Flyktningjenta fra Finnmark som ble «Mor Vanvikan». En del av en fantastisk livshistorie.

På gården Lindgjerdet i Vanvikan bor Solveig (f. 1928) i en koselig liten leilighet i den gamle mastua på gården. Hun har vært «kårkjærring» nå i mange år. Gården ligger øst for Vanvikan sentrum ved fylkesvegen til Leksvik med en upåklagelig utsikt over Trondheimsfjorden og til Trondheim. Tidligere var det tradisjonell gårdsdrift med husdyrhold kombinert med fiske, og om vintrene skogsarbeid. Slik var det på alle små gårdsbruk ved Trondheimsfjorden – husdyrhold kombinert med fiske. Det var også slik i den lille bygda i Finnmark som Solveig kom fra, lengst oppe ved selve ishavet, så overgangen ble ikke stor i så måte. Solveig kom til gården på etterjulsvinteren i 1945, som flyktning bare 17 år gammel, etter dramatiske opplevelser og en lang reise.

Jeg har blitt fortalt en del av Solveig sin helt spesielle historie tidligere, og har lenge tenkt jeg skulle fått den nedskrevet. Så en dag tar jeg en telefon til henne og spør om hun stiller opp for en prat om gamle dager. Den tok hun som ventet på strak arm, jeg var velkommen, – historien hennes skulle jeg få. Neste dag er jeg på plass med min kladdebok til avtalt tid. Kaffe og oppdekking hadde hun ordnet på forhånd i den koselige stua si, og praten er raskt i gang. Solveig og jeg er godt kjente fra før, så vi har mye å prate om også utenom «tema».

Gode barneår i Kvitnes

Solveig levde lykkelige barneår i bygda Kvitnes, en liten vegløs bygd på Porsangerhalvøya ikke langt fra Havøysund, så langt nord i Norge det nesten er mulig å komme, med selveste ishavet som nabo. Da hun var 12 år gammel ble det krig i landet. De merket ikke så mye til krigen i den lille bygda de første krigsåra, de var sjølforsynte med det meste, og livet gikk stort sett sin vante gang. Solveig var den yngste i en søskenflokk på 9. Foreldrene het Dagmar og Karl Karlsen. Mørketid og isolasjon var en del av deres hverdag. Det vakre nordlyset flammende på himmelen gjorde at mørketiden ble mindre trykkende. Streng kulde og vinterstormer hørte med, men det var noe de var vante med, og folk var alltid godt rusta med brensel for å møte en lang arktisk vinter. Torv ble mye brukt til oppvarming. Det var torvmyrer i nærheten, og barna fikk tidlig være med på torvmyra for å hjelpe til. Siden det ikke fantes vedskog i bygda, så måtte folk sette sin lit til torva. Folk samlet og drivved i fjæra som de kappet opp og tørket. Det ble også brukt en del koks og kull til oppvarming, men den kostet penger og måtte fraktes til bygda fra handelsmannen i Snefjord. Siden det ikke gikk veg til bygda, måtte folk sette all sin lit til båten når det gjaldt transport. Sommers tid gikk det bra, men vinterstid var det verre.

Måsøy kommune

Havøysund er administrasjonssenteret i kommunen. Snefjord og Kvitnes hører til Måsøy kommune. Fra 1975 til 1988 hadde Havøysund ferjeforbindelse til/fra Snefjord. Vegen Snefjord-Havøysund ble offisielt åpnet av Kong Olav 5, 18. august 1988. Vegen har i dag status som nasjonal turistveg.

På den lille gården var de sjølforsynte med det meste husker Solveig. Hun kan ikke huske de led nød på noen måte, mat var det alltid nok av. De hadde et par kyr som ga melk, kalver som ga kjøtt, og sauer som ga de ull til varme klær. Og fjorden var full av fisk. Det var selvsagt likt for naboene deres også, det var ca 10 hus/naboer rundt vågen der de bodde. Det Solveig husker de kunne mangle av og til var mel til brødbakst. Korn dyrket de naturligvis ikke på en gård ved ishavet. Det var et par butikker i Snefjord, og dit kom de lettest sjøvegen. Men det var også mulig å gå til fots over Nonstafjellet under gunstige værforhold. I Snefjord var det et par butikker, kai, fiskebruk – et lite handelssted som andre små handelssteder på finnmarkskysten. Dit dro de når de trengte noe ekstra. Skolen lå også i Snefjord, som Statens Internatskole drev.

Solveig begynte på skolen i 1936. Det var på den tiden ca. 30 elever ved skolen, som ble delt etter grupper eller klasser som vekslet på oppholdet – en gruppe fri mens den andre hadde skole og bodde på internatet. En ordning som var mye brukt, og som var helt nødvendig i vegløse distrikter som det var mange av i Finnmark på den tiden. Sine to første skoleår gikk Solveig i den gamle skolen. Det ble bygd ny flott skole som ble åpnet i 1938. Solveig husker godt læreren de hadde – en «makalaus altmuligmann». Han var gårdbruker ved siden av at han var lærer. Dyktig snekker var han også. Ja, det var ikke en ting han ikke kunne gjøre. Han var snarsint, smiler Solveig, en riktig «kruttønne». Men det gikk fort over. Da krigen brøt ut ble han innkalt til militærtjeneste. Da ble elevene på skolen sendt heim. Men krigen ble kort for hans del, snart var han tilbake bak katetret, og skolen fortsatte som før. Solveig minnes at både skolen og livet gikk sin vante gang utover i krigsårene. De merka ikke så mye til at det var krigstid, men de skulle få merke noe annet mot slutten av krigen.

På internatet bodde barn fra Kvitnes og andre vegløse små grender. Det var skole en periode, og fri tilsvarende – vekselvis gjennom skoleåret. Det kunne være hardt mang en gang for små barn å være borte fra foreldrene i lange perioder, i hvert fall de minste i starten. Det kunne være styggvær og i lange perioder vinters tid slik at de kunne bli totalt isolerte fra omverdenen i flere døgn. Internatpersonalet, da helst husmora, kom nært innpå barna både på godt og ondt. De hadde det godt materielt sett, gode senger og faste måltider. Barna kom og nært hverandre og ble nesten som søsken.

Lærer og internatbestyrer Gunnar Olsen. Han var Solveig`s lærer. Med 42 år bak kateteret underviste han tredje generasjon da han sluttet. Han var en svært ansett mann. En altmuligmann uten sidestykke. Han kunne til og med steppe inn både som prest, klokker og organist. Han kunne samisk, og ble ofte benyttet som tolk under gudstjenester. I tillegg var han både fisker, gårdbruker og snekker. Solveig minnes sin skolemester med glede.

Det er lærerens datter, Magnhild Oline Andreassen, jeg har fått disse bilene fra. Hun forteller at de bodde like ved internatskolen der Solveig gikk. Hun husker Solveig godt den dag i dag – husker hun hadde lyst hår og fletter, noe hun beundret henne for.

«Den brente jords taktikk»

Mange år er gått siden dramaet som skulle forandre livet til Solveig. Utover i 1944 snudde krigslykken seg for den tyske okkupasjonsmakten. Det gikk rykter om store tap på fronten mot Murmansk. Kolonner med Røde Kors-biler gikk fra fronten mot Kirkenes med sårede og døde. Tyskerne hadde undervurdert de sovjetiske styrkenes slagkraft, og valgte å trekke seg ut av Finnmark. Ryktene svirret og kom også til den lille bygda Kvitnes – rykter om at tyskerne ville brenne alt og evakuere befolkningen sørover. Alt skulle brennes, og ingenting skulle være tilbake som sovjetstyrkene kunne gjøre seg nytte av. Folk fryktet evakueringen, og den lange transporten sørover til det ukjente. Det gikk mot høst, vinterstormer og mørketid. Mange begynte å ordne seg på å unndra seg evakueringsordren, bygde jordgammer, slaktet husdyrene og ordnet store matlagre. Dette var folk som kunne å ordne seg for å overleve i tøft arktisk klima. Ordren var klinkende klar, og forsøk på å gjemme seg bort ville blitt slått hardt ned på. Men sjansen for å overleve til freden kom ble av mange sett på som større i en jordgamme enn under en farlig transport sørover i det uvisse vinters tid. Solveig sin far og noen naboer tok beslutningen, de valgte å bli igjen – snart ville Norge igjen være fritt. De satte i gang å bygge små hytter/jordgammer godt kamuflerte. Solveig sin far bygde en for sin familie, og det var 3-4 til som gjorde det på samme måte. Totalt skal det ha vært 20 mennesker som etablerte seg i de fire hyttene.  Finnmarkingene kan dette med å ordne seg for å overleve en arktisk vinter, for vinteren kunne gå med før freden kom, noe de måtte være forberedt på. Husdyr ble slaktet og store matlagre ordnet. De sørget også for å ha et tilstrekkelig lager med brensel, både ved, torv og koks.

I midten av oktober tok de ikke sjansen på å bo i husene lenger, de følte at nå var tiden for å søkte dekning i jordgammene. Kom tyskerne for å brenne husene, og ble de oppdaget ville de ikke ha en sjanse. De flyttet nå til jordgammene. Yngstemann var bare knappe tre uker gammel, søster til Solveig og kona hadde fått en sønn, 28. september. De hadde to småjenter fra før, 2 og 5 år. Nå var hele familien samlet i den lille hytta. Der skulle de være til freden kom, trodde og håpet de.

Allerede neste dag sto huset deres i lys lue. Alle husene rundt vågen brant. Huset til Solveig sin bror med familie var murhus, og det ble sprengt. Det er vanskelig å forestille seg hvilke tanker folket tenkte en sådan stund. Det sies at vi mennesker er utstyrt med en «mekanisme» som gjør at vi på en måte kan takle mye av det verste vi blir utsatt for. Å ha hverandre gir styrke, stor styrke. Det gjaldt nå å støtte barna, det var nok mest i tankene på de fleste denne tiden. Snart ville tyskerne være ute av landet, og da skulle de starte gjenoppbyggingen. Dette var helt klart tema i mange lange kvelder som skulle følge. Planer ble lagt hvordan alt skulle bygges opp igjen. Det hjalp å dele drømmer om hvordan alt skulle bli når den dagen kom. Vi må regne med at også barna fikk være med på den planleggingen.  Alle holdt seg friske mens de bodde i gammene, husker Solveig. Det var selvsagt noe de var glade for.

Lyset på Nonstafjellet

Samme dag som husene ble brent, om kvelden, skjedde noe som de verken før eller seinere har fått forklaring på. De så et lys oppe på Nonstafjellet, fjellet de pleide å gå over for å komme til handelsmannen og skolen i Snefjord. Lyset beveget seg nedover og nærmet seg der de holdt til. Det skapte naturligvis uhygge. Det var blikkstille sjø, så stille i lufta at de hørte åretakene på en robåt ikke langt unna leiren der de bodde. De fremmede hadde funnet en hvelvet robåt tyskerne ikke hadde brent opp. Nå ble de funnet, trodde de. Men robåten forsvant og de så ikke mer til de fremmede. Hva kunne disse karene være ute etter. Det måtte være lokalkjente norske ettersom de hadde kjennskap til ruta de gikk over Nonstafjellet. De fant ingen forklaring på hendelsen, i hvert fall ikke mens de bodde der i dekning. En måtte bare forsøke å fortrenge det og leve videre.

Da de var sikre på at tyskerne var dratt fra bygda tok Solveig sin bror turen til heimgården for å se om det var noe igjen etter brannen som de kunne gjøre seg nytte av. Til sin store overraskelse fant han de ti sauene som var savnet fra sommerbeite i fjellet. De sto ved brannruinene. En sterk opplevelse. Hva tenkte de stakkars sauene der ved ruinene som også hadde vært deres heim? Dyr har også tanker og følelser. De visste hvor de hørte heime og savnet sine. Solveig minnes to kyr som tyskerne ikke hadde oppdaget, og at det var vanskelig å få de over til leiren. Disse ble slaktet, så de hadde kjøtt nok for vinteren – om de skulle bli der så lenge. Fisk var det og nok av. Ingen led nød. Godt for alle var det og å se at yngstemann, den lille babyen, så ut til ha det trygt og godt. Han skulle få feire sin første jul som flyktning i eget land, i en liten jordhytte under nordlyset ved ishavet.

Julekvelden ble også feiret under polarhimmelen. De var totalt isolerte uten kontakt med verden utenfor. Men julens budskap nådde fram til de små jordgammene ved ishavet.

En stille julekveld under nordlysets flammer

Det går mot jul i det okkuperte Norge. Det var det eneste de visste i leiren, ingen hadde den minste anelse om krigens gang og situasjonen i Norge og Europa for øvrig. To måneder var gått siden de flyttet til jordhyttene, og i løpet av denne tiden hadde ikke en eneste nyhet nådd ut til gammeleiren ved ishavet. Alle var vel forberedt på å feire julaften der de var. Barna ville savne juletre, som de hvert år fikk fra Alta, men det var det ingen sjanser for til denne jula. Alta var sikkert også en stor folketom brannruin denne jula. Far var flink til å gjøre det beste utav enhver situasjon, forteller Solveig – han ordnet et juletre av en staur som han bant strenger på. Noe juletrepynt hadde han tatt med fra huset, sikkert og noen norske flagg for å henge på, uten at Solveig husker dette så detaljert. Julegaver ble det naturligvis ikke noe videre av under «treet», men de hadde hverandre, og til neste jul skulle jula feires i det frie Norge.

Om nyhetene ikke nådde leiren der de bodde – så gjorde julens budskap det, om han som ble født i en stall for 1944 år siden, og om fred på jord.  En stille julenatt under nordlysets flammer i en jordgamme ved ishavet. De hadde hverandre, og de følte at freden snart ville komme. Men det skulle skje mye før de norske flaggene kunne heises og jubelen slippes løs.

12. januar 1945. «Det var da de kom»

«Det var da de kom», fortsetter Solveig. En dag hun aldri har glemt og heller aldri vil glemme. Dagen begynte med at de fikk besøk av en kjenning som også hadde gjemt seg unna for tyskerne da evakueringen pågikk. Han ville gjøre et forsøk på å ta seg over Nonstafjellet til Snefjord for å se om det var noe å gjøre seg nytte av etter handelsmannen der. Det var snø og ikke lett å ta seg fram sjøl om han hadde ski på beina. Men han la avgårde i håp om at turen skulle gå bra. Oppe på fjellet oppdaget han til sin store skrekk 14-15 tyske soldater i fullt vinterutstyr komme imot seg. Han snur, går tilbake i håp om ikke å ha blitt oppdaget. Men der tok han grundig feil. Det var letteste sak for de tyske soldatene å følge skisporet hans – til leiren og gammene. De var oppdaget. Hva ville skje nå? Tyskerne omringet leiren og skjøt varselsskudd til en båt ute i fjorden. Folk i gammene torde ikke gå ut, da de trodde noen av sine ble skutt. En tysk militærbåt kom så opp mot land og alle ble kommandert om bord. Til og med de ti sauene som ble funnet ved brannruinene ble tatt om bord i båten. Solveig husker det var trangt om bord. Men de fikk god behandling, i hvert fall bedre enn mange andre som ble tatt med tvang og sendt sørover. Men hendelser var det. Mannfolka som ikke fikk plass inne fikk utlevert saueskinnspelser. De skulle til Hammerfest. Det var dårlig vær og stygg sjø på turen minnes Solveig. Og så var det noen steder svart av kakerlakker. De forsvant når en kom med fingeren, men var raskt tilbake. Bet gjorde de ikke, men var vemmelige å se på.

Til Hammerfest

Da de la til kai i Hammerfest, så vi at hele byen var nedbrent. Det var tyskere som prøvde å redde unna ting de kunne nyttiggjøre seg. Kirka sto fortsatt, men den brente de seinere. Gravkapellet valgte de å ha stående. Det var et stort bygg som de brukte som mellomstasjon for evakuerte som skulle ha transport videre. Der ble og beboerne fra Kvitnes plassert. Første dagen de oppholdt seg der kom to bevæpna tyskere og plukka ut tre unge jenter som de ville ha med seg. Solveig husker hennes far var noe skeptisk til at hun ble tatt ut, og at ene tyskeren spurte om han var hennes kjæreste. «Nei, han er far min», svarte Solveig. Det var ikke noe dramatikk i dette, for jentene ble satt til husarbeid i et hus som ble brukt som forlegning for en del tyskere. Et fint bygg av god standard, til og med bad var det i bygget. Jentene ble satt til kjøkkentjeneste, vasking og forefallende husarbeid. Grei behandling. Etter endt tjeneste de dagene de jobbet ble de fulgt tilbake til sine i gravkapellet.

Til Tromsø

Etter tre døgn i Hammerfest blir de så plassert om bord i en gammel hurtigrute. Tromsø blir neste mellomstasjon for de evakuerte fra Kvitnes. Hurtigruta går i konvoi sammen med 8 – 10 andre båter. Konvoi gjør det tryggere for båtene. Turen går greit. Framme i ishavsbyen blir de møtt av statspolitiet som plukker ut alle mannfolk i voksen alder, unntatt fire stykker litt opp i årene. De som blir tatt ut føres så til en tysk fangeleir, Krøkebergsletta. To av Solveig sine brødre er blant disse, den ene far til den tidligere omtalte babyen. Der ble mannfolkene sittende til krigen var slutt. Mor til babyen ble veldig syk i Tromsø, det ble konstatert difteri, en svært smittsom sykdom. Den lille ble tatt vare på i sykehuset. Hun ble lam i ansiktet av sykommen, men kom seg etter hvert, og ble sendt til Sommerøy på Senja. Det ble bare en dag for de evakuerte i Tromsø. Hun som ble alvorlig syk hadde to barn til i tillegg til babyen – to småjenter på 2 og 5 år. Det var en stund tvil om hva de skulle gjøre med disse, og om eventuelt foreldrene til Solveig skulle være igjen i Tromsø, eller om de skulle ta med de to småjentene på reisa videre sørover. Det ble til at Solveig sine foreldre skulle ta med småjentene sørover, en betryggende avtale for mora. To av Solveig sine brødre oppholdt seg i fangeleiren ved Tromsø. De andre søskena visste de ikke hvor var. Det var mange i samme situasjon på denne tiden som ikke visste om hvor sine befant seg.

Til Bodø

Fra Tromsø til Bodø reiser så Solveig sammen med foreldrene sine pluss de to småjentene som de hadde påtatt seg å ta vare på. Hurtigrute på denne strekningen også. Romslig om bord og bra forhold på hele turen minnes Solveig. I Bodø venter busser for videre transport til Fauske der det er beregnet togreise videre til Trondheim. Endestasjon for Nordlandsbanen var på denne tiden Fauske. Togreisen minnes og Solveig som bra. Spesielt godt husker hun Grong stasjon – der ble de evakuerte møtt av sanitetspersonell med store suppespann. Det glemmer aldri Solveig, «det smakte aldeles fortreffelig.»

Til Trondheim

Solveig minnes sitt første møte med Trondheim. Hun blir møtt med østavind og bitende kulde i det de går av toget på stasjonen. De evakuerte blir fra stasjonen ført opp til Metodistkirka på Lilletorvet. Der var det lagt ut madrasser på gulvet i kjelleretasjen. Dagen etter ble alle innkalt til avlusing, en obligatorisk prosess alle evakuerte måtte gjennom. Mange var plaget med lus som naturlig var under forholdene de hadde levd under i lang tid. Dette foregikk i et lokale i høyskoleområdet, og dit måtte de gå i kulda. Det ble en spesiell tøff tur for Solveig sin mor som var sterkt plaget av astmahoste. De måtte sitte der uten klær i to timer mens de stimet klærne deres i store kjeler. Da dette var over ble de kjørt i lastebil ned til Trubadur i Kongens gate. Der ventet og flatsenger. Påkjenningen ble nok for stor for Solveig sin mor, for om natta ble hun svært syk. Hun ble tatt med til en sykestue i Sandgata, Trondhjems Hospital. Der lå hun i tre uker, så døde hun. Far til Solveig hadde en søster i Trondheim, og resten av familien fikk bo hos henne en stund. Om dagene vandret far mye rundt i byen i håp om å treffe kjente fra Finnmark, og å høre nytt. Det var mange finnmarkinger i byen på denne tiden. En dag traff han en mann fra Lakselv. De kom i prat om mulige steder for fast opphold fram til krigen var slutt og det var mulig å reise tilbake for å starte gjenreisingen. Mannen anbefalte å forsøke Leksvik – han hadde hørt sagt at det var så mange tomme mastuer på gårdene der. Far til Solveig ringte straks til ordføreren i Leksvik, Hartvig Dalsaune, og la fram sin sak. Dalsaune lovte å undersøke mulighetene, og avtalte å ringe tilbake om et par dager. Da mente han kanskje å ha funnet en løsning. Jo da, Dalsaune hadde jobba godt han – «Dere skal få komme til en gård som heter Lindgjerdet. Der driver de jordbruk og fiske».

Til Vanvikan, 14. februar 1945

Etter en måned på reisefot gjenstår nå bare en times båttur over Trondheimsfjorden. Far, datter og de to småjentene er nå spente på hva som venter på andre siden av fjorden. Vanvikan og Leksvik har de knapt hørt om tidligere. De går ned til Frostakaia der båtene Frosta, Lagatun og Staværingen ligger på rekke og rad om dagen før de krysser fjorden på ettermiddagen med passasjerer og last. En fast rutine dette, inn om morgenen og tilbake på ettermiddagen. Dette er 10 år før det kommer bilferjer i rute over Trondheimsfjorden, og 18 år før det kommer vegforbindelse mellom Vanvikan og hovedbygda Leksvik i samme kommune. Ved den gamle dampskipskaia i Vanvikan venter bonden sjøl på Lindgjerdet med hest og slede, sikkert like spent på hvem han skal ta imot. Solveig minnes godt sitt første møte med Vanvikan. Hun husker at det var skaresnø og at hun og småjentene sprang på skaren litt utenom vegen der hesten kjørte det første stykket opp fra kaia. Så var det å sette seg på sleden, en dårlig veg bare beregnet for hest og slede vinters tid. Solveig husker skogen. Hun var ikke så vant med tett granskog fra der hun hadde vokst opp. For henne virka det som hesten dro de med langt inn i ødemarka. Så øynet de plutselig noe av et hustak mellom trærne, de var ved målet – Lindgjerdet. En lang reise var endelig over. Mye hadde skjedd siden de måtte forlate hus og heim i den lille bygda lengst nord i Finnmark. De hadde mistet alt, men tyngst var tapet av mor. Hun skulle ikke få oppleve fredsdagen som de visste ville komme når som helst. På Lindgjerdet blir de mottatt med stor gjestfrihet. Den gamle mastua er på forhånd gjort klar med senger og alt nødvendig utstyr. Da de blir vist inn var det godt og varmt, etasjeovnen som sto der den gangen hadde varmet opp skikkelig.

«Her håper jeg vi får være lenge», sa Solveig. Det fikk hun. Solveig ble gift med Anders, bonden sjøl som henta de på kaia da «Frosta» la til. Hun ble «gårdkjærring», som vi sier i Trøndelag, på Lindgjerdet. De fikk tre barn. Solveig er nå enke, da Anders gikk bort for flere år siden. Hun er nå tilbake til den gamle mastua hun fikk bo i den første tiden da hun kom til gården som flyktning.

Knappe tre måneder etter at Solveig kom til Vanvikan gikk flaggene til topps i det frie Norge. Hun fikk feire freden i bygda som skulle bli hennes heimbygd for resten av livet.

Vi prater litt om da de kom. Solveig husker godt hvordan det var her i samme huset som vi nå sitter den februardagen i 1945. Hun er pakkfull av minner. På tross av alt hun har opplevd og vært gjennom, så har hun klart hatt et godt liv. Hun har flere ganger vært tilbake i sin heimbygd i Finnmark. Husene er gjenreist, men bygda er fraflytta. Far var den siste som flytta, avslutter Solveig.

Funn på gammetuftene

Tause minner fra livet i jordgammene i krigens siste dager. Vinterstormene har naturligvis fjernet gammene etter så mange år, men fortsatt kan en finne spor etter de som levde her i total isolasjon i en arktisk vinter.

Hilde Fagerhaug

Hilde Fagerhaug er bosatt i Honningsvåg, og jobber ved Honningsvåg skole. Hun er datter av Kate Fagerhaug, en av de to omtalte småjentene som var med i jordgammen. Kate var da bare 2 år, og husker selvsagt ikke noe fra da de bodde i gammen. Den andre av de to omtalte småjentene, Borgny (Tulla) Fagerhaug var 5 år. Begge bor i dag på Måsøya, ei lita øy lengst nord på Porsangerhalvøya like øst for Havøysund, så langt nord i Norge som det er mulig å komme. Sjøl om disse to ikke husker noe, så er de helt klart opp gjennom årene blitt fortalt mye – som de igjen har fortalt videre til Hilde.

Tante Solveig har også fortalt meg mye, sier Hilde. Hun husker jo alt, og har en fantastisk fortellerevne.

Her forteller Hilde:

Mamma og tante Tulla husker ikke noe fra da de bodde i gammen. Glemte å si at min onkel, Jan Jensen var også i gammen. Han er født 28.9.44 og var bare spedbarnet når de gjemte seg i gammen. De bodde jo der til januar-februar før de ble hentet av tyskerne. Tante Solveig fortalte om at under overfarten til Hammerfest så hadde tyskerne tatt med seg sauer som sto ute på dekk. En tysker kom ned i båten og ba om at de måtte få det ene lammet til å slutte å breke. De svarte tyskeren med at de fikk sjøl få det til å ti stille siden det var de som hadde tatt det om bord. Tyskeren forsvant og det ble stille på dekk og han kom ned igjen. Med seg hadde han et gevær med bajonett og på bajonetten var det blod. Tyskeren trykket bajonetten opp i ansiktet til tante Solveig og ba henne sleike av blodet, noe hun selvsagt ikke gjorde.

En grusom historie som hun fortalte var gått i glemmeboka, men kom fram igjen når hun begynte å prate om opplevelsene fra krigen.

Hele familien ble jo tvangsevakuert først til Hillesøya før de ble sendt videre til Trondheim. Der bodde de visstnok i Metodistkirken og det var kummerlige forhold. De var fulle av lus og syke. Min oldemor døde der nede og bestemor og onkel Jan fikk difteri, men sto han av. Tante Solveig som da var 17 år tok mamma og tante Tulla med seg til den tildelte gården i Vanvikan. Hun var deres verge mens bestemor og onkel Jan jobbet med å bli frisk. Der fikk de godt med mat og hadde det godt hos han Anders, som senere ble tante Solveigs mann.

Bestefar, Jens Jensen, var soldat i Altabataljonen og var med og kjempet ved fronten i Narvik, Gratangsfjellet. En episode som er blitt fortalt er når de var oppi fjellene og ble beskutt av tyske fly, bestefar og en medsoldat fra nabobygda, Ryggefjorden. De løp mot et berg og heiv et ullpledd over seg og pleddet løftet seg av lufttrykket fra skuddene. Bestefar ble senere tatt til fange av tyskerne og satt i fangeleir på Krøkebærsletta i Tromsdalen. Bestefar snakket aldri om sine opplevelser fra krigen, noe som var vanlig i hans generasjonen. De snakket aldri om sine opplevelser fra krigen.

Hilde Fagerhaug

«Mor Vanvikan»

Solveig har viet mye av sin tid til andre, både i heimen hvor hun ofret seg for sine, og for bygda. Solveig måtte være med når noe skulle skje i bygda. Etter samtalen om evakueringen prøver jeg å pense samtalen litt inn på dette temaet. Men hun avfeier meg med at årsaken til hennes deltakelse i samfunnsgagnlig arbeid var at hun tidlig fikk førerkort og bil, og at de ville ha henne med for at hun var lett mobil, og også kunne gi andre skyss dit ting skjedde. Kanskje en medvirkende årsak, men hovedårsaken var klart hennes brennende engasjement for saker hun trodde på som gagnet bygda. Ingen sak var for stor for henne, og heller ingen sak for liten. Trengte kirka nytt orgel tok hun utfordringen, eller om bygda trengte en heim for eldre som ikke lenger kunne bo heime. Hun var fremste ildsjela for å få realisert Sjølyst Bosenter, da som leder i Vanvikan Helselag. Dersom det hadde eksistert en tittel – mor Vanvikan, så ville nok Solveig blitt en suveren kandidat.

Kongens fortjenestemedalje

Solveig fikk i 2014 Kongens fortjenestemedalje for sin store innsats for nærmiljøet og heimbygda. Noe er nevnt i teksten som følger bildet. Hun har også mottatt Leksvik kommunes kulturpris. «Dette er noe jeg aldri har drømt om», uttaler Solveig ved overrekkelsen av den prestisjetunge prisen. En liten anelse hadde hun vel. Men det var nok ikke i tankene hennes juleaften 1944 i jordgamma ved ishavet i et nedbrent Finnmark. Heller ikke da hun sprang på skaresnøen opp fra den gamle dampskipskaia i Vanvikan som 17-åring, 14. februar 1945.

Historier fra Kvitnes fortalt av Hilda Wilhelmsen og Borghild Jensen – intervjuet av henholdsvis Hilda Johnsen og Aslaug Klausen i 1985. Intervjuene som de to følgende historiene er hentet fra er lagret ved Museene for kystkultur og gjenreising i Finnmark IKS, Måsøy Museum, 9690 Måsøy hvorfra jeg har fått tillatelse til bruke av intervjuene.

Et dramatisk forlis vinteren 1946

Draugen var et gjenferd etter en som ble på havet, en kar med skinnklær og støvler, lik fiskeren sjøl. Han kunne også være skremmende fæl uten hode, sittende i en halv båt med revne seil. Draugen var fryktet, han kunne forfølge båter, se seg ut personer i båtene, og til og med vandre på årene når flere rodde. Kom fiskerne ut for stygt vær på fiskefeltet, da ble det ofte kappseiling med draugen mot land. Ofte klarte fiskerne å styre unna, men var uværet ille nok, var det mange som ble.

Draugen kunne også ha skikkelse som en tangdekt stein. Tok fiskeren en slik stein om bord i båten som ballast, ja da hadde han lempet selve draugen om bord.

Mang en fisker har mistet livet på den værharde finnmarkskysten gjennom tidene, så mange at det nærmest er blitt en del av hverdagen i små vegløse bygder og grender. Tragedier, store ufattelige tragedier rammet alt for ofte små samfunn der alle sto hverandre nært.

Hilda Wilhelmsen f. 1914 har fortalt en sterk historie om et dramatisk forlis som jeg her gjengir slik hun har fortalt. Hun og mannen ble vekket kl. 02.30 om natta av at noen banka på døra. Da hun åpnet døra ble hun møtt av en mann med stivfrosne rimete klær som nesten kom dettende i fanget hennes. Det skal ha vært et uhyggelig syn. Han sa: «Hilda, vi var tre, men to er ikke mer.»  Mannen min var heldigvis heime, han hoppet opp av senga og vi fikk den forkomne fiskeren inn på kjøkkenet og satt han på en stol. Det første vi gjorde var å ta av han ytterklærne, de var helt stivfrosne. Hilde fikk så tørket han i ansiktet med et håndkle så han kunne se, for han var full av sjøvann. Så sa han: «Der er to til, men de er borte. Jeg har ikke sett eller hørt noe til dem etter at de hoppet i havet. Båten kom på et flåg, jeg holdt fast i vraket, og derfor berget jeg. De to andre hoppet ut, på tross av at jeg advarte dem. De ble redde. Først hoppet faren, så hoppet gutten etter.»

Årsaken til forliset skal ha vært at de fikk motorstopp under Svartbergene, og de drev så med vinden. Det var sjørokk og frost, og nærmest umulig å se noe som helst. De rak så på neset. Det tok lang tid før den overlevende kom over det første sjokket og kunne snakke normalt. De fyrte i ovnen for å få han varmet opp, og fikk på han tørre klær. Et oppvarmet ullteppe og varm kaffe gjorde underverker. Det samme gjorde varm lapskaus, for det var lenge siden han hadde spist. Han fikk streng beskjed om å spise sakte for magen sin del. Da han hadde spist en stund sa han: «Du Hilda, dette her det gjorde meg godt. Nå kjenner jeg at det begynner og varmes innvortes.» Da var han så trøtt at han bare ville sove. Jeg sa: «Du skal få ligge i vår seng. Du skal bare sove, ikke vær redd, du skal bare slappe helt av, jeg vil holde meg mye ved senga di.»

Før han sovner sier han at det var Gud`s vilje at han ble reddet. Han forteller at da de var på båten, så bad de til Gud, og hadde ikke de to andre hoppet på havet, så hadde de og overlevd. Han hadde holdt fast i rekkverket på vraket, og mente bestemt det reddet han fra å drukne sammen med de to andre.

Jeg var alene med han da han hadde sovnet. De andre var ute og lette i det fryktelige uværet. Ja, hvert menneske som kunne gå, til og med de største barna, var med og lette.

Da han hadde sovet en stund begynte han å rope om hjelp. Jeg svarte: «Du har hjelp, ho Hilda står her ved din side. Da så han på meg, smilte og la seg til å sove igjen.» Det samme gjentok seg to-tre ganger. Han fikk sove ut, sov til kl. 13, da var middagen klar, og det satte han stor pris på. De andre i huset spurte han om forskjellig, men han unnlot å svare. Jeg ga de beskjed om ikke å snakke til han om det som hadde skjedd, det blir nok bedre når han får tingene litt mer på avstand. Han trenger mest mulig ro nå en stund framover. Da letemannskapene hadde spist middagen var det bare å dra ut igjen. De lette ikke bare i fjæra, de lette også langt inne på land. Da de andre var gått ut spurte jeg han om han hadde lyst til å sove, og til det svarte han et ubetinget ja. Jeg spurte han om det var noe han ønsket å fortelle meg før han la seg til å sove. Ja, svarte han, jeg skal fortelle deg en ting: «Han Emil, bror hans, og sønnen – de kommer ikke, de er døde begge, det er jeg sikker på. Det kan jeg fortelle, vi ba til Gud på båtdekket, vi tok rundt masta for å holde oss fast og vi lå i bønn og ba til Gud. Det var som et stort lys la seg over oss, det var som vi ble bønnhørt, og da tok vi land.» Han var sikker på at de feilvurderte situasjonen da de hoppet i sjøen, de var nok i redsel. De lot seg ikke overtale til å holde seg i vraket.

De omkomne ble funnet. Hilda forteller at om ettermiddagen samme dag følte hun seg veldig trøtt, hun var svært sliten og hadde ikke sovet på lenge. Hun legger seg og sovner fort. – «Jeg drømmer at han Emil, som omkom, kommer til meg, i fullt hyre og våt over alt.» Han sier: «Hilda, vær ikke redd meg, jeg skal fortelle deg noe. Når det blir godt vær og dere begynner å leite etter oss ute på sjøen, så skal dere ro utenfor neset der det er en bar sandflekk, der er en stein med mye tare, der ligger han Eldor. Sjøl ligger jeg i ei vik med masse tare, og det er vanskelig å finne meg. Det kan hende dere finner meg, hvis dere roter godt kan dere komme borti, men det er fryktelig vanskelig.

Så står jeg opp ut på ettermiddagen. Jeg sier så til de andre: «Hvis det blir godt vær i morgen og dere skal ro for å lete, så skal dere undersøke den kvite sandflekken utenfor neset. Der skal det være en stein og masse tare, der ligger han Eldor.» Alle visste om den kvite sandflekken utenfor neset. De andre tok det ikke helt alvorlig. De rodde så ut, alle båtene som kunne stille. De fant Eldor akkurat på det stedet Hilda hadde fått påvist i drømmen.

Emil, han som viste seg i Hilda sin drøm, hadde sagt han lå i en vik, men det var så mye tang og tare at det ville bli meget vanskelig å finne han. De fant han ikke. Året etter skulle Hilda gå for å se etter geitene. Hun gikk langs sjøen, og plutselig finner hun en hodeskalle. Den lå et stykke oppe i marka ovenfor fjæra, og de var sikkert fuglene som hadde tatt den dit. Hilda tok vare på den, gikk heim og la den i sjåen. Så ringte hun lensmannen. Han lurte på om Emil kunne være i nærheten, sannsynligvis ligger ikke kroppen langt unna heller. I drømmen kommer Emil til henne igjen, det er tidlig på natta, de andre er dratt for å trekke garn. – «Jeg fyrte opp i ovnen,» forteller Hilda.  Hun tok så petromaxen og gikk ned i fjæra, og der fant hun foten til Emil. Hun tok den med og la den i sjåen. Den var fra kneet og ned, og det var strømper og lester på den, og på lesten kunne hun tyde navnet hans. Så gikk hun inn og la seg for å sove igjen, og det gikk ikke lange stunda før Emil kom til henne i drømmen igjen: – «Hilda, kom hit, jeg vil snakke med deg igjen.» Klikka var halv seks og det var begynt å lysne, dette var ut på våren. Jeg sto opp og fyrte i ovnen. Vi bodde rett ved sjøen, så jeg så ned i fjæra. Jeg syntes jeg så noe rart der nede, noe som lignet en støvel, og noe hvitt som stakk opp av den. Det måtte være andre foten til Emil. Så tok jeg på meg klær og dro ned, og det viste seg å være foten hans, altså den andre. Jeg tok den med og la også den i sjåen. Dagen etter ringte jeg lensmannen igjen og fortalte at nå hadde jeg funnet begge føttene hans Emil, så hodeskallen måtte være hans også. Jeg fant mer også, ryggen, nakken og hele ansiktet, men dog bare beinet. Tenk det var helt. En god del av ryggen og armene, men ikke hendene for det var så små bein at de går fort i oppløsning. Jeg plukket med alt jeg fant. De laget kisten på Latøya og begravde han i Slotten.

På spørsmål om hun noen gang var redd, svarer Hilda «Aldri. De var heller redd de andre som visste at jeg hadde funnet han og hadde han liggende i sjåen. Jeg var så glad jeg kunne gjøre det. Jeg hadde vært enda mer glad om jeg hadde kunnet gitt de en hjelpende hånd når de lå der og var i nød. Men det var ingen som hørte og ingen som så de.»

Hilda fortsetter: «Han kom til meg i drømmen.  Så fant jeg klærne hans, alle klærne, liketil skjortene og underbuksene hans fant jeg i fjæra.» Hilda forteller videre at hun samtidig også fant noen beinrester. Det meste var gått i oppløsning, marflua spiser. Da hun hadde samlet opp dette, så drømte hun ikke mer.

Barneskrik

Var det mer mellom himmel og jord i gamle dager enn nå, eller var folk mer overtroiske? Dette er et spørsmål som ofte gjentar seg. Borghild, søster til Solveig, fortalte en historie om noe hennes/deres mor, Dagmar, en gang opplevde. Dagmar var ute et godt stykke heimefra og skar myrsenna ved et lite vann. Myrsenna ble brukt til underlag i senger på den tiden. Da hun var ferdig for dagen og skulle starte heimturen med en stor bør myrsenna på ryggen, så får hun høre barnegråt. Det var ikke et barn å se der ute i ødemarken. «Det skreik og det skreik», fortalte hun. Dagmar visste ikke sin arme råd, hun kunne ikke forlate stedet heller. Så kom hun på at noen hadde sagt at kom en ut for sånt, så måtte en be fadervår. Hun satte seg ned på en stein, og så leste hun fadervår. Da ble barnegråten borte. Det sies at mor Dagmar fortalte denne historia til mange, så vi har ingen grunn til å tvile på at den var sann.

Tragedier var ofte en del av folks hverdag

Magnhild Andreassen husker en fryktelig hendelse for 70 år siden.

Det var en lørdag i oktober 1948. Det var fint stabilt høstvær med kulde, og isen hadde lagt seg på vannene, og et tynt snølag hadde lagt seg på isen. På internatet var det skifte av skoleklasser. Skoleordningen var 4-delt, to og to klasser vekslet med å være på skolen i 3-4 uker og deretter ha skolefri i like mange uker. Nå skulle elevene heim, og vanligvis ble de henta av foreldrene. Det var særlig de fra Sauhamn som måtte ha voksenfølge. Det var et for stort ansvar å la de gå alene.

Nå var de fleste andre elevene var reist, det var bare de fra Sauhamn som ventet utålmodig på at noen voksne skulle komme å hente dem. Særlig en jente, Åsta, ventet sterkt på at moren skulle komme. Hun gledet seg veldig og var utålmodig. Ennå kan Magnhild se for seg engstelsen i ansiktet på den 12 år gamle jenta da moren ikke kom.

Internatet bestemte at alle elevene fra Sauhamn skulle dra heim med en av de andre mødrene som var kommet. Da Åsta og broren, Henry, kom heim, spurte de selvsagt etter moren.

Det ble stor forferdelse da de fikk høre at moren i god tid på lørdag hadde gått over fjellet til Snefjord for å hente dem. Leteaksjon ble igangsatt, og det var ikke vanskelig å finne henne. De fulgte bare sporene i nysnøen og så at hun hadde tatt snarvegen over et vann. Dessverre hadde ikke isen holdt, og sporene førte til en råk i isen. De som fant henne, forstod at hun hadde kjempet med å holde seg i iskanten.

Magnhild forteller at hun jobbet på skoleinternatet den høsten, og at denne tragedien glemmer hun aldri. Hendelsen berørte oss alle, sier hun. Åsta var den yngste jenta i familien. Da moren ble borte fikk hun et stort ansvar. Faren og brødrene hennes var mye på fiske. Hun måtte ta seg av både hus og fjøs når hun ikke var på skolen. En fryktelig tragedie. Lokalbefolkningen ga vannet navnet Elen-vannet etter Åsta sin mor som druknet på veg for å hente dattera.