Et gammelt og velbrukt slagord sier at den må «æres den som æres bør». Det har ikke alltid vært slik opp gjennom historien. Da Kristoffer Columbus hevdet at han hadde oppdaget Amerika, og høstet stor ære for det, så var verdensdelen for lengst oppdaget av Leiv Eiriksson og norske vikinger.

Når det gjelder helleristningene ved gården Stykket i Stadsbygd, så var disse også oppdaget tidligere – før den mye omtalte skoleklassen fra Trondheim var på sykkeltur i «bergan», den gamle vegen mellom Stadsbygd og Rørvik. I over 40 år er vi nå blitt fortalt om denne skoleklassen med den navngitte eleven som i følge Wikipedia og en rekke andre kilder skal ha gjort oppdagelsen våren 1977, en historie vi i grenda ved Tranghaugen har visst ikke var helt som den burde.

John Egil Trangmyr og Cato Helseth vokste opp i den lille grenda like ved helleristningene. Guttene har mye å fortelle om lek i området, og minnes barneåra med glede. De klatret i små fjellvegger og i trærne etter fuglereir. En gang oppdaget de en hegrekoloni ovenfor den gamle vegen med 7 – 8 reir. De så hegrer fløy i skytteltrafikk med fisk fra fjorden, og skjønte raskt det måtte være reir lenger oppe. Noen ganger klatret de opp til reirene og fikk tak i egg, en meget farlig sport. Syklet på de mosebelagte fjellene gjorde de også. Hjelmer og andre former for sikkerhet og beskyttelse var det ingen som tenkte på den tiden.

En dag oppdaget de noen riss på en glatt delvis mosebelagt fjellvegg like ved der de pleide å klatre noen ganger. Dette gjorde guttene nysgjerrige. De så etter hvert at det dreide seg om tegninger av dyr,

Cato husker godt da de fant dyretegningene

Da jeg begynte å nøste i saken i fjor, så skrev Cato til meg følgende:

«Vi var og lekte utenfor vegen ved snuplassen der. Det var da jeg oppdaget noen streker i berget. Vi flyttet oss litt lenger opp, og fikk se det tydeligere. Regnvannet som rant nedover berget, og sollyset imot gjorde det mulig å se disse dyrene. Vi var veldig fasinerte husker jeg.»

Ingen av guttene husker årstall og årstid, de finner ingen andre hendelser de kan forbinde oppdagelsen med. Sommeren 1976 er det vi kommer fram til kan være det mest tenkelige. Vi skjønte ikke hvilken stor oppdagelse vi hadde gjort, men at det var noe spesielt var vi klar over. Vi fortalte om dyretegningene til noen voksne, og til lærere på skolen, husker Cato. Men noe videre ble det ikke utav det, ikke før skoleklassen var tilbake i byen etter sykkelturen. Da ble saken slått stort opp.

Guttene, som i dag er godt voksne karer, har ikke ofret denne saken så mange tanker i løpet av alle disse årene. Det er etter oppfordring de nå står fram. De er ydmyke og tydelig ikke ute etter å ta æren fra han som er navngitt som oppdageren. Men samtidig mener de at rett bør være rett når historie skrives. Det er ikke hver dag, for ikke å si hvert hundreår, barn som leker oppdager noe så til de grader spesielt like ved der de bor. Det kan nok for guttene den gangen ha føltes litt bittert å være vitne til at en skoleklasse fra byen fikk høste stor ære og ros for noe de allerede visste om, selv om de to ikke akkurat vil vedgå dette i dag.