Mer enn 800 000 nordmenn utvandret til Nord Amerika i perioden 1875 til 1930. En av disse var Ole Amundsen Brevik, bonden på Brevik gård som ligger ved fjorden i Vanvikan, helt vest i Leksvik kommune mot grensa til Rissa kommune og Sør Trøndelag fylke. Ole var en av i alt fire brødre som emigrerte, hans brødre var dratt i forvegen, og vi vil tro amerikabrevene gjorde sitt til at også Ole begynte å føle dragningen til Amerika.

Min oldemor, Anna, var deres søster. Hun mistet sin mann, Andreas, på lofotfiske i 1890. Som enke med fem barn flyttet hun heim til sin mor som bodde «på kåret» på Brevik. Foreldrene var Amund Olsen Brevik og Kristine Nilsdatter f. Bjørnerås fra Modalen i Rissa. Vi regner Amund og Kristine som stamforeldrene til den store Brevikslekta. De har fått en fin minneplate på kirkegården i Vanvikan. Etterkommerne er mange, veldig mange. De er spredt over nesten hele verden, men de fleste finner vi naturlig nok i Rissa, Leksvik og ellers i Fosen – og naturligvis svært mange i Amerika.

Det var vanskelige tider i Norge på attenhundretallet. Bedre ble det ikke med århundreskiftet. Sulten lurte rundt hvert et hjørne, og det samme gjaldt sykdommer det enda ikke var botemidler for. Barn døde, og eldre forlot sine alt for tidlig. For barna som fikk vokse opp fantes ikke jobber, om en ikke hadde rike foreldre som kunne koste på de skolegang – men heller ikke for disse var valgmulighetene store. Alle kunne ikke bli prest eller lærer. Det kunne vanke en gjeterjobb for kosten og en femkrone sommeren var en heldig. Ellers var det en plass som «skårunge» i lofotbåten så snart en hadde fått prestehanda på hodet. Det var et farefullt liv, og med umenneskelige lidelser i vinterhalvåret i åpne båter på det åpne havet – uten både rednings – og sambandsutstyr. Ofte kom en like fattig tilbake fra Lofoten som da en dro – ja, noen ganger til og med fattigere. Kjøpmannen ville selvsagt ha sitt for varer de hadde «tatt på borg» før de dro, og når fiske slo feil var det selvsagt ingenting å betale med.

Folk så ingen framtid med mening, selv ikke bonden på en gård som Brevik med både skog, eget sagbruk, fin jord og båtnaust med båter og utstyr. Brevik hadde til og med flere husmannsplasser under gården. Amerikabrevene fra brødrene gjorde nok sitt til at også Ole begynte å tenke på at han kunne få et bedre liv «over there». Det ble fortalt at hans kone, Malene, var en sterk pådriver for at de skulle dra over havet med barneflokken. At Ole hadde tre brødre der gjorde tanken på å dra lettere for han, men det var likevel en tung avgjørelse å selge farsgården og reise fra alt. Ole og Malene tar avgjørelsen, de selger gården ut av slekta. I kontrakten skrives husrom og kår for Ole`mor, Kristine. Det er ingen veg tilbake.

Passasjerlista for emigrantskipet Hero viser at Ole Amundsen Brevik med sin kone Malena og en barneflokk på sju forlater Trondheim, 28.mai 1890 med kurs for Hull i England. 3.juni starter så den lange turen over Atlanterhavet med steamskipet Gallia fra Liverpol. De er framme i New York , 13.juni. Med de nye steamskipene ble reisetiden over Atlanterhavet kraftig redusert. Vi vet ingenting ellers om hvordan turen over havet forløp seg for Ole og hans familie. Hva de snakket om og hvilke tanker og drømmer de hadde kan vi bare overlate til hver enkelt sin fantasi. At de hadde god tid til å tenke er det ingen tvil om, også til å føle savn og smerte.

Historien startet med at en amerikaner søkte på nettet etter norske slektninger – etterkommere etter Amund Olsen Brevik og Kristine Nilsdatter f. Bjørnerås fra Brevik gård. Jeg fikk raskt kontakt med John Amundson og Bill Amundson, begge meget engasjerte og interesserte i å finne sine røtter i Norge. Som norskamerikanere flest begynte de å spørre etter gamle bilder. Jeg hadde ingen bilder fra så langt tilbake, og ikke visste jeg om noen som hadde heller. Jeg visste bare at på nabogården til Brevik hadde de stor sans for slektshistorie, og de pleide å ta vare på gamle ting av historisk verdi. Jeg tok så turen til Amund Svee og hans kone Torun. Amund har for øvrig samme slektsforhold til de nevnte amerikanerne som meg. Torun var borte en stund på loftet, og ned kom hun med et gammelt familiebilde som kanskje kunne være av interesse – ingen hadde jo noen gang kunnet identifisere personene på bildet. Ikke engang Amund sin mor, Kristine, visste hvem personene var. Vi fant ut at antallet barn på bildet, og årstallet, kunne tale i Bill sin retning. Vi følte at et hundreårig mysterium kunne være løst.  Vi hadde – kanskje – funnet ut hvem det fine familiebildet viste. Spenningen var stor da jeg fikk bildet lagt det inn på min PC og sendt det over til Amerika og til Bill samme kveld. Det var da morgen i Seatle, så jeg regnet med et forholdsvis raskt svar. Og det kom enda raskere enn jeg hadde regnet med – bildet viste Ole, Malena og barna – fra Brevik i Vanvikan i Leksvik. På bildet holder Bill sin bestefar handa på skuldra til Bill sin oldefar. Jubelen sto i taket heime hos Bill. Han måtte bare dele gleden med sine døtre og deres familier, og ellers andre slektninger. På kort tid var bildet spredd over så godt som hele USA. Bill fortalte at når han jobba med noe ute i dagene som fulgte, så måtte han bare legge fra seg det han holdt på med for å gå inn og beskue bildet igjen, og igjen.

Stor takknemlighet

Bill sin takknemlighet var enorm, han ville til Norge for personlig å takke for bildet. Han ville med egne øyne se Brevik og landet hans forfedre kom fra som han hadde hørt så mye om helt siden han var en liten gutt. Nå var han passert seksti. Han ville se Vanvikan og Trondheimsfjorden, og han ville møte sine fjerne slektninger her, også etterkommere etter Amund Olsen Brevik og Kristine Nilsdatter f. Bjørnerås, og se minneplaten deres på kirkegården. Og han ville se gravene til de andre som og var gått bort. Bill måtte tilbake for å finne sine røtter. Bill hadde lenge vært plaget med store smerter i et kne, han måtte gjennom en kneoperasjon før han kunne begi seg ut på den lange reisen til Norge. Jeg sendte han stadig ferske bilder fra Brevik med fjæra og Trondheimsfjorden, og av familie og slekt. Facebook var til god hjelp, vi ble etter hvert godt kjent med hverandre. Verden var blitt betydelig mindre siden hans forfedre emigrerte for over hundre år siden. Kneoperasjonen ble vellykket, nå var det bare en ting som opptok han – å komme til Brevik og Norge. Avreisedato ble bestemt og billetter bestilt.

Et stort øyeblikk

18. april 2013 tar Bill sammen med sin kone, La Verne, plass om bord i det store flyet som skal føre de til Europa, over det samme store havet som hans oldeforeldre og bestefar krysset i motsatt retning for 122 år siden. Enhver skjønner det må ha vært en sterk opplevelse da flyet tok av. Fra Seatle måtte de først krysse det amerikanske kontinentet, så det var en lang reise de hadde begitt seg ut på. Flyet lander i Amsterdam 19.april, der skifter de over til et annet fly som fører de direkte til Trondheim. På Trondheim Lufthavn Værnes venter jeg sammen med min sønn, Roger og barnebarn, Malin. Et stort øyeblikk for oss alle, selvsagt aller størst for Bill som for aller første gang får sette føttene på sine forfedres jord. Hva han tenkte og følte i det øyeblikket vet bare han sjøl, vi andre skjønte det var sterkt for han. Turen går straks videre til Flakk og ferja. Fra ferja får han det første blikket av Brevik og Vanvikan på avstand. Heime hos oss ventet min kone, Grazyna, med velkomstmiddag. Men først måtte vi ta bilder – med det norske flagget og Trondheimsfjorden i bakgrunnen – bilder som selvsagt ble sendt direkte til deres familie heime i Amerika. Vi var enige om at store forandringer var skjedd på kommunikasjonsområdet siden forfedrene emigrerte. Våren var sein ved Trondheimsfjorden i 2013, men blåveisen var da kommet.

Bill endelig på norsk jord. Sammen med sin kone, La Verne. Det norske flagget vaier i vinden.

Oldefars heimgård

Allerede neste morgen gikk turen til Brevik, til oldefars heimgård som Bill hadde hørt så mye om og dannet seg vakre bilder av siden guttedagene. Nå var han der, endelig kunne han vandre rundt på jordene og i fjæra, se på restene etter det gamle båtnaustet som nok hans oldefar hadde båt og fiskeutstyr. Noe rester fant han. Sagbruket sto fortsatt, men var veldig falleferdig. En gammel bru over elva var sterkt preget av tidens tann, den holdt oss sånn akkurat uten å knekke sammen. Vi hadde en del skøy med den brua. Bill og La Verne dro flere turer til Brevik i løpet av tiden de var hos oss. Bill hadde kjøpt et fjernstyrt helikopter for anledningen, og med det fikk han tatt mye film og bilder.

Kirkegården

Neste ble kirkegården. Her fant Bill mange navn han kjente til fra sine slektsdokumenter. Det ble en stille stund ved minneplata av stamforeldrene til Brevikslekta, Amund Olsen Brevik og Kristine Nilsdatter f. Bjørnerås. Bilder ble tatt, mange bilder. Det ble også besøk på Hindrem kirkegård. Det er blitt fortalt at Amund Olsen Brevik var en stor og kraftig mann, når han red med sin hest til Hindrum kirke nådde beina hans ned på bakken.

Stramt program

Bill og La Verne var hos oss til 2.mai. Vi hadde håpet de kunne være over nasjonaldagen, og samtidig oppleve mer av våren i Norge. Men forskjellige hensyn gjorde ikke dette mulig. Det var et stramt program under hele besøket g mye krevde god organisering, men alt klaffet fint under hele besøket. En søndag startet vi med frokost om bord i hurtigruteskipet Lofoten ved kai i Trondheim sammen med min kone, Grazyna og bror Øystein og hans kone, Grete. Det var noe gjestene satte pris på, og neste gang de kom til Norge skulle det bli hurtigrutetur langs kysten.. Etter frokosten gikk turen til Nidarosdomen hvor vi overvar gudstjeneste, også en stor opplevelse for amerikanerne. Så fulgte «kirkekaffe» i Tyholttårnet, besøk på Kristiansten festning og en sightseeing rundt om i byen. Gjestene stadig mer imponert over forfedrenes heimland som ikke lenger var slik det var blitt beskrevet for Bill under hans oppvekst. Samme kveld var gjestene invitert til Jakob Foss sin familie i Stadsbygd hvor mange var møtt opp til et fint arrangement. Den kvelden var gjestene slitne..

Et stort høydepunkt under besøket var mine foreldres bursdag. Mor og far fylte begge 93 år på denne tiden, og de hadde invitert sin nærmeste familie og gjestene fra Amerika til middag på restauranten Landgangen i Vanvikan. Far hadde mye å fortelle om Brevik og Vanvikan i gamle dager med sin høye alder og gode minne. Bill viste lysbilder fra Amerika og fra de årlige slektstreffene til Amundsonfamilien der borte. De er mange etterkommere etter de fire brødrene fra Brevik som emigrerte, og hver sommer samles de til slektstreff og minnes sine forfedre som kom fra Norge for over hundre år siden. Bill og La Verne satte stor pris på denne sammenkomsten på Landgangen, og bilder ble sendt over havet til slekta der borte.

Historisk sus

På gården Svee i Vanvikan ble gjestene og vi invitert til middag, 27.april. Bill hadde sett fram til dette besøket, nå skulle han endelig få takket Amund og Torun for bildet som de hadde tatt så godt vare på i 122 år, og som nærmest hadde snudd opp ned på livet til Bill og hans familie. Det ble et trivelig besøk for oss alle, og ikke minst interessant. Amund og Torun var godt orienterte om slekta, utvandringen til Amerika og forholdene i gamle dager. Amund sin mor, Kristine, hadde og mye å fortelle om folket og livet i gamle dager. Det var et historisk sus over det hele. Amund sin oldefar, Oluf, var bror til de fire brødrene fra Brevik som utvandret, og min oldemor, Anna, var deres søster.

Under samtalen etter middagen på Svee forsvant Torun et øyeblikk og kom ned fra loftet med et gammelt ærverdig lommeur med kjede. Det hadde sin spesielle historie. Anton, den ene av brødrene som emigrerte kom tilbake til Norge i 1905 for å forsøke å ta Brevik tilbake på odel. Dette lyktes ikke, trolig var det gått for lang tid. Han måtte returnere til Amerika med uforrettet sak. Før han reiste ga han lommeuret sitt til sin bror, Oluf Svee, altså Amund sin oldefar. Uret har seinere gått i arv. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss alle å få se dette så fine uret fra en svunnen tid med en så spesiell historie.

Museet Kystens arv

De historieinteresserte gjestene ville selvsagt se og oppleve museet Kystens arv i Stadsbygd. Bent Rørvik stilte opp med ekstra omvisning for amerikagjestene. Bill var så engasjert at han glemte sin verdifulle notatbok et sted på museet, og han frykta det verste at han ikke skulle få den tilbake. Heldigvis hadde Bent funnet den, så Bill kunne hente den på hans kontor dagen etter.

Alt har en ende

2.mai er det tid for avreise. Interessante og trivelige dager er slutt. Gjestene har bestilt returbillett fra Gardermoen, og med leiebil vil de gjerne se litt mer av Norge på tur dit. 7.mai går så flyet tilbake til Amerika. Med seg har de store mengder bilder, notater og inntrykk. Dette er i høyeste grad resursmennesker, engasjerte og vel orienterte. Vennskapsbånd over det store havet er knytt for alltid. Dette kunne nok ikke Ole Amundson Brevik tenke seg om bord i steamskipet Gallia på veg over havet i 1890. Ei heller min oldemor (hans søster) som mistet sin mann på lofotfiske på samme tiden som brødrene emigrerte. Livet kan arte seg på mange vis for oss mennesker den tiden vi vandrer her på jorda.

Dypt skuffet

Ole Amundson Brevik kom aldri mer til Norge etter at han emigrerte med sin familie. Det sies at han var dypt skuffet over forholdene i Amerika. Han fikk en tragisk død, sovnet inn i døden av kulde i en høyløe på prærien. Livet måtte gå videre også den gangen. Hans etterkommere ble mange – en gren av Amundsonfamilien og Brevikslekta.

Bill fant sine røtter i sine forfedres land og reiste tilbake med svar på mange tanker og spørsmål han hadde båre på hele livet.

Skriv ut