Denne historien er fra boken min «Stadsbygd – Før i tia». Du kan se alle mine bøker her.

Serine kom fra Kvidal, bare 22. år gammel ble hun gift med Johan O. Schei (1827-1865) og flytta til Schei. Men ekteskapet varte bare i 5 år. Johan døde bare 38 år gammel. Etterkommerne vet ikke dødsårsaken, og ikke har de klart å finne noe svar heller i ettertid på hvorfor han gikk bort så tidlig. Serine ble seinere gift med bror til sin avdøde ektemann. Det ble ingen barn i dette ekteskapet. Hun ble enke på nytt i 1890.

Serine var en arbeidsom og nøysom kvinne. Hun var aktiv i det kristelige foreningslivet i bygda og kjent for at hun hadde omsorg for sine medmennesker. Bedehuset sto Serines hjerte nært. Da huset ble bygd i 1906 var det et stort løft, men penger til et skikkelig solid tak var det ikke da, så det gikk ikke mange årene før det ble nødvendig med nytt skikkelig tak. Det er sagt at det ble lagt spontak i begynnelsen, men det ikke bekreftet. Spontak holder ikke mange årene.

En del av kåret hennes var at hun skulle få ha sitt eget melkespann på 15 l. å levere på meieriet. Det skulle være hennes inntekt i rene penger. I tillegg fritt husrom og mat produsert på gården. Serine hadde leveranse nr. 204. Nummeret står på en lapp festet til lokket, det synes ikke på bildet.

Serine kostet nytt tak på bedehuset

Da Stadsbygd bedehus trengte nytt tak i midten av 20-tallet la Serine 800 kr på bordet til styret for huset. Det skulle være skifertak som holdt i mange år. 800 kr var mye penger på den tiden. 1920-30-årene var en vanskelig tid for de fleste. Serine hadde med sin nøysomhet klart å spare opp en del penger, og bedehuset sto hennes hjerte svært nært. Derfor ville hun gi disse pengene slik at huset fikk nytt tak. På den tiden hadde hun nettopp mistet et kjært barnebarn, en liten jente på 4 år, også Serine – oppkalt etter bestemor. Vi vil tro stundene på bedehuset ga henne trøst i den tunge tiden som fulgte.

Lille-Serine døde i skarlagensfeber i 1904

Skarlagenfeber var en farlig sykdom før vi fikk penicillin. Og den var smittsom. På et rom i andre etasje på Schei lå den lille jenta, Serine, på 4 år og kjempet. Bestemor Serine pleide henne hele tiden og var hos henne, hun ville så gjerne ha den oppgaven. «Om jeg blir smittet betyr ikke det så mye, jeg er gammel – det er verre med dere yngre», sa hun.

Lille –Serine sovnet stille inn, hun ble bare 4 år. En engel hentet henne. Bestemor fikk enda mange år å leve. De siste årene fikk Serine grå stær på øynene. Det var ikke mye å få gjort med den sykdommen heller på den tiden, og etter hvert forsvant synet hennes helt. De yngre i familien ville flytte ned senga hennes, men det satte hun seg imot. «Jeg teller trinnene i trappa, og da går det bra», svarte hun.

Da året 1928 kom var et langt og strevsomt liv over for bestemor på Schei. Hun fikk dra ut på den samme reisen som lille-Serine for å møte henne igjen der hun var.

Skriv ut