Denne historien er fra boken min «Kirkenes». Du kan se alle mine bøker her.

Sør Varanger med Kirkenes. Herfra kom de to sameguttene som skulle bli de første mennesker på land i Antarktis.

Historien om de to sameguttene som i en alder av 20 år deltok i Borchgrevink`s sørpolekspedisjon er lite kjent på tross av at de var de første som satte sine bein på det antarktiske fastland. Jeg har hatt samtaler med etterkommere av polfarerne, fått låne bilder, og har også fått vite en del om deres liv etter polferdene. Meget interessante historier som jeg her skal gjengi noe en del av.

 Polferden varte i to år, 1898-1900, og vakte stor medieoppmerksomhet – før, under selve ferden, og en tid etter. Ekspedisjonen skal ha vært av stor betydning for at Roald Amundsen vant kappløpet om Sørpolen i 2011. Vi kan si den banet veg for Amundsen.

Det var forleggeren, millionæren og parlamentsmedlemmet, Sir Georg Newnes, som reiste kapitalen som krevdes for å få realisert ekspedisjonen Carsten Borchgrevink skulle lede. Mannskapet skulle overvintre på det antarktiske fastlandet ved Kapp Adare, foreta vitenskapelige undersøkelser og finne den presise posisjonen til den magnetiske sørpolen. Ekspedisjonen skulle og gjøre forsøk på å nå sørpolen.

Borchgrevink kjøpte selfangstskuta «Pollux». Den var tegnet av Collin Archer og bygd i Arendal. Skipet ble omregistrert og fikk navnet «Southern Cross».  Borchgrevik kalte skipet «Sydkorset» som skulle bli det dagligdagse navnet. Offisielt bar ekspedisjonen navnet «British Antartic Expedition. «Southern Cross» ble Borchgrevink`s hjertebarn. Det var en tremasters bark på 521 tonn og 145,5 fots lengde.

Det var et stort puslespill å finne de rette deltakerne til ekspedisjonen. Hundrevis av søknader kom inn fra nærmest hele verden. Opprinnelig valgte Borchgrevink alle deltakerne fra Norge, men det ble ikke godkjent av Sir Georg Newnes, og det resulterte i at to briter og en australier fikk plass i ekspedisjonens vitenskapelige stab. I tillegg en svensk stuert. Som mannskap på skipet dominerte nordmenn – inkludert to norske samegutter fra Sør Varanger.

Med sin manglende erfaring var Borchgrevink sterkt avhengig av en god og erfaren ishavsskipper som kunne føre mannskapet trygt både til og fra Kapp Adare. Valget falt på den tidligere førstestyrmannen på «Antartic», Bernhard Jensen. Har var 48 år og hadde 20 års erfaring fra selfangst og lignende seilaser i Antarktis. En solid sjømann av beste sort, og med sin store mustasje utstrålte han autoritet og sjølsikkerhet.

Foranledningen til ansettelsen av de to norske sameguttene, Per Savono og Ole Must, var at distriktslege i Sør Varanger, Andreas Berdal Wessel hadde fått en henvendelse om at Borchgrevink ønsket et par unge samer som deltakere i ekspedisjonen. Det hadde kanskje ryktes at distriktslegen hadde to samegutter i tjeneste. De jobbet som skysskarer for distriktslegen i tillegg til at de utførte andre oppgaver. Distriktslegen var svært fornøyd med de to guttene som tross sin unge alder hadde rukket å utmerke seg på en rekke områder. De var viden kjent for sin pliktoppfyllelse og utholdenhet. De hadde bestått konfirmasjonen med glans, noe som var viktig for en ungdom sitt rulleblad på den tiden. De snakket godt norsk, og var kjent som de beste skiløpere.

Borchgrevink skrev følgende: «De to lapper var av stor betydning for ekspedisjonen. De kom fra Sør Varanger. Allerede ved utrustningen av ekspedisjonen var de til stor nytte. De var vant til et kaldt klima og ga meg mange nyttige vink. Men de kjente lite til sivilisasjonen, hadde for eksempel aldri sett et jernbanetog før de kom så langt som til Trondheim.»

Per Savino og Ole Must var begge født i 1877. De var således bare 20 år da de for første gang skulle ut i verden, på en lang og strabasiøs reise som de neppe helt kunne forestille seg på forhånd. Utvelgelsen av de to vakte naturligvis stor oppmerksomhet i Sør Varanger. Den gangen var det ikke media som kunne følge de to slik det klart ville blitt i vår tid. Imidlertid fantes fotoapparater, og ellers spredde nyheten om de unge guttene seg raskt. Det var klart også til stor ære for familiene til de to.

Borchgrevink møtte de to personlig på hurtigruta, sannsynligvis i Bodø. Hele reisen fra Kirkenes til London var en stor begivenhet for de to sjøsamene som ikke hadde vært utenfor Finnmark tidligere. I London ble de de så værende en tid før den lange reisen videre til nye og ukjente utfordringer. Det er fortalt at i London vakte de to guttene stor oppsikt i sine vakre og fargerike drakter. Det skulle vise seg at guttene skulle bli de som taklet de store utfordringene best, og mer enn en gang reddet de ekspedisjonen ut av vanskelige situasjoner.

Ferden sørover til Antarktis gikk greit uten nevneverdige problemer. Skipet ankret opp i Hvalbukta helt innerst i Rosshavet. Ekspedisjonen ankom Kapp Adare 17. februar 1899. Først ble de 75 hundene sendt i land sammen med sine to samiske oppassere. Dermed ble de to sameguttene de første mennesker som overnattet på det antarktiske kontinent. Ekspedisjonen hadde med to ferdighus som de etter hvert fikk montert sammen der de skulle overvintre på Kapp Adare.

Planen var at skipet «Southern Cross» skulle returnere til New Zealand etter å ha landsatt de som skulle overvintre på Kapp Adare, for deretter å hente de tilbake når våren kom. Den 1. mars 1899 er det stolte skipet klar for avgang. Mange håndtrykk og gode ønsker utveksles, og det skytes farvel med kanonene om bord, og det viftes med norske flagg. Hilsener og hurrarop fortsatte så lenge det var mulig å se hverandre. Tilslutt var «Southern Cross» ute av syne, og de var alene i det golde isødet med en skremmende visshet om at nådde ikke båten sivilisasjonen kunne det ta tre år før andre kom de til unnsetning. Da kunne de fleste være døde.

Hverdagen kom til å by på store utfordringer med mørketid, ekstrem kulde, sterke stormer og uberegnelige isforhold. Karene skulle leve tett sammen i en hytte med oppholdsrom på 20 kvm. Den psykiske påkjenningen kunne bli stor i perioder og det resulterte lett i konflikter. En av deltakerne, Nikolai Hanson ble alvorlig syk og døde, og det gjorde ikke situasjonen bedre for de som var igjen. Kameratene viste sin venn den siste ære ved å følge han til hans siste hvilested i det golde landskapet. Hundrevis av pingviner fulgte gravfølget på avstand. Under en kort seremoni ble tre skuffer norsk jord kastet over graven. Jorden hadde Nikolai Hanson sjøl tatt med fra Norge, i en blomsterpotte. Blomsten hadde tydeligvis betydd mye for han, men den hadde visnet bort på veg til Australia. Blomsterpottens jord hadde han tatt vare på.

Så nært Sørpolen som ingen tidligere hadde vært

En tremannsgruppe bestående av Carsten Borchgrevink, Per Savino og William Colbeck var de første med slede og hunder på innlandsisen under svært ugjestmilde forhold. De nådde 78 grader 50 min. sør, det sørligste punktet til da nådd av mennesker. Etter denne turen roste Borchgrevink Savino for hans djervhet, lojalitet og intelligens, en ros han også gjentok mange ganger seinere. Savino gikk alltid foran på isen, og han kunne forutse vær og lumske farer før det gikk galt. Deltakerne samlet inn verdifulle vitenskapelige data, og de foretok de første magnetiske observasjoner på fastlandet. Hvalbukta skulle seinere, 11 år etter, bli utgangspunkt for Roald Amundsens ekspedisjon.

De to sameguttenes styrke og djervhet

Det går mange historier om de to guttenes innsats under ekspedisjonen, da de utmerket seg på alle tenkelige måter og områder. De hadde ansvaret for hundene både under båtreisen og under hele overvintringen, en oppgave de skjøttet på best tenkelige måte. Under oppholdet på det antarktiske fastland viste de to kreativitet og oppfinnsomhet og fant løsninger på det meste. Også når det gjaldt personlig hygiene, som kunne være en utfordring slik forholdene var, fant de gode løsninger. De to var kanskje de mest renslige i ekspedisjonen. Per Savino laget badstue i en snøhule, og det vakte naturligvis stor oppmerksomhet og begeistring i isødet. Han fikk på plass en ovn i snøhula, sørget for avtrekk, og der fikk han opp temperaturen sjøl om det var minus 40 ute og kvikksølvet i termometeret frøs. Der inne satt Savino i flere timer. Vi vil tro de andre også etter hvert benyttet seg av tilbudet.  De to sameguttene var de som kom seg lettest gjennom den lange vinteren på sørpol-landet. De var flittige og arbeidsomme, og de holdt seg alltid unna konflikter som ofte oppsto mellom de øvrige ekspedisjonsmedlemmene. De sydde 50 par kommager, eller finnsko som de fleste sier. Disse pleier samene å fylle med sennegress, noe guttene hadde tatt med fra Sør Varanger. Kommager med sennegress holder varmen ekstremt godt, og varme føtter er første bud i Antarktis.

Tidenes første overvintring i Antarktis «Southern Cross» -ekspedisjonen ble en langt større påkjenning enn det de var forberedt på, men de to samene hadde egenskaper som fikk avgjørende betydning for ekspedisjonens utfall. Livet etter heimkomsten for de to ble også en kamp for tilværelsen, før begge omkom i tragiske drukningsulykker.

På heimveg

Århundreskiftet er passert. En vellykket ekspedisjon er fullført, tross et dødsfall og store utfordringer. Per Savino og Ole Must har vært borte fra sine i Sør Varanger i snart to år, og de har vært nærmere Sørpolen enn noen andre. Per Savino 16 km nærmere enn sin venn Ole Must. Nå venter andre utfordringer de unge guttene. Heimreisa er startet, men det er enda lenge før de går i land på kaia i Kirkenes. De kommer til øyer med vegetasjon, og nærmer seg New Zealand. De klipper håret, barberer seg, og begynner å tenke på hvordan de vil se ut for andre mennesker. Og 30. mars får de endelig se andre mennesker, og de fikk av disse kjøpt friske grønnsaker. Et øyeblikk mennene kom til å huske så lenge de levde. «Southern Cross» kom til havnebyen Hobart på Tasmania 16. april under stor mottakelse og jubel. Biskopen i byen holdt takkegudstjeneste for ekspedisjonen. Men reisen var ikke slutt med det, fortsatt gjensto de lengste havstrekningene, sør om Afrika og nordover til Europa. 29. oktober var skipet framme i London. Heller ikke da var Savino og Must heime. Vi vet ikke med sikkerhet om deres reise videre nordover, annet enn at de gikk i land på kaia i Kirkenes 19. november året 1900.

Endelig heime

To og et halvt år etter at de to guttene forlot kaia i Kirkenes går de nå i land og hylles av en stor folkemengde. Norske flagg vaier. Folk flest i Sør Varanger trodde kanskje de aldri fikk se guttene tilbake. Dette var klart et stort øyeblikk for alle, ikke minst for familiene til de to. Ole Must var nå blitt 22 år. Og Per Savino 21 år. De to og et halvt årene hadde klart satt sitt preg på guttene. De hadde vært gjennom de mest utenkelige påkjenninger på det goldeste og mest ugjestmilde kontinent på jorda vår der intet menneske tidligere hadde satt sine bein. Det første guttene gjorde da de kom på land var å gå rett bort til distriktslege Wessel, deres tidligere arbeidsgiver, og overrakte han et pingvinegg fra stranda på Kapp Adare. Så startet velkomstfesten.

Livet etter Sørpolen

Ole Must og Per Savino fikk utbetalt en stor sum av Borchgrevnik for sin deltakelse i ekspedisjonen. Dermed sto de ikke på bar bakke når de skulle tilbake til det vanlige liv. Det var en tøff tid for de fleste i landet på denne tiden. Med disse pengebeløpene hadde de en startkapital som ga de muligheten til å realisere noen av sine drømmer.

Per Savino hadde allerede før polferden innledet et forhold til Else Strimp, et forhold som nå blusset opp igjen. Else var datter av den rike kjøpmannen Josef Josefsen Strimp og Sara Olsdatter Birgit. Disse hadde i en årrekke drevet et handelssted i Bugøyfjord – et knutepunkt for en betydelig handel med Finland på den tiden. Kjøpmannen drev også fiske, reindrift og gårdsbruk. Begge var imot datterens forhold til Pes Savino, da det økonomiske klasseskillet var stort på denne tiden. Men Else trosset foreldrene og forlovet seg. Etter et par måneder reiser de unge i all hemmelighet til Vardø og gifter seg. Elses foreldre måtte akseptere svigersønnen. Per hadde stort talent når det gjaldt handel, og snart var han i gang med en egen forretning. De nygifte bodde i Bugøyfjord. 28. januar 1902 fikk Else og Per en sønn, og alt var fryd og gammen. Per var den stolte familiefar. Gutten fikk navnet John Andreas Savino.

Ikke lenge etter kjøpte Per en eiendom ved sjøen i Kirkenes finansiert med penger etter sørpolsekspedisjonen og noe støtte fra Elses foreldre. Det var oppdaget store, drivverdige forekomster av jernmalm på denne tiden, og et handelshus på kirkestedet kunne være en lønnsom investering. Per var dyktig, drev handel både med Finland og Russland. Det gikk ikke lenge før barn nummer to meldte sin ankomst. Men gode gager kan lett snu til vonde. Det startet med at datteren døde bare etter et par måneder. Året etter ble Else gravid på nytt, og omtrent samtidig følte hun at hun var i ferd med å bli syk. Hun var som mange andre på den tiden rammet av tuberkulose. Det kom en ny datter, Sara Elise, men også hun døde etter kort tid. Mor Elses tilstand ble stadig verre og tuberkulosen ble fastslått å være uhelbredelig. Else døde 8. oktober 1905 bare 30 år gammel. Tilbake sto Per med den 4 år gamle sønnen.

Til Vadsø for å hente kiste til sin kone

Et par dager etter konas død drar så Per Savino over fjorden til Vadsø for å hente kiste. Hans yngre bror skulle være med, samt en enke som skulle stelle sin manns grav der for vinteren. Enken var sammen med sin 10 år gamle datter. De var altså fire personer i båten. På ferden over fjorden kom de ut for en overhendig sterk storm, båten kullseilte og alle fire omkom. Ingen ble funnet.

Per sine svigerforeldre avviklet hans forretning i Kirkenes, og de overtok foreldreløse John Andreas Savino som sin egen sønn.

Sørpolekspedisjonens leder Carsten Borchgrevink skrev fine minneord om Per Savino i avisene – bl.a. «Hver gang nordlyset flammer, hver gang stormen hyler, hver gang kulden biter, skal jeg i takknemlighet huske deg, du kjekke lapp.»

Per Savinos sønn, John Andreas Savino, ble vår største samiske kunstner. Han la tidlig for dagen gode ferdigheter i tegning. Han ble også rammet av tuberkulose. Han døde i Oslo året 1938 bare 36 år gammel. Han har hatt stor betydning for samisk kultur og samenes etniske stolthet. Som sin far hadde han egenskapen å kunne møte det ukjente. John Andreas Savino oppnådde ikke anerkjennelse før etter sin død. Vi finner et monument til minne om han i Bugøyfjord.

Ole Must var fisker før sørpolferden, og det fortsatte han med også etter. På Vestnes i Jarfjord bodde familien Madvig. De hadde eiendommer med lakseplasser i området ved Grense Jakobselv, hvor de drev laksefiske i stor stil. Ole Must fisket sammen med brødrene Fredrik og Per Guttormsen Madvig, og det ble giftemål med søsteren deres, Johanne Guttormsen Madvig. De giftet seg 25. desember 1905, bare to måneder etter at Per Savio druknet. Per Savilos onkel, Aslak, var forloveren til Ole Must i bryllupet.

Ole og Johanne bodde de første årene etter at de ble gift på Vesternes sammen med mor til Johanne. I 2006 kom første barnet, og hvert år ble et nytt barn født. I løpet av de 10 første årene fikk Ole og Johanne sju barn. Den ene sønnen døde like etter fødselen, men de andre vokste opp. Familien flyttet til Heikenes i 2017. Etter at de kom dit fordoblet barneflokken seg.

Heikenes

Heikenes er et ukjent stedsnavn for de aller fleste i dag, også for mange finnmarkinger. Stedet ligger ytterst i Kobbholmfjorden ut mot selveste Barentshavet nært Grense Jakobselv og Russland. Heikenes kan vel trygt omtales som det mest værharde sted i landet der stormene fra ishavet har fritt spillerom fra alle retninger. Men polfarer Ole Must var ikke ukjent med ekstreme værforhold. Kona Johanne måtte derimot omstille seg til andre forhold enn hun var vant til fra der hun vokste opp inne i Jarfjorden. Ole hadde fått tildelt sjøgrunn av myndighetene, og med den fulgte gode lakseplasser. Kobbholmfjorden var ellers «full av» all slags fisk, og familien så for seg et godt livsgrunnlag der ute mot storhavet. Det var mange munner å mette, men dette mente Ole skulle gå bra. I tillegg til fisket hadde de litt gårdsdrift. Det var vanlig på den tiden at fiske ble kombinert med litt husdyrhold. Når mannen var ute på fiske stelte kona fjøs og heim.

Ole hadde lagt det meste til rette der ute til han kunne flytte med familien. Da familien kom roende med flyttelasset sto to bygninger klare. Det ene var et lite hus av laftet «russerplank» på 6-8 kvm., og det andre var en fjøsbygd av stein, tømmer og tak tekket med never og torv. Et par kyr og noen sauer ble også fraktet utover og fikk plass i det nye fjøset. Det ble selvfølgelig trangt om plassen for den voksende familien i det lille bolighuset, så etter hvert fikk Ole bygd et større laftet hus i to etasjer. Det ble større plass, og det ga familien langt bedre boforhold.

Det kunne til tider føles ensomt der ute. Men barna var mange og de hadde hverandre. Når været var godt, og det kunne det være noen ganger, så var Heikenes et fint sted for barn å vokse opp. Om kysten her føles død og folketom i dag, så var det noe annerledes på den tiden. Hovedsetet i Sør Varanger lå på den tiden ute ved kysten, og det var der verdiskapingen skjedde. Pasvik havn lå ikke langt unna, lengre vest. Der skal ha bodd opp mot 100 personer, og stedet hadde både hvalkokeri og butikk. Dette var nært fiskefeltene, og «pomorhandelen» som gikk rett forbi.

 (Pomorhandelen, eller russerhandel, var handel drevet i Finnmark og Troms av russiske kjøpmenn i Kvitsjø-området. Pomor betyr ved havet.)

Verst var skolevegen. Etter hvert som barna ble større måtte de på skolen. Den lå på Tårnet i Jarfjord, og dit var det langt. Tre mil over ville fjell. Skoleperioden var på 4-6 uker, og så tilsvarende fri. Det var Ole sin jobb å følge barna på skolen. Når han hadde levert «ett kull» tok han det andre med tilbake. Etterkommere av Ole forteller om strabasiøse turer over fjellet til og fra skolen, en skoleveg vi som lever i dag knapt kan skjønne går an. Heikenes – Laksebukta – Småstraumen – Lanabukt og til Tårnet i Jarfjord. Fram og tilbake. Barna fortalte til de som kom etter at de gruet seg til skoleturene. Det var bratte fjellpartier de måtte forsere, og det var ingen spøk når det blåste opp. Ofte måtte far binde barna fast til seg for at ingen skulle blåse bort. Det fortelles at en av de minste en gang blåste avgårde med både ski og staver. Da var far rask med å ta på han tau. Av og til kunne Ole ro skolebarna til/fra Jarfjord, men det skal ikke ha vært ofte slike roturer har vært mulig. Dessuten tok og en slik rotur mange timer. Det fortelles at skoleturene forløp uten nevneverdige uhell den tiden familien bodde på Heikenes.

Barna på Heikenes lærte tidlig hva arbeid var. Lek ble kombinert med arbeid, og motsatt. Sønnene fikk tidlig være med på laksefiske, og de lærte raskt hvor de beste fiskeplassene lå. De lærte også å lage laksenøter. Johanne lærte barna matlaging, sying og toving av sokker og vanter. De hadde egne sauer som ga ull, en kjærkommen ressurs for en stor familie som trengte varme klær i lange vintre. Følgelig måtte barna da også lære både karing og spinning. Om våren var det eggsanking. Det var et rikt fugleliv ved kysten. Måseegg var det mest av, og barna plukket både til familiens eget bruk og for salg. Om somrene gikk dyra fritt omkring ute og hadde rik tilgang til både gress og tare. God næringsrik mat for kyrne ga mye melk, og det gikk mye melk til en så stor familie med mange barn. Det verste var å skaffe nok for til dyra for de lange vintrene. Det medførte en del farting rundt med ljåen på holmer og ellers steder de bare kunne komme til med båt. De samlet hvert strå, tørket og bar heim. Det ble ofte ungenes jobb å samle gress for vinteren. Bærplukking var også et viktig bidrag til husholdet, også da måtte en ofte i båt for å finne de beste plassene. Det gikk faktisk an å dyrke poteter også på dette værharde stedet ved ishavet. Alle i familien tok sin del av arbeidet. Barna lærte tidlig å glede seg over vel utført arbeid, noe som styrker sjølfølelsen også for de små.

Det er fortalt mye om en «leke» som en gang drev i land på stranda – et styrehus fra en båt. Det lå kanskje en dyp tragedie bak, men nå skulle det glede barna på Heikenes. I dette styrehuset lekte de mye, lekte at de førte en skikkelig stor båt ute på det store havet. Gode barndomsminner som de fortalte videre til sine egne barn, som igjen fortalte det videre til sine.

Polfarer Ole Must var kjent som en allsidig mann som kunne utføre hva som helst av oppgaver. Han kunne gjøre alt av husarbeid også. I fjøset tok han naturligvis også et tak når det var nødvendig. Ja, han steppet til og med inn som jordmor når kona skulle føde og det ikke var mulig å få annen hjelp. Det ble født fem barn også etter at de kom til Heikenes.

Alt har sin tid, epoker slutter og nye epoker starter. Ole og Johanne bestemmer seg for å flytte tilbake til Jarfjord. De eldste barna er nå så store at de må gå videre i livet, og familien finner at det blir for tungvint å bo på dette fjerntliggende stedet oppe mot ishavet. De har hatt gode år der sjøl om det og har vært tunge dager med mye slit. I 1925 flytter de fra Heikenes til Lanabukt i Jarfjord. Der har de på forhånd kjøpt eiendommen Myrstad. Tømmeret på huset Ole hadde bygd på Heikenes ble merket og fraktet til Lanabukt, hvor det ble satt opp på nytt samtidig som det ble en del utbedret. Ole bygde også nytt fjøs og en sjøbod. Den tolvte og siste ungen som voks opp, var på veg da de flyttet. Nå ble det kortere skoleveg for barna, og et enklere liv for hele familien.

Ole fortsatte å fiske mellom Grense Jakobselv og Heikenes også etter at de var flyttet til Lanabukt. Laksefisket som før, men nå sammen med de eldste sønnene. I 1927 kjøpte han motorbåten «Løven», og nå ble det enklere å komme ut på havet.

Anne-Grete er vokst opp i Lanabukt. Hun forteller at hennes bestemor var hjelpeløst vitne til drukningsulykka da Ole Must og en venn, Kristian Hansen, havnet i sjøen utenfor heimen i Lanabukt og druknet.

Anne-Grete har ellers bidratt mye til en annen artikkel i boka – om historiens kanskje mest dramatiske bjørnejakt ved Grense Jakobselv i 1907 der hennes bestefar og en venn var i nærkamp med to bjørner.

«Mustbua» på Heikenes

«Mustbua» ble stående ensom igjen der ute etter at det 1.5 etasjes bolighuset ble flyttet til Lanabukt i året 1925. Livet skulle bli for tøft å leve på Norges fastlands kanskje mest værharde sted mot Barentshavet. Vi regner med at det lille uthuset skulle fungere som fiskebu. Hytta er av og til besøkt av Ole Must sine etterkommere. De kan her overnatte og i tankene gjenoppleve noe av epoken da barn voks opp her og husdyr beitet rundt i det karrige landskapet. Mange minner knytter seg til denne lille bua, et stykke lokalhistorie kommende slekter må få vite om.

Ole Must drukner

Som sin venn og kamerat fra overvintringen i Antarktis, Per Savino, skulle Ole Must også ende sine dager på sjøen i heimlige farvann. 19. september 1934 druknet han utenfor heimen sin i en alder av 56 år. Tidligere på dagen hadde han vært i Kirkenes med motorbåten sammen med en venn og solgt dagens seifangst. De var kommet tilbake til Lanabukt ut på kvelden, ankret opp båten og var i ferd med å ro i land med en liten jolle de hadde på slep. Det var da det gikk så fryktelig galt, begge havnet i sjøen og druknet. Jollen ble dagen etter funnet hvelvet. Under sokning fant de raskt Ole Must. Kristian Hansen fant de ikke før neste sommer, etter at enka i en drøm hadde fått anvist stedet de skulle lete.

Enka etter Ole satt nå igjen med fem mindreårige barn. Det var naturligvis et hardt slag for henne å miste mannen. Det var heller ikke flust med stønader for folk som havnet i slike omstendigheter på denne tiden, midt i «de harde 30-åra» da det var vanskelig nok for alle. Det var bare å fortsette med gården og husdyra. Hun var jo heldig stillet likevel som hadde en liten gård å livnære seg av. Johanne fikk 20 år til å leve. Hun døde i 1954, 74 år gammel. Rester etter Ole Møst sin motorbåt, «Løven» ligger fortsatt i fjæra i Lanabukt.

Begge taklet polferden godt, bedre enn noen andre i ekspedisjonen ble det sagt. Men skjebnen ville at de begge skulle drukne under de mest tragiske omstendigheter på heimebane.

Vraket av «Løven» i fjæra i Lanabukt

Nærmest Sørpolen

De to polfarerne fikk nok aldri den anerkjennelsen de virkelig fortjente. Tross sin unge alder utmerket de seg som de beste under polferden, og det var nok takket være de to ekspedisjonen lyktes såpass som den gjorde. De så alltid gode løsninger, de løste konflikter med sin væremåte, og de holdt motet oppe hos de andre i ekspedisjonen når det røynet på som verst. Kanskje hadde de oppnådd større berømmelse dersom de kom fra et sted lenger sør i Norge? Det vet vi ikke. Vi vet bare at andre historiske hendelser leder tankene i den retning –  som f.eks. krigen i Finnmark og frigjøringen. Per Savio og Ole Must var gode ambassadører for Finnmark og sitt land. Vi har stor grunn til å være stolte av de to, deres etterkommere ikke minst.

Mennesker kan klore seg fast på den mest værharde utkant

Kilder

Ellen Gamnes (oldebarn av Ole og Johanne Must). Ellen har og lånt ut flere bilder.   Jenny Savio Dørmænen (barnebarn av Ole og Johanne Must). Jenny forteller at hun er i slekt med begge polfarerne.

 Ellers er opplysninger hentet fra forskjellige steder, bl.a. fra kontakter på Facebook.  Boka «Sydpolfarerne Per Savino og Ole Must Liv i grenseland» av Unni Aas Sandholm vært til god hjelp.