Denne historien er fra boken min «Stadsbygd – Før i tia». Du kan se alle mine bøker her.

Vi som har levd en stund og husker Paul Tung forbinder han ikke akkurat som en bureiser/ jordbruker. Det er forretningsmannen Paul Tung vi husker. Riktignok starta han som bureiser. Han fikk fradelt noe delvis oppdyrka utmark av heimgården på Tung. Der var det å ta fatt med hakke og spade, slik det var for de fleste på den tiden. Det var smått med materielle ressurser, også for Paul, men han hadde et pågangsmot og en energi de færreste kunne stille med. Driftsbygning kom snart opp, og like etter hovedbygning. Bare noen få år etter stod et større forretningsbygg nedenfor gården sentralt like ved hovedvegen og sentrum. I første etasje ble det etter hvert forretning. I andre etasje leilighet for familien – kona Edith, og barna Per Anders og Inger.

Han satset i første omgang på byggevarer og et lite sykkelverksted hvor han reparerte sykler. Paul så alltid råd for det meste når folk kom til han med ting for å få reparert. Jeg husker jeg ønsket meg rattkjelke. Men det var det ikke penger til på budsjettet heime. Far fikk tak i en gammel havarert spark som noen hadde kastet. Da gikk naturligvis turen til Paul Tung. Joda, Paul så løsningen han – det skulle bli rattkjelke til meg. Han skulle sveise konstruksjonen, deretter skulle far ordne treverket. Det ble en fin rattkjelke husker jeg, og det gikk ikke mange dagene før jeg kunne presentere min nye kjøredoning for de andre gutta i vemundstadbakkene. Sannelig gikk det unna. Var det blankis tok vi tok fart helt fra toppen. Da stoppa vi ikke før etter at vi hadde passert Åsvang forsamlingshus.

Det var ofte travelt for Paul i butikken og på verkstedet. Han skulle jo være begge steder samtidig.  Han sa aldri nei når noen trengte hjelp. Jeg husker godt en gang jeg var med far, eller det var mor, og skulle få noe sveiset. Det tok tid. Jeg ser Paul for meg den dag i dag der han dukker opp med et blidt ansikt og sier: «Nå skal det snart bli.»  Dette gjentok seg flere ganger. Men tilslutt ble arbeidet ferdig. Noen ganger han hadde god tid, og da ble det mye hyggelig prat. Husker han og far diskuterte om alt mulig fra lokale saker til verdenspolitikk.  Det var alltid trivelig å være med på butikken til Paul Tung.  Det var ikke slik på andre butikker.

Paul var en fremragende forretningsmann. Han hadde etter hvert et bredt vareutvalg. Hadde han ikke varen kunden etterspurte, så skaffet han varen – om det så var nål til en symaskin, eller kvernstein til mølla, så spilte ikke det noen rolle. Et gammelt forretningstriks er å «nøyte» salget, altså få solgt litt mer hver gang enn det kunden opprinnelig mente. F.eks. la bensinpumpa gå over det kunden ba om. Det er jo lett når en prater mens en fyller. Jeg husker godt når vi skulle ha noe i løs vekt og Paul står der og veier opp. «Det blir litt over det du. Har det noe å si?»  Og så var det ofte folk spurte om prisen på en vare de egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe, men som fristet litt der den lå. «Nei, jeg har ikke prisen i hodet, pleide han å si – «men det er visst ikke stort. Når kunden skal betale og Paul blar opp prisene, sier han: «Den var litt dyrere enn jeg trodde». Da var som regel kunden så innstilt på handel at det ble kjøp likevel. Hadde ikke folk penger på dagen, så var aldri det noe problem.

På femtitallet og utover begynte motorsykler og mopeder etter hvert å bli et vanlig syn på bygda. Ryktet om at hos Paul Tung gikk det an å skaffe seg en slik eksklusiv kjøredoning på avbetaling spredde seg raskt. Det gikk stort sett greit i de fleste tilfellene. Men noen kunne være tregere med betalingen enn andre den gangen også. Husker en gang far fylte bensin hos Paul. Det var vanlig at selgeren fylte på bilene den tiden, og da gikk naturligvis praten om løst og fast.  Paul spurte så far: «Har du sett noe til Nils i det siste da?» (Jeg kaller han Nils her).  Joda, svarte far, treffer han jo av og til. Da sier Paul: «Ja, ja – det er ikke så greit.»  Dette ble et slagord heime hos oss i mange år etterpå, da selvsagt med et annet navn på personen det gjaldt. Jeg mener å huske at saken ordnet seg tilslutt – «Nils» var bare litt treg.

En gang mor hadde gjort et større innkjøp hos Paul Tung. Jeg mener å huske at det dreide seg om en ny symaskin som Paul skulle kjøre heim. Vi hadde ikke bil på den tiden. Paul ytet alltid topp service. Ja, han stilte opp med bilen ellers også, om noen av oss trengte skyss, hjelpsom som han alltid var. Denne dagen var også min bror, Øystein, med på handleturen. Han var ikke gamle karen da. Det var ikke mye tilrettelagt for biltransport heime hos oss siden vi ikke hadde bil i familien. Paul måtte rygge et kort stykke fram til husene for å slippe å snu på gårdsplassen som var nokså trang. Det gikk bra – helt til Øystein åpnet bakdøra på bilen og den gikk inn i skråningen og ble ødelagt. Da var Paul lei seg, og Øystein ikke mindre. Det ordnet seg også den gangen husker jeg.

Paul Tung var en aktiv og engasjert mann i heimbygda. Han var i mange år medlem av kommunestyret, og hadde ellers en rekke kommunale verv. Han hadde tillit over alt og var personlig venn med mange. Han deltok også i kristelig arbeid i bygda. Kjent er han også for sin innsats i å bygge ut skikkelig vannforsyning i bygda. Han var første styreformann i Stadsbygd Vassverk. I 1958 ble en stor del av hovedbygda tilkoblet og kunne da tappe vann fra Kårlibrønnen. Paul var også sterkt opptatt av samferdsel i det han i flere perioder var formann i den lokale kommunikasjonsnemnda.  Han var og en periode med i representantskapet i Fosen Trafikklag A/S. Han fikk dessverre ikke oppleve å se ferjene gå mellom Rørvik og Flakk.  Stor innsats gjorde han og som styreformann og medeier i Stadsbygd Teglverk.

Historiene om forretningsmannen, lokalpolitikeren og folkevennen Paul Tung er uendelig mange. Denne helt spesielle mannen ble nærmest en legende. De mange historiene om han vil leve videre. Paul gikk så alt for tidlig bort, knapt 64 år gammel. De beste av oss har en tendens tendens til å gå bort først.

Da Paul bomma på Prestbrua

Som nevnt var Paul Tung en engasjert mann på mange områder i bygda. I Stadsbygd Teglverk var han både styreformann og en stor aksjonær. Redd for å ta et tak når det gjaldt vanlig arbeid i bedriften var han heller ikke. Altså en driftig kar på alle områder.

En gang han skulle være med Karl (Kalle) Schei f. 1932 til Røberg kai med et stort lass teglstein holdt det på å gå fryktelig galt. Det var galt nok å havne i Prestelva, men det gikk heldigvis bra med begge karene.

Det var Kalle med sin traktor som hadde kjøreoppdraget for teglverket. Paul skulle være med og laste/losse stein, det ikke var ikke så lettvint med datidens hjelpemidler – eller rettere sagt, mangel på hjelpemidler. Da var det praktisk å være to når store ordrer skulle ekspederes. Det gikk bra med lasset nedover til Røberg, og de fikk steinen ekspedert på kaia.  Alt var bare fryd og gammen da de startet på heimturen. De to karene hadde mye å prate om. Paul ville gjerne overta rattet på tilbaketuren, og det var helt greit for Kalle. Det gikk fint det første stykket – til de kom til Prestbrua. Om hvorvidt karene pratet seg bort, eller det var noe langs vegen som distraherte Paul vites ikke – han traff i hvert fall ikke på brua, da den var da nokså smal. Det bar naturligvis rett i elva. Hendelsesforløpet her er noe uklart, men begge skal ha falt av traktoren, en Fordson Major, sikkert ikke med verken veltebøyler eller hytte. Det skal ha vært is i elva, men hva det hadde å si for utfallet av ulykken er vanskelig å si. Kalle kunne fortelle at han havnet på isen. Han verken så eller hørte noe til Paul. Alt var stille. Plutselig bryter Paul sin velkjente stemme stillheten med en like velkjent kommentar: «Va det no meir da du»?

Bildene til denne artikkelen er utlånt av Inger Tung.