En levende legende. Her i stua på Stadsbygd Eldresenter. Foto: Harald Andresen, 3.januar 2018.     

Jeg tar en telefon til Sverre og spør om det er mulig å få en samtale med han om gamle dager før min lokalhistoriske bok nummer to går i trykken. Sverre svarer ja som ventet, og vi avtaler neste dag, 3. jan., på eldresenteret der Sverre bor. Det er for øvrig ikke første gang Sverre og jeg prater lokalhistorie, den spreke 92-93-åringen har bidratt mer eller mindre til flere artikler både i min første bok, Staværingen, og til denne boka. Det har vært noen turer for å få en prat med Sverre, og ellers flere av beboerne ved eldresenteret.

Det er så godt å bo her på Stadsbygd Eldresenter, sier Sverre. Jeg skjønner han godt. De som klager på eldreomsorgen i Norge burde ta en tur til Stadsbygd Eldresenter for å se hvordan eldre pleietrengende har det her i bygda. Mens vi prater kommer hyggelige damer rundt med kaffe og kake. Sverre liker tydelig en liten flørt, og jeg må bare minne han med et smil om styret rundt en kjent rikspolitiker som pågår i disse dager. Den spreke 93-åringen har en upåklagelig humoristisk sans.

Sverre voks opp i Haltveien som den yngste i en søskenflokk på tre. Foreldre: Ole Olsen Vemundstad (1882-1945), og Ellen M. Sivertsdatter Reinsbakken (1884-1972). Faren drev fiske i tillegg til småbruket. Det var både Lofoten og Gjeslingan, og det holdt han på med fram til 1933. Da ble det fjordfiske med garn og færing, i kombinasjon med småbruket. Både Sverre og den fem år eldre broren, Olav, fikk være med å dra garn. Med småbruk og fjordfiske lærte brødrene seg tidlig å arbeide. Slik var det den tiden, arbeid og plikter gikk foran lek og fritidssysler.

Skoletiden

Sverre minnes mange morsomme episoder fra skoledagene, gutter var gutter den tiden også. Spesielt godt husker han at de i friminuttene stakk seg bort for å spille kort, og for å ta en røyk. De hadde et sted like oppe i Dålåveien hvor de møttes for å spille kort. Dette kom naturligvis lærerne for øret. Olav Engdal tok affære og ville ha navnene på synderne. Kortspill var en vederstyggelighet på den tiden, så dette måtte det bli slutt på, mente Engdal. Han tok Sverre i forhør og spurte: «Hvem har lært deg å spille kort.»  Sverre var rask til å svare: «Ingen har lært meg.»  «Det var det verste», sa Engdal – «Sverre Bakken var med, og ikke du». Det kunne ikke stemme, mente han. En annen gang husker Sverre det ble oppdaget at flere gutter dro ned til teglverket for å røyke i langfriminuttene. Martin Tung var regnet som aktiv på det området, og det kom Engdal for øret. «Jeg syns det lukter røyk av deg, Martin», sa Engdal en dag etter langfriminuttet. «Jeg kan ikke for at jeg må bruke jakken til Ola, bror min», svarte Martin kjapt. De fleste guttene kom seg ut av vanskelige situasjoner også på den tiden. Sverre husker godt at han hadde 17 forskjellige lærere i løpet av skoletiden. Det var mye for en skoleklasse på den tiden. I småskolen hadde de Signe Berg alle tre årene. Seinere ble det bare skifte av lærere, noe Sverre mener hadde med arbeidsforhold og manglende samarbeidsevne mellom lærere og skolestyrer å gjøre. Det var den gamle skolebygningen på Askjem skole den tiden. Ny skolebygning kom ikke før høsten 1955. I dag heter skolen Stadsbygd skole.

Jordbær hovednæringen

Sverre og broren, Olav, drev gården sammen til broren døde i 1974. På det meste hadde de 3 da med jordbær. Omtrent samme areal med potet, og med grønnsaker. I tillegg hadde de 2 kyr og en hest, fjording.

Sverre forteller at han var 12 år første gangen han reiste til torget i byen alene med jordbær. Og det ble flere turer. Han husker godt en gang på torget han ble stående sammen med en kar fra Lensvik. Han het Johan Landrø, og Sverre husker bæra han solgte var veldig stor og fin. Landrø tok 60 øre literen for bæra, husker Sverre. Sjøl tok han 50 øre. Det måtte brukes litermål som var godkjent for kjøp og salg med justervesenets merke på. Ikke lett å skjønne hvorfor det skulle være så viktig når bæra hadde forskjellig størrelse, men slik var det den gangen.

Sverre spurte Landrø om han kunne få kjøpe noen avleggere om han tok turen til Lensvik. Ja, det skulle han få bare han ringte og avtalte først. 15. mai reiste Sverre til Lensvik. Fosenbåten gikk da direkte over fjorden fra Røberg, og det var en kort båttur. Sverre hadde sykkel med, og fra kaia i Lensvik syklet han til Landrø sin gård. Landrø ordnet i stand 500 jordbærplanter som han kunne få med til Stadsbygd. Da Sverre skulle starte heimturen neste dag snødde det så mye at han nesten ikke skulle komme seg til kaia med sin dyrebare last jordbærplanter, og bedre var det ikke fra Røberg og heim til Haltveien. Det var en skikkelig «attpåvinter», som folk pleier å si. Men snø i mai er som gjødsel i jorda, pleide de gamle å si, og den forsvinner fort. 18. mai var plantene i jorda.

Da plantene etter hvert begynte å gi avling var naboene raskt på plass for å beskue den nye store jordbæra, og det ble fort spørsmål om å få avleggere. Noen fikk vel, men de måtte selvsagt ha det meste sjølve på gården og for videre utplanting.

Det ble ikke så mye salg på torget, lettvintere var det å levere bæra til Stadsbygd Handelssamlag som på den tiden var en stor avtaker når det gjaldt jordbær og andre landbruksprodukter. Handelssamlaget hadde lastebil til byen hver dag – ja, ofte to i travleste jordbærsesongen. En kjent oppkjøper i byen, Drotninghaug, var og av og til innom og kjøpte jordbær husker Sverre.

Det var ganske arbeidskrevende å holde ugresset unna denne tiden før det ble vanlig å bruke plast i åkrene. Da det kom på markedet et nytt redskap, en slags piggharv, så reiste broren, Olav, til byen og kjøpte en slik, forteller Sverre. Hesten dro denne harva mellom radene, og det lettet arbeidet med å holde åkrene rene for ugress betraktelig. Den nye redskapen vakte begeistring blant mange jordbærdyrkere i bygda, blant andre Ingebrigt Grønning (Håggån).

Sverre husker de fikk den første traktoren på bruket i 1970, en Fiat på 22 hk. Hesten, en fjording, beholdt de fortsatt en tid. Denne traktoren hadde de fram til ca. 1980 da den ble erstattet med en større firehjulstrekker.

Da broren, Olav, døde i 1974, gikk det etter hvert tilbake med jordbærdyrkinga. Sverre forsøkte en tid å leie hjelp til plukking, men gikk snart lei. Det hele ble for arbeidskrevende. Arealet minket for hvert år ettersom plantene ble eldre. Men ellers gikk det sin gang på bruket. Sverre var aktiv i småbrukerlaget, og var også med i styret for laget en periode.

Fra guttedagene husker Sverre at det og ble forsøkt sauehold. Men det ble ingen suksess, ettersom han kan huske. De hadde en sau, og denne leide de en dag opp til Nils Pukstad som hadde vær. Bedekkingen ble ikke helt vellykket, for neste morgen ble sauen funnet død i bingen sammen med væren. Hvordan det hadde skjedd var vanskelig å si, den var vel vant til flere søyer på en gang, og da kunne det lett ha blitt i meste laget for den enslige søya. Nok om det. Sverre husker i hvert fall han og faren gravde ned sauen der, og at de fikk et juletre av Nils, kanskje som et lite plaster på såret. Sverre var da 7-8 år ettersom han kan huske. Siden ble det ikke gjort flere forsøk på saueavl.

Krigens dager

I boka Staværingen forteller Sverre en helt spesiell historie om en gjest han hadde til frokost en morgen heime i Haltveien i krigens dager. Vi kan ta med noe av denne historien også her. En tidlig sommermorgen ble Sverre vekket av sin bror, Olav, med beskjed om at nå måtte han stå opp for det satt en lurvete mann nede på kjøkkenet og spiste frokost, og sjøl måtte han dra til Røberg og Staværingen med jordbær som skulle til byen. Da Sverre kom ned på kjøkkenet satt mannen der og spiste, som broren sa, og det virket som det var en stund siden sist han hadde spist. Det ble ikke vekslet mange ordene, Sverre skjønte fort at det var best ikke å vite noe slik tiden og forholdene i landet var. Da mannen hadde spist dro han bare videre.

I ettertid fikk Sverre vite at det var selveste motstandsmannen og patrioten Johan Moan fra Leksvik han hadde hatt besøk av. Moan hadde klart å rømme fra bandeklosteret til Henry Oliver Rinnan i Jonsvannsveien i Trondheim hvor han ble kraftig torturert. En god nordmann som bodde på Byneset, Olav Frøseth, rodde seinere flyktningen over fjorden til Stadsbygd. Det var et meget farlig oppdrag i lyse sommernatten. De var utstyrt som fiskere om de skulle bli stoppet av tyskerne.

Etter Sverre sin meget interessante historie gikk det lett å spore hvem som med stor fare for sitt eget liv rodde Johan Moan over fjorden – han ble seinere far til den kjente politikeren, tidligere fylkesordfører, Arnt Frøseth. Da jeg nevner saken for Arnt, svarer han: «Han far nevnte ikke denne saken for meg, jeg fikk høre om den av min mor.»

Johan Moan kom seg videre trygt over til Sverige etter å ha levd i skjul en tid i heimbygda Leksvik. Fra flyktningmottaket i Kjaster ble han overført til de norske polititroppene på Tappudden, og han var med og rykket inn i Norge under frigjøringen i maidagene 1945.

Mer om denne saken i boka Staværingen.

Nyheter fra London

Tyskerne samlet inn alle radioapparater som fantes på bygda. Det ble slått sterkt ned på de som forsøkte seg på å gjemme unna apparater. Men folks oppfinnsomhet og kreativitet var stor. Mange hadde såkalte krystallapparater, men de ga svak og dårlig lyd. Sverre forteller at han hadde et slikt apparat. Han kjøpte en forsterker til grammofonen hos Rian musikkforretning i Trondheim, og denne koblet han til krystallapparatet med godt resultat. «Stemmen fra London» ble klar og tydelig, og hver sending ga nytt håp.

Så kom dagen 7. mai 1945. Ryktene kokte. Over alt hvor folk møttes i bygda var den kommende freden tema – på handelstrappa, i meierigården, posthuset osv. Alle ville vite om den de møtte hadde hørt noe. Bror til Sverre, Olav, var og ute og gikk en tur, og på vegen møtte han Johan Askjemshalten, en nabo. Han inviterte Johan heim for å høre kveldens sending fra London kl. 22.00. Der ble det bekreftet – Norge var fritt. Fjordene og fjellene tilhørte igjen oss, bare oss. Vår kamp var kronet med seier. Dagen etter startet feiringen. Og det var bare en uke til 17. mai. Bygda begynte å koke i gledesrus.

Rørlegger og tømmerhogger

Da Stadsbygd Vassverk bygde ut ledningsnettet utover bygda i siste halvdel av 50-tallet ble det pågang av folk som ville installere vannklosetter i husene sine. Sverre forteller om mange slike jobber han påtok seg som sjøllært rørlegger. Det var ikke så strenge krav på den tiden verken til opplegg eller avløp. Han forteller også at han ordna vannklosett heime i et rom under trappa da hans mor var 80 år slik at hun skulle slippe å gå ut i all slags vær. Det skjedde mye på dette området på 50-tallet, snart ville folk ha egne bad i husene også.

Sverre forteller at han og var på tømmerhogst i Meråker to vintre like etter krigen. Han var da sammen med Elias Aune og Arne Halvei. De bodde i en skogstue hvor det var kokke som sørget for skikkelig matstell og renhold. Et tungt, men friskt arbeid.

I fire vintre var han i Breilia på skogsarbeid. Han forteller om Arne Breili som en grei arbeidsgiver. En gang først på 50-tallet kom Arne på besøk hos han i Haltveien, forteller Sverre. Han trengte tømmerhogger for han hadde fått bestilling på tømmer til to store bygg, pensjonater, i Vanvikan. Det var til Rolf Lyng og til Leif Andresen som begge skulle ha pensjonater klare til ferjeåpningen i 1955. Dette var i oktober måned. Sverre ble med Arne til de store skoger i Breilia, og snart var han i gang med tømmersvansen.

Fant kjærligheten i godt voksen alder

Sverre forteller gjerne om sitt livs kjærlighet, 12 av de beste årene i hans liv, en lang historie som startet på tur over Vestfjorden til Lofoten om bord i Hurtigruta. Her følger en del av den fine historien.

Sverre hadde meldt seg på en busstur til Lofoten sommeren 2001, arrangert av Stadsbygd Sparebank. Med på turen var mange han kjente, men også noen han kjente mindre til. Slike turer pleier å være veldig populære, det er lett å komme i samtale med folk, og alltid mye å prate om på reiser.

Sverre har alltid hatt lett for å prate med folk. På turen over Vestfjorden kom han i prat med en dame ved navn Inger Oline Fossan fra Rissa. Hun var enke, hadde vært gift med Andreas Knutsen Fossan (1906-1979). Gården deres ble tatt av raset, 24. april 1978, et drøyt år før Andreas døde. Hele gården gikk med. Sønnen, Knut Georg, bygde opp ny gård på Rødda, ved Skogly samfunnshus. Inger hadde vært enke en tid da hun ble med på denne turen til Lofoten. Hun var til da ukjent for Sverre.

Det ble en riktig trivelig tur ettersom Sverre forteller. Han og Inger fant tonen fort og ble godt kjente. Men allting har en ende, det har også trivelige bussturer. Men en ende er ofte starten på noe nytt. Vel heime helga etter kaster Sverre stadig blikket bort på telefonen. Skal han våge å ringe Inger. Etter mye skal, skal ikke, så ringer han. «Kan du tenke deg å bli med meg på middag i Råkvåg», spør han. Sverre visste Inger var fra Råkvåg, så det var nok et godt diplomatisk trekk av han å foreslå nettopp Råkvåg. Inger takker ja til innbydelsen nesten før han får avsluttet spørsmålet. Det ble en helt fantastisk fin dag. På turen utover til Råkvåg foreslår hun at de etter middagen skulle ta kaffen hos bror hennes, Gunleif. Sverre kjente Gunleif godt fra Heimevernet, så det syntes han var hyggelig. «Kveldsmaten tar vi heime hos meg», foreslår så Inger på turen tilbake heimover.

19. desember 2001 blir de viet til rette ektefolk på prestekontoret med Petter og Randi Larsen som forlovere, uten å informere øvrige familie om begivenheten. Få dager etter, på lille juleaften, er en stor del av familien samlet. Til alles store overraskelse kunngjorde de nygifte: «På tirsdag giftet vi oss».

Gode år kom. Inger var et fantastisk menneske slik Sverre framstiller henne mens vi prater. Sverre forteller om mange fine turer de var på sammen – bussturer, og ferier i varmere strøk. To turer til Kanariøyene. Inger var glad i å danse, men Sverre ikke var videre bevandret på det området. Inger visste råd, de ordnet musikk heime og satte i gang med trening. Det gikk framover. Sverre forteller med et smil at han til og med kastet seg ut i den såkalte fugledansen en gang på Savalen. De var alene på gulvet, og det gikk så det kvitret til stor applaus fra de andre i salen.

Sverre fikk alvorlig kreft i 2010, og han var døden nær. 30.oktober 2011 går Inger bort etter en tids sykdom. Sverre vant kampen mot kreften og fikk fortsette, alene. Minnene om Inger og den tiden de fikk sammen har han tatt godt vare på. I dag er han en frisk beboer på Stadsbygd Eldresenter som sprer humor og glede blant de andre beboerne, betjeningen og besøkende. Med sitt gode minne og klare tankegang er han en stor ressurs for oss som er interessert i bygdas lokalhistorie.