Denne historien er fra boken min «Kirkenes». Du kan se alle mine bøker her.

Dramaet skjedde en sommerdag ved St. Hans-tider i året 1907 i den lille bygda Grense Jakobselv, på østsiden av Russebjørnhaugen, ca. 1,5 km fra Bjørnstad. Stedsnavn som kanskje kan skrive seg fra den dramatiske bjørnejakta som vi her skal forsøke å gjengi på beste måte.  Det kom melding til bygda om at to slagbjørner hadde herjet stygt i buskapen inne på fjellet, og det var blitt funnet en ihjelslått ku et par kilometer inne på russisk side av grensa. Det ble sagt at bjørnene hadde begynt å spise av kua. Mannfolkene i bygda lå ute på sjøen og fisket lodde og sild, og det ble sendt avgårde bud om det var mulig for et par mann å dra for å felle bjørnene. Det ble karene Tharald Bye og Olaf Dahl som påtok seg det farefulle oppdraget. Tharald var 19 år den gangen. Kameraten hans, Olaf, var en erfaren bjørnejeger på 27 år. De rustet seg ut med remington rifler og godt med niste. Riflene var ikke rare greiene, rustne og holdt for ikke å være noen presisjonsvåpen. Men de rådde ikke over noe bedre. De la avgårde oppover dalen, og kom omsider til stedet bjørnene var sett sist. Der stanset de og speidet. Tiden var lite gunstig for slik jakt, lauvskogen var tett og bjørner kunne gjemme seg bak hver en busk når de skjønte de ble jaktet på. De to unge jegerne hadde begitt seg ut på et ekstremt farlig oppdrag. Her gjaldt det å ha alle sanser åpne og børsene klare.

Plutselig oppdaget Olaf noe som rørte seg langt borte, og det var de to ettersøkte bjørnene. Imidlertid var for lang til at de kunne regne med å treffe med de våpnene de hadde og resultatet kunne bare bli at de skremte bjørnene langt avgårde. Karene la seg til å vente, og det kunne ellers gjøre godt med litt hvile etter den lange marsjen. Bjørnene nærmet seg, etter en halvtimes tid var de så nært at karene vurderte det som bra skuddhold. De la børsene an og tok sikte på hver sin bjørn. Så talte de til tre, og skuddene gikk av. Den ene bjørnen kastet seg bakover og var død. De måtte de forvisse seg om, og ble raskt enige om at skuddet hadde vært dødelig og at bjørnen døde momentant.

Den andre bjørnen lusket videre oppover lia, muligens skadeskutt, til den ble borte i lauvskogen. De gikk i samme retning som de hadde sett bjørnen gå, en uhyre farlig marsj hvor den sinte og kanskje skadeskutte bjørnen når som helst kunne komme byksende fram fra krattskogen. De gikk hele tiden med børsene klare, og de brøt kvister som de kastet foran seg for om mulig å villede bjørnen om han skulle være i nærheten. Men borte var bjørnen. De tok så en lang runde, fortsatt ingen bjørn å se, men i den tette lauvskogen kunne den jo ligge klar for angrep når som helst. Tharald ville gå for å sjekke et område på egen hånd, men han var ikke kommet langt før har hører et voldsomt brøl og et skudd. Han vender fort tilbake og oppdager at bjørnen var gått til angrep på Olaf. Den hadde ligget der i buskene likevel, klar for angrep og en grusom hevn. Olaf hadde mistet børsa, men klarte likevel på et vis å holde bjørnen unna så den ikke fikk bite. Et skudd til smalt, denne gangen fra Torvald sin børse. Da skulle det fryktelige skje, kula traff Olaf i lårbeinet som da ble smadret. Den sinte bjørnen holdt en labb på hver av skuldrene til Olaf, men sterk som han var klarte han likevel å holde bjørnen unna. Da tok Tarald sin store finnekniv og sprang på bjørnen for om mulig å redde kameratens liv. Tarald har fortalt flere om denne opplevelsen – om at den sinte bjørnen da vente seg mot han og brølte så skummet veltet ut av munnen. Den klemte med inntil seg med de kraftige labbene og klørne hans skar nedover ryggen, og vi rullet rundt, kunne Tarald fortelle. Det endte med ryggtak, og da så Tharald sitt snitt til å ta handa inn i munnen på bjørnen for å holde tunga hans. Han visste at den da ikke kunne bite. Det svære dyret reiste seg, og de rullet rundt. Tilslutt lyktes det Tharald å få kjørt kniven i han. Det ble fulltreff, han traff bjørnen rett i hjertet, og den var død i samme øyeblikk.

De hadde tatt to bjørner, en bragd som ville gi stor respekt. Men sjølve var de nesten mer døde enn levende. Verst var det for Olaf som det sto om livet for. Begge blødde sterkt, de måtte til folk for behandling om de skulle ha en sjanse. Tharald hadde føttene i noenlunde stand, og han sprang det han var god for fram til folk for å få hjelp, og da i første rekke få noen til å hente kameraten som lå igjen med ødelagt fot.

Det var ennå natt da Tharald nådde fram til folk. Han fikk vekket en kar som organiserte det videre redningsarbeidet. Han fikk samlet sammen hester og folk. Tharald slapp å tenke på å være med.

Ut på dagen kom redningsfolka til bygda med Olaf og de to bjørnene. Olaf fikk et langt sykehusopphold. Foten måtte amputeres, men han fikk beholde livet.

Skriv ut