Historien om da mor gikk med julemat til bestemor i Trangsætra – mors fineste barndomsminne som hun tok med seg hele livet.

Min mor, Agnes Andresen, var født i 1920. Altså for hundre år siden. Hun bodde i sine første barneår, fram til hun var 13, i ei lita stue ved Rørvik, akkurat der ferjene legger til i dag. Stua sto like ovenfor vegen, vi ser rester etter grunnmuren den dag i dag. Rett over vegen, som den tiden var en lokal bygdeveg, gikk en sti ned til sjøen, der hadde de båtnaust – akkurat på stedet der servicebygget på ferjekaia nå står. Far var fisker, det var mye laksefiske han drev med. Han hadde laksenøter i Geitastranda hvor familien ofte oppholdt seg om somrene.

Mor hadde en fantastisk fortellerevne, jeg likte alltid å høre henne fortelle – om alt, fra hennes barndom, om slekta, og fra bibelhistorien. Jeg husker godt historien om brødrene Esau og Jakob, den gjorde sterkt inntrykk på meg. Den måtte mor fortelle på nytt og på nytt. Det var ikke alt vi kunne gjøre i lange vinterkvelder, elektrisk lys fikk vi ikke før jeg var 9-10 år gammel, så da gikk det ofte på fortellinger og høytlesing. Aller best likte jeg å høre mor fortelle historier fra sin egen barndom, men også naturligvis historier hun hadde hørt av sin mor fra hennes barndom. Jeg levde meg alltid inn i historiene.

Den fineste av alle mor sine fortellinger var om da hun gikk med julemat til bestemor i Trangsætra. Det nærmet seg jul, mor var usikker på om det var jula 1926 eller 27. Hun hadde fått en liten søster i 1925, og det var derfor ikke lett for hennes mor å komme fra når det var noe. Hun hadde ordnet en korg med julebakst og annen god julemat til bestemor, men hun så seg ikke råd for å komme avgårde slik at hun fikk levert den før julekvelden.

Da mor hørte dette tilbød hun seg å gå til bestemor med julematen. Hun var fast bestemt på at det skulle hun klare, vegen kjente hun – hadde gått den så mange ganger. Men nå var det vinter, og da var det litt annerledes enn turene hun hadde gått med de voksne tidligere. Korteste vegen var opp rørviklia, en bratt og tung strekning. Og det var snø. Vegen om Tranghaugen og opp til Trangsætra var ikke brøytet på den tiden, så ingen så fordel ved å gå den vegen som i tillegg ble dobbelt så lang.

Mor fikk tilslutt lov til å gå til bestemor alene med julematen. Hun fikk streng instruks om hva hun skulle gjøre dersom det oppsto problemer, da skulle hun ikke bli redd, men følge sine egne spor tilbake. Stolt la mor avgårde, både glad og samtidig litt nervøs. Det gikk ikke så fort opp den bratte lia med små føtter og tung snø, men det gikk framover. Korga med maten følte hun ble tyngre desto lengre opp hun kom. Samtidig ble skogen tettere og tettere, syntes hun. Ikke var det så lyst heller selv om det var midt på dagen – sånn tett oppunder jul. Det var ikke fritt for at hun følte det litt skummelt alene, helt alene i den store skogen.

Men så kom hun til en lysning mellom trærne, der så hun den vesle stua til bestemor. Hun var framme, hun hadde klart det. Hun kjente stoltheten over at hun nå kunne glede bestemor til jul. Da hun kom inn på kjøkkenet satt bestemor ved den store kjøkkenkomfyren og leste i sin huspostill/andaktsbok. Hun gjorde tegn til mor om at hun skulle sette seg, slik hun alltid pleide å gjøre når det kom besøk og hun hadde sin andaktsstund. Da bestemor var ferdig med andaktsstunden lukket hun huspostillen og la den til side. Så ble det hjertelig velkomst.

Jeg likte så godt å høre mor fortelle denne historien fra sine første barneår. Om jeg hadde hørt den mange ganger før, så lydde den alltid like fin og spennende. Ja, skummel også – for tenk om det skjedde noe i den store skogen, tenk om hun gikk seg vill, sporene hennes snødde igjen, og det ble mørkt. Hva ville du gjort da, husker jeg at jeg spurte. Jeg så det liksom for meg, mor alene i den store mørke skogen. Men det gikk bra trøstet jeg meg med.

Det ble jul hos bestemor i Trangsætra.

Mor gikk bort fra oss høsten 2015, 95 år gammel. Minnet om denne turen til bestemor tok hun med seg til det siste.