Golar Borg ble bygd i 1970 ved Drammen Slip & Verksted og tilhørte rederiet Irgens Larsen A/S.

Jarle Vårum f. 17.05.1945 var 1.maskinist under det dramatiske forliset.

 40 år er nå gått siden dette dramaet, en historie som er svært lite kjent utover det som her er referert fra Bygdebok for Stadsbygd. Jarle vokste opp i Stadsbygd og reiste tidlig til sjøs.  Han bosatte seg etter hvert i Harstad, så kontakten med heimbygda ble stadig mindre. Det er klare tegn på at han nå som pensjonist ønsker å gjøre noe med dette.

Gode barndomsår

Jarle voks opp i Vårumgrenda  – den øverste av Vårumgårdene helt oppe ved Trølia. De gamle bygningene er nå borte, det er lite synlig fra tiden som var. Jarle sin mor het Klara Vårum f. 1924. Hun fikk Jarle før hun gifta seg. Hun jobba og bodde i byen, og det ble til at Jarle voks opp hos besteforeldrene på heimgården – Johan O. Vårum (1898-1968) og Marta (1892-1968). Jeg minnes besteforeldrene hans som veldig snille. Jeg var ikke gamle karen de første gangene jeg fikk lov å dra på besøk alene til Jarle, kanskje fire år. Det var ikke langt, og vegen kjente jeg – det var gamle vegen til bygda som gikk langs Trølia og videre over Fageråsen. Trafikk var det ikke, husker bare «Ole-post» med sin lille lastebil som kjørte. Det ble ofte turer opp og ned den gamle vegen langs Trølia for oss begge, knapt en dag gikk uten at vi besøkte hverandre. Det var ellers også et godt forhold mellom de voksne i Håkkåstu og Siristu, som var de dagligdagse navnene på de to gårdene, bl.a. så samarbeidet vi med meierikjøringen. Det var vanlig på den tiden at gårder gikk sammen og vekslet med å transportere melka til meieriet, og med det fulgte også lett annet samarbeid.

Som barn lekte vi ofte med små trebåter vi laget, eller som noen voksne laget til oss. Jeg husker spesielt godt en dam vi demte opp – «segledammen». Der lekte vi ofte, bygde kaier og fraktet varer som ofte var en stein eller en kongle. Seinere ble det litt større båter. Ved Vålvatnet fant vi en gang et forlatt vrak som vi gjorde iherdige forsøk på å oppgradere. Vi tok noen vågale ferder over vannet. Redningsvester hadde vi knapt hørt om den gangen. De voksne fryktet, men det gikk alltid bra. Ja, vi forsøkte oss på sjøen også, på flåter vi laget av tømmerstokker vi fant i fjæra. Det var da Thor Heyerdahl med Kon-Tiki-flåten vi skulle etterligne. I ettertid skjønte jeg at Jarle sin interesse for båter begynte å spire tidlig. Lite visste vi den gangen at Jarle skulle bli sjømann og seile på alle verdens hav.

Lykkelige skoledag

Vi begynte på Vemundstad skole høsten 1952. Der gikk vi til 1955, da ble skolen nedlagt og vi ble overført til Askjem skole (Stadsbygd skole) og fikk skolebuss. Jarle og jeg delte fremste pult de tre skoleårene på Vemundstad skole, og det fortsatte vi med hele skoletiden. Det ble sagt at vi ble plassert fremst for at lærerne skulle ha best mulig kontroll med oss, men slik var det nok ikke. Vi var stort sett snille. Men gutter var gutter også på den tiden, og det hendte vi fant på rampestreker. Røk i tottene på hverandre gjorde vi også, men neste dag var det glemt.

Vi bygde hytter i skogen av materialer vi sanka i fjæra. Det var ofte et slit. Spiker måtte vi kjøpe, om vi da ikke kunne knabbe med oss noe heimefra. Vi ble etter hvert ganske flinke i byggfaget. Ovner monterte vi og.  Selvsagt måtte det være ovnsrør – slik at i hvertfall noe av røyken kunne gå ut.

Vi hadde skole annenhver dag den tiden. Lørdag var og skoledag. Med tre skoledager i uka ble det og tre hverdager fri, og vi fikk tid til også å gjøre andre ting – vi fikk tid til å være barn. Stress og press var ukjente begrep for oss som voks opp på den tiden.

Våre veger skiltes

Glade barndomsår går ofte så alt for fort. Barndomsvenner og skolekamerater ble spredd for alle vinder, både i bygd og by.  Det var en tid med muligheter for de fleste både når det gjaldt videre skolegang og jobber for ungdommen. Det var stort behov for mannskap på båter, både innen- og utenriks. På Hyrekontoret kunne en få jobb på timen om en var rask til å pakke. Den store drømmen for unge gutter var å få hyre på båt i utenriksfart. Det var å starte som dekksgutt, eller maskingutt, og så arbeide seg oppover i gradene. Gutter som mønstret av og kom heim var ofte fullpakka av historier fra de store hav og fjerne land. De ble fort forbilder for yngre gutter. På hver eneste ønskekonsert var det melodier for sjømenn, og det var kortbølgesendinger på radio til sjømenn i utenriksfart.  Hver juleaften gikk hilsninger til norske sjøfolk på radioen. Også Kongens tale på juleaften var i stor grad viet norske sjømenn på de store hav.

«Seemann, deine Heimat ist das Meer»

Denne slageren kom først på tysk, og etter hvert kunne vi høre den på de fleste språk på alle radiostasjoner, både på mellom-  og kortbølgesendingene fra 1960 og i mange år framover. En fast gjenganger i Ønskekonserten NRK om mandagskveldene. De fleste hadde noen nære familiemedlemmer eller venner på de store hav som tankene gikk til.

Jarle forsøkte å mønstre på båt allerede som 15-åring. Det gikk ikke, for han hadde problemer med fargesansen. Og for å begynne i maskinen måtte en være 16 år. Det skulle likevel bli mange nok år for Jarle på de store hav. Og han skulle få oppleve dramatikk vi som landkrabber vanskelig kan forestille oss.

På besøk i heimbygda sommeren 2018

En dag sent i august ringer Jarle, han og kona er på veg sørover fra Harstad for å besøke sin sønn i Sørumsand, og de har satt av tid til å komme innom meg for en prat. Lenge siden sist. Mange, mange år, men minnene er vel bevart. Gode barndomsår glemmes aldri. For mange av oss føles det viktigere å søke tilbake til våre røtter etter som årene går

Vi hadde en hyggelig prat i stua i Håkkåstu – Jarle, hans kone Yngvill, og jeg. En riktig trivelig mimrestund. Og så forteller han historien om forliset med Golar Borg for nøyaktig 40 år siden, en svært dramatisk hendelse som hans heimbygd og de som kommer etter oss bør få høre om.

Tragedien med Golar Borg

Det er i høst 40 år siden dette tragiske skipsforliset som jeg så vidt kan minnes. Det skjedde tre uker før åpningen av ny ferjeforbindelse Rørvik-Flakk, så tankene var nok i nærere farvann på den tiden. Ikke visste jeg hvilken båt Jarle jobbet på heller. I ettertid er lite nevnt og enda mindre skrevet om forliset – utover det Kristoffer Rein hadde fanget opp da han skrev Bygdebok for Stadsbygd. Jeg har derfor i mange år tenkt å innhente opplysninger om forliset og kanskje få noe skrevet ned for etterslekten.

Jarle og hans kone Yngvill stiller gjerne opp for en prat om hva de opplevde disse dramatiske døgnene. Årene har gått, de har fått hendelsen på avstand. Men tankene går ofte tilbake, og til de som mistet sine. Fire av mannskapet ble slukt av havet og fant sin grav der. Jarle var en av 22 overlevende.

Golar Borg var en forholdsvis ny båt, bare 8 år. Bygd i Norge, norsk rederi og norsk mannskap. Båten var på veg fra Rostck  i tidligere Øst-Tyskland til Cuba med poteter. Potetene kom aldri fram til Fidel Castro.

Barometeret falt raskt denne siste oktoberdagen, og både vind og sjø økte på. Ut på ettermiddagen var vinden økt til liten storm fra nordvest. Normalt skulle en slik båt klare seg godt under slike forhold, men når lasten forskyver seg er det lite å gjøre. Poteten var pakket i sekker av nett, noe lignende som løkposene på butikkene. Disse var stablet i lasterommet, 80 000 sekker i alt, uten at lasten var delt av på noen måte. Når lasten begynte å bevege seg, så forflyttet alt seg over på siden og båten fikk stor slagside.

Jarle forteller at han gikk av vakt kl. 08.00 på morgenen. Båten var da vest for Azorene. Han satt med frokosten da han merka første slaget. Han brydde seg ikke videre om det i starten, men kjente så at båten ikke kom opp igjen. Gikk så ned i maskinrommet. Da kom noen slag til. Klokka 09.30 stanset maskinen. Hjelpemaskineriet fikk ikke olje, trakk bare luft. Fikk i gang igjen. Da var avluftinga fra dagtank under vann, og det kom sjøvann i dieselen. Det ble jobbet febrilsk for å få maskinen i gang igjen. Situasjonen var rett og slett kritisk. Jarle forteller at de holdt på i maskinen til ca kl. 15, da måtte de erkjenne at det ikke var mer de kunne gjøre. Båten hadde da 50 grader slagside. Ved 16 tiden ble maskinrommet forlatt. Dette var 400 mil vest for Azorene.

Full alarm

Kaptein Lystang varslet Rogaland Radio og US.Coast Guard for assistanse. Samtidig ble SOS-signal sendt ut. Den norske kjemikalietankeren Hardanger befant seg til alt hell 4 timer unna havaristen. Det ble opprettet kontakt med kaptein Ringdal om bord i Hardanger over Rogaland Radio.

Havaristen måtte evakueres

Kaptein Lystang beordrer evakuering av skipet. Det skulle bli en meget dramatisk operasjon. Det var to livbåter om bord, og to redningsflåter. På grunn av den store slagsiden var den ene livbåten umulig å få ut. De fikk ut den andre med 4 mann om bord. Fanglina til livbåten røk og den havnet under baugen og ble knust. 3 av de 4 forsvant i havet, den fjerde klarte å berge seg. Men en mann til forsvant under evakueringen. De 22 som var igjen om bord i havaristen satte nå sin lit til de to flåtene. Det skulle heller ikke gå uten problemer. Den første blåste seg opp på dekket og ble sittende bom fast mellom rekkverkene. Den andre lyktes det å få satt ut, den lå i fanglina mens evakueringen pågikk under svært vanskelige forhold. Alle måtte hoppe i sjøen for å komme om bord i flåten. Under denne operasjonen forsvant altså fjerdemann. Han drev mot baugen. De ropte til han, men ingen reaksjon. Trolig var han bevisstløs. De så han aldri mer. De var nå 22 om bord i flåten – 21 mann og 1 kvinne (kona til kapteinen). 4 kom ikke med. At sjøtemperaturen holdt 20 grader var nok en medvirkende årsak til at ikke flere liv gikk tapt. Det sto også vann i flåten. Folk måtte ause, og de var søkk våte. Disse flåtene er enkelt utstyrt med det aller nødvendigste for et lengre opphold – bl.a. med ferskvann og konsentrert næringsrik mat. Dessuten lommelykt, kniv og fiskeutstyr. 22 av en besetning på 26 er over i flåten etter en dramatisk evakuering. De vet Hardanger er undervegs for full maskin, og det holder motet oppe.

Hvilke tanker streifer i en redningsflåte

Hva tenker folk på i en redningsflåte mens flåten kastes opp og ned som en kork på et opprørt hav og en venter redning? Det er en tanke som ofte har streifet hos meg, og som jeg har prøvd å forestille meg. Hva tenkte Jarle på disse timene? Tankene gikk naturligvis til familien – kona Yngvill og sønnen Leif Hugo. Var han noen ganger i tvil om han ville møte de igjen?  I slike stunder opplever en ofte livet i reprise – som i en film som passerer netthinna. Det starter med barndommen, en gjenopplever gleder og sorger en hadde som liten. Minnene blir ofte svært klare i slike stunder. Kanskje mintes Jarle stundene da vi lekte med båter i «segledammen» som barn – da vi lekte at dammen var havet som båtene våre måtte krysse. Den mest tøffe sjømann har selvsagt og sine innerste tanker.

Pårørende varslet

Jarles kone, Yngvill, forteller at hun ble raskt varslet av politiet om forliset. Det skjedde samme dag/kveld, eller det var blitt natt. Beskjeden var at alle om bord var reddet. I morgennyhetene på radioen ble det derimot opplyst at 4 var savnet og 22 reddet. En tøff beskjed for alle pårørende.

M/V Antaious

Et gresk skip, Antaious, dukket raskt opp. Det ble over radio enighet om at dette skipet skulle ligge vakt i passe avstand fra redningsflåten inntil Hardanger var på plass.

Hardanger 4 timer unna.

Det norske skipet Hardanger befant seg 4 timer unna havaristen. 4 timer er kort tid på store verdenshav, men lang tid for folk i en liten redningsflåte i store bølger med håp om redning. Det ble slått full alarm om bord i Hardanger, Kaptein Lars Ringdal beordret full fart mot havaristedet. Her var ingen tid å miste – her var landsmenn og yrkesbrødre i ytterste nød, som også hadde sine familier heime i Norge. Mannskapet fikk ordre om å klargjøre alt utstyr om bord for en meget krevende redningsaksjon.

Hjelpen nærmer seg

 Fra brua på Hardanger kunne de nå se nødsignaler fra flåten. En stor og krevende redningsaksjon ventet. Vi kan til en viss grad tenke oss hvilke følelser det ga å se redningsskipet nærme seg – landsmenn i et norsk skip med norsk flagg og det klingende norske navnet Hardanger. Fikk en ikke nasjonalfølelse i en sådan stund, så ville en aldri oppleve det. Skipet måtte gjøre flere forsøk på å få fatt i flåten. Mørket gjorde ikke operasjonen lettere. Endelig kl. 20.40 lyktes det å få liner om bord i flåten. En av mannskapet om bord i Hardanger, førstemaskinist Tor Larsen, hoppet som frivillig om bord i flåten med line, og hjalp til med å feste liner på de skipbrudne. Hver gang bølgene førte flåten opp til skipssiden ble en person halt om bord, en etter en. Jarle forteller om i hvertfall en som ble dratt opp med hode ned. Alle kom vel om bord. Jarle forteller at det var en stor fornøyelse å få tørre varme klær og god mat. Det ble naturligvis fullt om bord med så mange nye, men dette med husrom og hjerterom gjelder også på sjøen, kanskje enda mer enn på land. Offiserer og mannskap overlot sine lugarer til de overlevende. Jarle forteller at han og maskinsjefen delte lugar, og han husker med et smil at maskinsjefen hengte opp en «klessnor» hvor han tørket en mengde dollarsedler.

Trygt i land på Bermuda

De overlevende 22 kom trygt i land til St.Georgs på Bermuda. Kjemikalieskipet kunne ikke gå inntil land så de overlevende ble hentet av mindre båter. Der var mye lagt til rette for deres ankomst. Bl.a. så hadde den norske konsul General, Mr. Georg Thestrup hadde kommet fra New York. Og et stort oppbud av pressefolk, bl.a. fra norske Aftenposten som hadde reportasje med bilde i avisen, 6. november 1978. Nye klær ble utdelt, og de overlevende ble invitert til lunsj hos visekonsul Batterfield og frue.

Heim til Norge og sine som ventet

Flytransporten heim til Europa og Norge kom til å by på en del utfordringer. Det var ikke fly som kunne ta alle 22, så folka måtte sendes i mindre puljer. Jarles kone, Yngvill og sønnen Leif Hugo var møtt opp på Fornebu (hovedflyplass før Gardermoen var åpnet) da flyet med Jarle om bord ankom. En dag familien nok aldri vil glemme. Yngvill forteller om god oppfølging fra rederiet Irgens Larsen A/S sin side. Fra første stund ga de beskjed til pårørende om å komme til Oslo, de skulle betale hotell og omkostninger.

Fire mann kom ikke heim til sine, de fant sin grav i det store hav som så mange andre før dem. Pårørende klamret seg til et ørlite håp om at noen som ved et under kunne ha klart seg. Det ble gitt beskjed til båter i farvannet om å være på utkikk. Gleden ble aldri fullkommen ved tanken på disse og deres familier. Men slik er det – livet må gå videre. I samtalen jeg hadde med Jarle og Yngvill, så kom det klart fram at disse fire ikke var glemt selv om 40 år er gått.

Jarle ble 17 år i rederiet Irgens Larsen. Året 1991 var det slutt med utenriks seilinger. Med Harstad som bosted var det naturlig med en jobb som maskinist om bord i ferjer i nærområdet. Det ble TFDS, Troms Fylkes dampskipsselskap, som i dag hører inn under Torghatten. Han snakker ikke noe videre om sin innsats under forliset da det røynet på som verst. Sjøfolk pleier vanligvis ikke det. Det lengste en sjømann går i så måte er å si han gjorde sin plikt. Jarle ga alt han hadde å gi, først i maskinen, så med evakueringen av skipet når det ble siste utveg. Det er ellers god grunn til å tro, for den som kjenner Jarle, at han  bidro sterkt til å holde motet oppe hos de andre de lange timene på flåten i det opprørte havet.