rekvirerte ikke private hus eller fortrengte sivilbefolkningen på annen måte, men ordnet seg som best de kunne med provisoriske hus i alle tenkelige variasjoner. Det fortelles at de lagde ovner av gamle oljefat i de provisoriske husene sine. Høsten 1944 var mild og fin, men til gjengjeld kom etterjulsvinteren med streng kulde.

Forholdet til sivilbefolkningen var meget godt. Det går mange historier om dette den dag i dag, om soldater som delte mat av sine trange rasjoner med sivile som ikke hadde mat, og om hjelp på andre måter der de kunne yte en håndsrekning. Med barna var de og snille. Ingen av de jeg har pratet med minnes å ha hørt om alvorlige overgrep, men med så mange soldater var det ikke til å unngå at ting skjedde. Det var totalt forskjellig fra hva tyskerne hadde skremt befolkningen med.

Men smånasking forekom, det ville vært rart ellers med så mange mennesker. Det fortelles at klokker / lommeur var ettertraktet blant mange av soldatene, og mange savnet urene sine etter nærkontakt med russerne. Det går historier om en norsktalende russisk offiser ved navn Djakanov. Hans jobb var å være mellommann mellom soldatene og sivilbefolkningen. Han kunne fortelle at han hadde fått mange slike «klokkesaker» på bordet som han forsøkte å rydde opp i etter beste evne. Han kunne fortelle at en av synderne hadde uttrykt seg omtrent slik: Nå er krigen over og folk i Norge vil snart ha gjenreist landet. De kan lett kjøpe nye klokker. Heime i Sibir der jeg bor har vi ikke klokker, vi har nesten ingenting. Vi kan kanskje aldri få oss egen klokke. Det var lett å se mellom fingrene når det gjaldt slike ting etter å ha hørt den forklaringen.

En historie går også om en som stjal en hest. Soldaten hoppet opp på ryggen til en hest som gikk og beitet på et jorde. Så red han av sted til en gård i Bjørnevatn, og der solgte han hesten til en bonde for to flasker Vodka. Det sies at den rettmessige eier av hesten ikke gjorde noe krav på å få den tilbake da han fikk vite hva som hadde skjedd, trolig regna han med å få mer for den i krigsskadeerstatning.

Historier om de russiske soldatene blir fortalt av eldre folk den dag i dag. Det fortelles at da de kom til Kirkenes var det ikke mye å finne etter tyskerne som de kunne gjøre seg nytte av. Men de fant et stort lager med vin og brennevin som tyskerne av en eller annen merkelig grunn hadde glemt å ta med eller ødelegge. Det fortelles om russere som ravet fulle omkring etter at kampene var over.

Det var streng straff for russiske soldater som begikk alvorlig kriminalitet, dødsstraff med skyting på stedet var ikke uvanlig. Men, som nevnt hadde russerne stort sett en god moral og høvisk framferd overfor sivilbefolkningen.

Høsten 1945 lå Ragnar på sykehuset for en alvorlig bihulebetennelse. Han ble lagt i et rom sammen med en annen gutt. Etter et par dager havnet en av Sør Varanger`s største nazister på samme rom. Politiet måtte passe på at nazisten ikke stakk av under sykehusoppholdet. Og det ble plassert to politi på vakt i sykehuskorridoren. Dermed var Ragnar også godt beskyttet under oppholdet.

I dag er det ingen fastboende igjen i den lille bygda. Det blir av og til sagt at når utkantbygder får veg, så bruker folket den til å flytte ut. En del overdrevet er det vel. Bygda fikk sin vegforbindelse over fjellet til Jarfjord i 1965. Sommers tid er det liv i dalen, da vender folket tilbake til husene sine. Vi får håpe etterkommerne tar vare på husene og ikke selger bygda til fremmede slik vi ser mange steder. Kanskje de som kommer etter en dag ønsker å vende tilbake til sine forfedres gårder og hus, kanskje får en levende bygd igjen i den vakre dalen i enden av Norge.