En ufattelig tragedie rammet den lille vegløse grenda Simavika i Stoksund i Åfjord kommune like oppunder jul i året 1978.  De to brødrene, Jan Arne og Rolf Ole Johansen, 16 og 22 år gamle, forliste med sjarken «Solbris» ved Harbakkneset.  Guttene var på tur heim til Simavika fra julehandel på Stokkøya, men kom aldri heim.  En fryktelig og meningsløs tragedie som aldri må glemmes.

På kartet ser vi at kommunegrensa mellom Åfjord og Roan går inn Skjørafjorden. Simavika er den lille vika innerst i fjorden på Åfjord sin side av kommunegrensa.

Båt var eneste mulighet,

I hvertfall når det gjaldt store innkjøp som olje, mel o.s.v.  Det ble som regel kjøpt inn på Stokkøya. Simavika ligger innerst i Skjørafjorden like ved kommunegrensa til Roan. Folket venta på en veg som var lovet, men som aldri kom. Derfor var det å sette sin lit til båten. I en vegløs grend måtte en handle inn stort når det først var mulighet for båttransport, spesielt vinters tid var det viktig å ha et stort lager av det nødvendigste, for en visste aldri hvordan værforholdene kom til å bli. En tur til Stokkøya var beregnet å ta 2 ½ time en veg – avhengig av vær, vind og sikt. Strekningen fra Harbak til utløpet av Skjørafjorden er regnet for å være en værutsatt og til dels farlig strekning for mindre båter. Den aller mest utsatte strekningen skal være fra Pålodden lykt til Tuvodden. Skjørafjorden har slukt mange liv i årenes løp, bare en sjelden gang har man funnet igjen folk som er blitt savnet.

Ellers ble en stor del av innkjøpene gjort hos Ingebrigt Klinge Osen (Butikken ved Innlandet skole), eller på Revsnes. Ofte fraktet skolebarna varene med skolebussen til Sydskjør for videre transport med båt. Mange dager var det ikke mulig med båttransport, det kunne være p.g.a. dårlig vær, is i fjorden, eller at bår ikke var tilgjengelig. Da var det å ta beina fatt over fjellet både for skolebarna og de voksne.

På julehandel til Stokkøya.

På julehandel til Stokkøya

Torsdag morgen, 21. desember, la de to guttene fra Simavik ut med kurs for Stokkøya. Korte dager like opp under jul, og de ville gjøre unna turen mens det var lysdag. De var sjøvante, oppvokste med sjøen og båten.  De hadde gjort turen ut Skjørafjorden og til Stokkøya så mange ganger før, seinest dagen i forvegen.  Sjarken «Solbris» var en moderne tresjark, 24 ½ fot med en nesten ny 22 hesters dieselmotor.  De hadde en lettbåt på slep bak, en 7-8 fot plastbåt.  Allerede kl. 12 på formiddagen var innkjøpene gjort og båten lastet, de var klare for turen heim til Simavika der juleforberedelsene var kommet langt bare 2-3 dager før juleaften.

 Det gikk mot jul, også i den lille vegløse grenda mellom de ville fjellene inne i Skjørafjorden. Juleforberedelser og julefeiring binder familier sammen, slik var det også i Simavika. Julefreden var i ferd med å senke seg over heimene både ved Harbakstranda og ved Skjørafjorden.

Dagslyset snart borte, enda var ikke «Solbris» kommet.

Dagslyset snart borte, enda var ikke «Solbris» kommet

Ut på ettermiddagen begynte familien heime å vente på at «Solbris» og guttene skulle komme inn fjorden.  Timene gikk, guttene kunne ha blitt forsinket av en eller annen grunn. Det mørknet. Etter hvert steg uroen, og frykten for at noe alvorlig kunne ha hendt. Tanken på Harbakneset dempet ikke akkurat frykten.  Lensmennene i Åfjord og Roan ble varslet kl. 18, da hadde det allerede vært mørkt i flere timer.  Redningsskøyta «Halten» var raskt på plass ved Harbakneset, og det samme var flere lokale båter.  Det ble lett uten resultat.  Kl. 20 ble det så slått full alarm, redningssentralen på Sola ble varslet.  Et redningshelikopter ble satt inn og deltok i letingen fram til midnatt.  Værforholdene var gode for letemannskapene.  Før midnatt ble det funnet tre oljefat i utløpet av Skjørafjorden.  Samtidig ble det og funnet diverse andre ting som stammet fra «Solbris».  Det var ikke lenger tvil om at båten var gått ned.  Det eneste man nå kunne håpe på var at guttene hadde kommet seg i land et eller annet sted, men også det håpet forsvant etter hvert. Selv om begge var gode svømmere, så ville det vært så godt som en umulighet i den iskalde sjøen selv om de var nært land. 

Familien innså raskt det tragiske faktum at håpet om at de to guttene skulle komme heim til jul var forsvinnende lite. En tragedie hadde skjedd.  Havet gir og tar, det har havet gjort til alle tider.  Denne gangen tok det to unge liv fra en liten heim i en vegløs liten grend i en utkant i utkanten. Tragedien engasjerte folk – ikke bare i Fosen, men over hele landet. Over alt ble tragedien nevnt. Fra hele landet gikk det medfølende tanker til familien i Simavika denne jula.  Få tragedier har noen gang engasjert så mange.

Vraket kunne gi et svar

Letingen ble nå konsentrert om å finne vraket og dermed kanskje en forklaring på hva som hadde skjedd, og framfor alt få opp de omkomne slik at familien kunne få en grav å gå til.  Her var miniubåt eneste mulighet. Institutt for kontinentalundersøkelser i Trondheim stilte miniubåten «Snurre» til disposisjon i letingen, en avansert ubåt ganske enestående i sitt slag. Statens Vegvesen stilte et større aggregat til disposisjon for strømforsyning til ubåten. En lokal fiskebåteier i Roan, Odd Viken, stilte sin fiskebåt til disposisjon.  Det var velvilje fra absolutt alle hold.  Den ubemanna miniubåten var svært avansert og utstyrt med fjernsynkameraer som kunne oppfange de minste detaljer i dypet, den kunne gå ned til ca 200 m dybde.  Kronerulling til letingen ble satt i gang, og folk viste en helt fantastisk giverglede.  Media bidro og med penger, f.eks. Adresseavisen og bladet Vi Menn.  Åfjord kommune garanterte for et eventuelt underskudd i den innsamlingsfinansierte leteaksjonen med miniubåten «Snurre».

Også såkalte synske ble engasjert i letingen.  Inga Tamnes og Anna Elisabeth Westerlund pekte begge ut samme sted ved hjelp av kart over området.  Dessverre ga heller ikke det noe resultat. 

Velvilje fra alle hold, og en grenseløs sympati rettet mot familien som hadde mista to av sine på en så tragisk måte. Men også kritiske røster over at det ikke ble gjort nok fra samfunnets side for å finne «Solbris», og på den måten kanskje få klarhet i hva som var årsaken til forliset. Finner en årsaken til en ulykke, så er det i hvert fall mulig å gjøre grep som kan hindre gjentakelser som kan føre til nye tragedie. En havarikommisjon for fiskeflåten ble igjen etterlyst. Mange reagerte på at dersom et småfly med to-tre personer falt ned ble det satt alt inn på å finne årsaken. Er det fiskere det dreier seg om avsluttes letingen straks håpet om å finne overlevende er borte. Ingen får vite noe om årsaken til forliset, hvis da ikke lokalbefolkningen sjøl reagerer.

Kritiske røster hevdet at hadde storsamfunnet etterkommet folket i den lille grenda sitt ønske om veg, så kunne den tragiske ulykken vært unngått. For alle bygder og bebyggelser, helt ned til de minste grender, burde vegforbindelse være en selvfølgelig rettighet.

Leteaksjonen med miniubåten ga resultater

Leteaksjonen med «Snurre» pågikk i tiden 13. jan. til 26. jan. og var konsentrert om området fra Harbakvika til Tuvodden.  Den 23. jan. ble det funnet et oljefat vest av Haaflessa på 190 m dyp.  Fatet ble tatt opp dagen etter, og det viste seg at det var fullt av fyringsolje. 25. jan. ble ytterligere to fat funnet. Samtidig ble også «Solbris» funnet på 90 m dybde, ca. 200 m. vest av Haaflessa, og ble neste dag hevet. De omkomne guttene var ikke i båten, og den ble etter hevingen «parkert» i Harbakvika på ca. 4 m. dyp. Sjarken var så godt som uskadet, men fikk litt skade under hevingen. Den ble fraktet til et båtbyggeri som ordnet den opp, og den ble etter hvert solgt. Funnet av «Solbris» ga ikke videre svar på hva som var skjedd, annet enn at det utelukket påkjørsel og grunnstøting. Og det styrket teorien om at sjøen kunne ha brutt båten ned bakfra. Det hele måtte ha skjedd veldig fort, det var ingen tegn til forsøk på å løsne lettbåten som de hadde hengende bak «Solbris».

Leteaksjonen med miniubåten skulle egentlig vært avsluttet. Det var vanskelige forhold med streng kulde og ising, og det ble ansett at sjansen for å finne noe i oppklarende retning etter så mye leting var så godt som borte. Det ble så oppdaget spor på sjøbunnen som tydet på at et oljefat med jernringer rundt hadde rullet, og det resulterte i funnet av sjarken like før letingen skulle avsluttes.

Tragedien kunne blitt enda større

Bjørn Terje forteller at han var 8 år da tragedien skjedde. Han forteller at han egentlig skulle være med de eldre brødrene på turen til Stokkøya. Det var planlagt at de skulle dra tidlig på morgenen, men da Bjørn Terje sto opp var brødrene allerede dratt. De voksne guttene ville kanskje ikke ha med seg en guttunge på 8 år, eller kunne det ha andre årsaker.. Var det tilfeldigheter, eller kunne det ha vært styrt fra annet hold.. Tragedien ble stor nok med to, om ikke lillebroren også skulle bli tatt av havet.

Etter tragedien ga familien opp og flytta til Åfjord. Det er nå gått 38 år siden tragedien. Far Odd er gått bort. Mor Ragnhild er nettopp passert 80, en ungdommelig dame og et varmt menneske som gjerne forteller om livet i Simavika og det å miste to av sine barn på en så tragisk måte. På spørsmål om hvordan det har vært svarer hun:  «Det har vært noen tunge stunder, men livet må gå videre». Det er ikke mulig å registrere bitterhet mot storsamfunnet for manglende veg som kunne forhindret ulykken, men hun beklager at Åfjord kommune ikke fulgte opp gamle Stoksund kommunes planer om veg til den isolerte grenda. De to kommunene ble slått sammen i 1964.  Mor Ragnhild sier hun gleder seg over de fire barna hun fikk beholde, og over at disse har gjort det bra og fått gode liv.  Familien har fortsatt husene i Simavika.  De trives så godt der i perioder, nyter freden og roen uten veg og biltrafikk.

Etterord

Jeg ble oppfordret til å skrive noe for Årbok for Fosen, og da tenkte jeg straks på tragedien utenfor Harbak i 1978. Den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg. På den tiden var jeg ganske mye i Stoksund da jeg drev en del som selger i tillegg til at jeg jobbet i Fosen Trafikklag. Det var rengjøringsmidler jeg solgte, og de fleste kundene var eldre folk som bodde i utkantene langt unna butikker. Jeg ble godt kjent med mange. Det gikk med mye tid til prat på mine turer, og det passet meg utmerket for dette var folk som hadde mye å fortelle. Lokalhistorie har alltid vært min store interesse, og disse besøkene ble nærmest som skattekammer for meg. Det ble naturligvis pratet mye om tragedien utenfor Harbak. Jeg tenkte allerede da at jeg skulle skrevet om denne tragedien. Nå kom endelig anledningen, 38 år etter.

24. sept. i år fikk jeg besøkt Simavika for første gang. Det var en stor opplevelse. Jeg gikk turen sammen med min kone og schaferhunden Fanny. Vi nøt freden og roen ved stranda, og vandret mye rundt omkring. Det skal nok bli en tur til magiske Simavika igjen neste sommer.

Takk, mor Ragnhild, Liv-Unni og Bjørn Terje for at dere stilte opp og gjorde det mulig for meg å skrive denne artikkelen.