Tragedier har fulgt folk og slekter til alle tider, ofte dype og meningsløse tragedier som den som skjedde i Storvatnet like før jul det første krigsåret. En ung familiefar på veg over isen med en kjelke minkfor går ut i ei åpen råk og drukner.

I boka «Historier fra nær fortid» er denne tragedien omtalt. I ettertid har jeg fått flere opplysninger, bl.a. om familien til den omkomne, og om livet for disse før og etter tragedien.

Familiefaren som druknet het Leif Saxhaug var sønn av løytnant Sivert Saxhaug, detasjementskommandør, fyrtillitsmann og besøkendes veileder på Munkholmen. Da krigen kom måtte han forlate Munkholmen. Familien fikk overta den fraflytta gården Fjellet, eller Fjelli, som de sa lokalt. Det offisielle navnet på gården var Vandsviken. Den lå under sagomsuste Hifjellet, på en halvøy som stakk ut i Storvatnet. De siste som bodde der ga opp og emigrerte til Amerika rundt 1900. Etterkommere etter disse skal ha besøkt forfedrenes gård rundt 1970.

Gården var vanskelig tilgjengelig, helt uten vegforbindelse, med Hifjellet på ene siden og Storvatnet på den andre. Det var å sette sin lit til robåten i sommerhalvåret og isen om vinteren. Da krigen kom var en gård, eller bare en jordflekk, alle byfolks drøm, derfor følte familien seg privilegert som arvet denne muligheten, sjøl om gården lå aldri så tungvint til i en utkant i en utkantgrend.

  Det ble sønnen Leif, kona Evelyn og de tre barna som ble boende fast under Hifjellet. Sivert og kona Besty, Leif sine foreldre, hadde leilighet i byen (Ilevollen) og bodde for det meste der. Men hver helg, og så ofte anledningen bød seg dro de til Fjellet. Der var det alltid ting å gjøre, og ikke minst muligheter for matauk i en vanskelig tid. I Storvatnet var det fisk nok, de dyrka poteter og grønnsaker, og det var muligheter for jakt. Leif hadde nettopp kommet i gang med pelsdyrfarm, det var mink han satset på, og vi må regne med at far Sivert også var engasjert i dette.

Kona til Leif, Evelyn, var fra Canada. I svært ung alder dro Leif til Canada, og det var der han ble kjent med henne. En stund før krigen flyttet de til Norge da det var dårlige tider i «over there». De bosatte seg i Trondheim og fikk barna, Erling Petter, Ethel og Evelyn Anne.

Leif var altså kommet i gang med minkfarm på bruket dette første året ved Storvatnet (1940). Det var slakting på Skarsaune, og de sendte bud til Leif om at han kunne få slakteavfall til minken dersom han kom og hentet, og det takket Leif selvsagt ja til. Han gjorde klar kjelke og la av gårde over isen i retning Omundvågen. Turen dit gikk greit over isen, fra Fjellet krysset han vannet over til Kirkneset, der sagnet sier det sto en kirke i gammel tid. Derifra holdt han seg nært inntil land og på innsiden av Halsetholmen til han nådde Omundvågen (Se kartet). Turen gikk både fort og lett med den tomme kjelken. På Skarsaune ble det lastet opp med slakteavfall, og kjelken ble naturligvis betraktelig tyngre. Han starter så på heimvegen i håp om å nå fram til Fjellet før det blir helt mørkt.

Dagene er korte like opp under jul og mørket kommer fort sigende. Det sies at datoen skal ha vært 3. desember. I tillegg til skumringen var det begynt å komme et teppe av tåke over vannet, noe som ikke gjorde sikten bedre. Det er ikke lett å orientere seg under slike forhold, Leif kan ha trodd Halsetholmen var fastland for han la kursen til høyre for holmen. Kjelken var tung, han måtte også holde et øye bakover på lasten. Det gikk ikke så fort. I det han passerer Halsetholmen skjer det tragiske, han går ut i åpent vann.

Etter hva eldre folk i området har fortalt gikk han ikke gjennom isen, men ut i ei åpen råk. Tauet til kjelken hadde han etter alt å dømme rundt livet, og da hadde han naturligvis ingen sjanse i det iskalde vannet. Med den tunge lasten ble han dratt ned til bunns.

Lite er fortalt om hvordan og når familien ble varslet, og folk ellers på gårdene langs vannet. Det kunne gå lang tid før kona Evelyn heime på Fjellet skjønte at noe alvorlig var skjedd, kanskje ble han en stund hos de på Skarsaune. Etter hvert som tiden gikk steg frykten for at noe svært alvorlig kunne ha skjedd, og da var tanken på isen mest nærliggende. Og det gikk mot en mørk og lang natt.

Det vi vet med sikkerhet er at det flere dager etter ble lett etter Leif i vannet. Letemannskapene var inne på gården Nordgjerdet og tok pauser og varmet seg. Det var streng kulde og korte dager med dagslys. De måtte til slutt gi opp letingen. Mange år etter, lokale folk har ment rundt 1960, ble det funnet levninger etter den omkomne. Han ble begravet på Tilferdshet i Trondheim sammen med søsken og foreldre.

Evelyn og barna ble boende i ensomheten ved Hifjellet og Storvatnet til krigen var over. Det kan virke noe uforståelig med tanke på lange vintre, isen og vannet der de visste Leif fortsatt lå. Men hun og barna hadde svigerforeldrene/besteforeldrene og Leif sin familie ellers som nok ofte stilte opp og var der i perioder. Vi vet det var et godt forhold der, det vitner også alle besøkene Evelyn gjorde til Norge etter at hun flyttet tilbake til Canada.

Da krigen var slutt reiste Evelyn med de tre barna tilbake til Canada. Men hun holdt kontakten med familien i Norge livet ut og var flere ganger på besøk i Trondheim. Den siste tiden bodde Evelyn på en aldersheim i Alberta Canada. Hun gikk bort 16. desember 1999.

Det Canadiske hangarskipet «Magnificent besøker Trondheim i oktober 1955. Om bord i dette prektige hangarskipet befant det seg mange unge gaster. En av disse het Erling Peter Saxhaug, sønn til Leif som så tragisk endte sine dager i Storvatnet. Ingen av gastene om bord visste hvor skipet skulle, det var ikke vanlig å opplyse bestemmelsessted. Men det gikk rykter blant gastene, rykter som også nådde Erling Petter. Da det store skipet setter kursen inn Trondheimsfjorden må Erling til vinduene, snart ser han Gråkallen. så byen, og Munkholmen der han ofte var med bestefar, minner fra en svunnen barndom.  Skipet ankrer opp på reden med utsikt over byen.

Da skipssjefen om bord får høre Erling Petter sin historie gir han ham 14 dager permisjon. Den tøffeste militære sjef på et hangarskip kan bli rørt av mindre enn Erling sin historie. Med to uker permisjon fikk Erling rikelig tid til å treffe sine slektninger, og til å besøke Fjellet der han lekte som barn. Han fikk se igjen senga si, den sto der den sto da han lå i den som liten gutt. Minnene strømmet på, sjølsagt mest minnet om far som så tragisk drukna i Storvatnet. Kanskje var han ved Halsetholmen og la blomster på vannet, vi vil tro det. Minnet om far var nok med han hele tiden. Vi regner med han opplevde mange sterke inntrykk disse to ukene, minner han tok med seg over til Canada.

Det skulle ikke bli flere turer for Erling til Norge og Storvatnet.  Bare to år etter at han kom tilbake til Canada etter besøket i Norge omkom han i en flyulykke mens han ennå var i det militære.

Kilder: Stig Erik Horne. Inger Gravås. Anders Dalsaune.