Da Markus Gløtten skulle spreng brønn på gården Egseth.

En sterk historie fra første krigsåret om en sprengningsulykke som kunne gått mye verre enn den gjorde. Historien er omtalt i min bok «Stadsbygd før i tia», men som ofte når en historie skrives, eller fortelles, så dukker nye detaljer opp i ettertid.

Ola K. Egseth (1897-1978) trengte større brønn på gården, og for å få dette til måtte det sprenges fjell. Til denne jobben engasjerte han Markus Gløtten (f.1892) som bodde på Tørstad, ikke lange gåturen fra Egseth. Markus hadde en del erfaring med sprengning fra veganlegg rundt om i bygda hvor Alfred Nobels dynamitt var blitt brukt.  Det var ikke så strenge krav til slike jobber på den tiden.

Det ble bestemt at Einar Sylthe (f.1927) skulle være med som hjelpegutt under sprengningsarbeidet. Hans jobb var å sørge for nok granbar til å legge over. Gummimatter var naturligvis ikke noe tema, men granbar var det nok av. Einar var da ca. 14 år. Historien glemte han aldri.

Endelig var alt klart og lunta skulle tennes, og karene var naturligvis spente på resultatet. Markus fikk lett fyr på lunta og var klar til å rope «varsku her» som seg hør og bør under slike operasjoner. Men han rakk knapt åpne munnen før det smalt noe aldeles forferdelig med et påfølgende inferno av røyk, stein og granbar – og to sprengningsarbeidere som ble slengt langt av lufttrykket.

Bonden sjøl på Egseth var raskt på stedet da han hørte det smalt, han ville naturligvis sjå hvordan det hadde gått. Han rakk ikke å se i brønnen for rundt på anleggsstedet surret de to sprengningsarbeiderne rundt omtåket og hardt skadet.

Ola ringte øyeblikkelig dr. Hårsaker, her var det ingen tid å miste. «Kom øyeblikkelig», ropte han i telefonen – «du vet ikke hvordan de ser ut». Hårsaker pleide å være svært rask når det røynet på. Han skjønte fort at de måtte til sykehus, så han tok litt førstehjelp og fikk rekvirert båtskyss til byen.

Karl og Bjarne lå klare med utroerbåt i fjæra da Hårsaker kom med de skadde. De fikk raskt rodd pasientene ut til motorbåten, maskinen ble startet og brødrene Rørvik ga det de hadde å gi mot byen og sykehuset. Einar mintes likevel overfartstiden lang. Vanlig overfartstid fra Rørvik til jernbanebrua pleide å være en time. For mange syketransporter kunne denne timen bli for lang – den syke nådde ikke sykehuset i tide. Det sto ikke om livet for Markus og Einar, men det hastet likevel. Dr. Hårsaker fant det ikke nødvendig å følge de skadde. Han ringte sykehuset som sørget for at det sto ambulanse klar på kaia til Stjerna kom inn kanalen.

På sykehuset ble karene tatt godt imot. Einar ble på sykehuset i tre uker, noe som høres utrolig i dag. Om Markus ble like lenge kunne ikke Einar huske, men trolig fikk han reise heim tidligere. Mye stein dypt under huden måtte opereres bort. Det var umulig å få bort alt i løpet av tiden han var innlagt, så Einar måtte inn på sykehuset flere ganger for å få tatt bort stein som han kjente ville ut.

En stygg ulykke som kunne fått mye større konsekvenser for begge, f.eks. om det hadde gått ut over øynene. Einar mente han etter forholdene slapp rimelig unna. Øresus skrev seg kanskje fra uhellet, men ikke noe mer ut over det. Han var en sterk mann hele livet.

Årsaken til den fatale ulykken var lunta, der var Einar sikker i sin sak. Det var mye snakk om «kriselunte» under krigen, altså lunte av dårlig kvalitet.

Kirurgisk overlege Epharim Wolff Koritzinski

Einar likte å fortelle om overlegen ved sykehuset som opererte han. Koritzinski var en fremragende kirurg ved Trondheim sykehus på den tiden, Einar hadde gode minner om han. Han arbeidet ved Trondheim sykehus fra 1933 til 1941, så Einar`s sykehusopphold var på slutten av hans legegjerning. Han var jøde, og 1. desember 1941 ble han arrestert av nazistiske myndigheter og fengslet – for at han var jøde.

Gunnar Schrøder, var feriegjest i Rørvik-grenda i sin ungdom. Han kjente alle i grenda, hvert fall de fleste, og husker navnene den dag i dag.  Han har lest mine bøker, og i forbindelse med sprengningsulykka og overlegen som opererte Einar har han gitt meg flere interessante opplysninger.

Gunnar forteller at han før militærtjenesten i 1965 jobbet som portør og kjøkkengutt ved Trondheim sykehus. Sjefen hans var portner Agnar Hansen. En del år seinere traff Gunnar igjen sin gamle sjef, og samtalen kom til å dreie seg om sykehuset og krigen. Agnar kunne da fortelle at han personlig hadde kjørt familien Koritzinski i sykebil til Stjørdal da de flyktet fra nazistene. Målet var Sverige. På Gevingåsen ble de stoppet i kontroll, men det gikk bra, trolig på grunn av falske dokumenter og at det var sykebil. Familien ble fra Stjørdal smuglet videre over grensa. En meget farlig sak for Agnar Hansen med sykebilen, en sak som muligens ikke er kjent og omtalt tidligere.

Far Koritzinski (overlegen) valgte å bli på sin post ved sykehuset. Da han ble arrestert ble han plassert på Vollan kretsfengsel. Agnar Hansen bodde den tiden i Korsgata, og på veg heim om dagene var det naturlig for han å gå forbi Vollan. En dag fikk han til sin store fortvilelse se en fange vaske trappa inn til fengselet. En sterk opplevelse skal Agnar ha fortalt. Seinere ble det kjent at Koritzinski døde av kreft ved Levanger sykehus. Han slapp i hvert fall å bli sendt til Tyskland og gasskamrene.